I fjøset var det aldri helg.

Tidlig hver morgen og hver kveld måtte kuene melkes, det måtte gjøres enten det var midt i travleste onna eller på julaften. Og det var ikke store muligheter for å reise bort mange timer av gangen, for det var dyrene som måtte komme i første rekke. Og bonden var glad i dyrene sine, og det var ikke få nattetimer som bonden måtte tilbringe i fjøset under kalvingen, eller hos ei grisepurke som skulle føde. Selvsagt skulle en la naturen gå sin gang, det var ofte best slik, men det kunne også resultere i tragedier hvis bonden ikke var tilstede for å gi en hjelpende hånd.

Det var fast rutine hver morgen ved 6-tiden at arbeidet startet i fjøset, men før det kom melkemaskiner på gården måtte melkingen starte tidligere, ofte klokka tre om morgenen. Det var mange steder ikke vanlig å spise annet enn et lite enkelt måltid, kalt morgenverd (førdugurd), før bonden gikk i fjøset. Først skulle kuene få noe å spise og det var som regel høy, men de fikk også ofte litt kraftfor eller litt mask (det tørre som blir igjen av kornet når det brygges øl).

Bøndene i vårt område kunne reise til bryggeriene i Oslo for å hente et lass med mask. Frem til år 1908 kunne de hente fra Akers bryggeri som lå ved Bryn, men etter at dette bryggeriet ble nedlagt, var det å reise til Schous bryggeri som lå nederst ved Trondheimsveien. Mask var det faste stoffet som var tilbake fra ølbryggingen, som var korn som hadde vært benyttet i malt prosessen. Dette var noe som ble benyttet over hele landet der gårdene lå i nærheten av et bryggeri eller et brenneri.

Råstoffene til brenneriene var som regel poteter, og dette stoffet ble kalt for drank. Mask av korn var en seig klebrig masse som kuene var veldig glade i, og masken var glovarm når den ble hentet, og etter lagring i en binge som sto ute var den fortsatt småvarm i flere uker selv om det var kuldegrader ute. Det ble bare en ishinne på yttersiden, så stoffet hadde en god isolasjonsevne i seg.

Etter at dyrene hadde fått mat og vann skulle alle båsene reingjøres for gammelt strø og ekskrementer, først da kunne melkingen begynne. Kuer er flokkdyr men også rendyrkede individualister som krevdet individuell kontakt, dette var det viktig å huske på, for ellers kunne det bli vanskelig å melke uten problemer. Før i tiden foregikk melkingen med ei bøtte og to hender, det var å sitte på en krakk og dra på spenene og kanskje drømme seg litt bort. Men drømte en seg helt bort og ikke passet på, greide kua ofte å få oppmerksomhet igjen, og var en ikke oppmerksom på forhånd kunne kua uten varsel sparke forover med bakbeinet og velte bøtta med melk.

Den første Manus melkemaskinen så dagens lys allerede i år 1914, uten at melkingen ble revolusjonert av den grunn, men en ny melkemaskin som kom på markedet i 1930-årene, også av merket Manus en maskin som fungerte bra ble produsert frem til 1946, og sammen med den elektriske vakuumpumpen kom melkemaskinen etterhvert i bruk overalt på de fleste gårdene.

Etter krigen var melkemaskiner installert i alle fjøs på Stovner, og det gjorde det mulig for budeia eller sveiseren å rekke over flere kuer samtidig, men de første melkemaskinene var ikke følsomme og trygge nok, slik at maskinen måtte frakobles i god tid før den siste literen ble melket, og den siste literen måtte derfor melkes for hånd.

Jurene er følsomme og ved gal behandling eller fremgangsmåte kunne juret fort ta skade, det kunne også gå betennelse i juret, så alt ble gjort for at slikt ikke kunne skje. Og kua satte sikkert også pris på at budeia eller sveiseren var varsom. Sveiseren var den mannlige yrkestittel mens budeie var kvinnenes yrkestittel, men Stovnergårdenes familier fungerte fra 1900-tallet i alle disse yrkesfunksjoner.

Melkespann som rommet 50-60 liter melk skulle flyttes på, kveldsmelken ble satt på et kjølig sted samme kveld, og måtte om morgenen sammen med morgenmelken kjøres til byen. Før meieriet organiserte fast henting av melk måtte, bøndene på Stovnergårdene levere melken i byen selv. To ganger i uka reiste de inn til Lilletorget for å selge melk, og da ble det ofte til at de handlet med seg varer hjem igjen når de allikevel var byen. Melkespannene ble lagret i egne ishus hvor isblokker fra vinterens isskjæring lå godt innhyllet i isolerende sagflis.

Fra år 1943 ble det organisert henting av melk fra gårdene i Østre Aker, og Arne Stig fikk melkeruten fra Stovner. Han startet hver morgen på Romsås gård og var innom alle de gårdene som produserte melk i Stovnerbygda, Høybråten og Furuset. Det ble da bygget melkeramper på høvelige steder hvor bøndene måtte sette ut melkespannene sine for henting. Den ene av Tokerudgårdene som hadde melkekuer måtte bringe melken langs Tokerudveien til en melkerampe på Trondheimsveien, mens de andre gårdene hadde sin rampe rett utenfor gården.

Vann skulle dyrene også ha, nå hadde flere av bøndene på Stovner etter hvert fått innlagt vann til fjøs og stall etter 1930-tallet. Men før de fikk denne bekvemmeligheten måtte alt vannet bæres fra nærmeste vannkilde og inn. Nedre Stovner måtte lenge hente vann fra en bekk som kom fra en ile i nærheten av Smia, denne dalen der bekken rant ble for øvrig kalt Iledalen, rett nord for Smedstua borettslag. Stig gård hadde to vannkilder, en i nærheten av Stigenga borettslag og en annen på sørsiden der skolehagen til Stig skole ligger i dag. Men tørke kunne fort skape vannmangel. De andre gårdene måtte også benytte nærmeste bekk for å hente vann. og det var stort sett en bekk i nærheten av hver gård.

Det ble båret vann til folk og fe enten med et "åk", som var et trestykke som ble båret over skulderen og to bøtter (tidligere trespann) som hang i hver sin streng som var festet i åket. Men noen steder ble det brukt en "så" og en "såstang". En så er et kar av trestaver som kunne romme 50 liter. Den har to forlengede staver med et hull øverst, og gjennom disse hullene ble såstangen stukket. Det måtte være to som bar og bærerne la staven på den ene skulderen der de gikk etter hverandre med såen mellom seg. Om vinteren ble såen trukket på en kjelke. Denne måten å bære vann på er gammel, da også Snorre beskriver denne måten å bære vann på.

Når alt arbeidet i fjøset endelig var unnagjort for morgenen, var en kommet frem til dugurdsleite, dugurd (norrønt dagverðr), var som regel det første hovedmåltidet ved starten av dagen, og da hadde klokka blitt rundt 9-10. Noen steder hadde de en kort hvilepause på formiddagen (høgstdags), gjerne under et skyggefullt tre i utkanten av åkeren, før det var tid for middag (non) som gjerne var ved 13-14- tiden. Dette var ofte dagens hovedmåltid med varm mat, og etter dette måltidet tok folkene seg ofte en velfortjent hvil. Men det var mye igjen av dagen, og fortsatt mye som måtte gjøres før det ble kveld, så etter en god halvtime var alle i full gang igjen.

Etter at kaffen slo gjennom som drikk i Norge på 1700-tallet og ble alminnelig også på bygdene fra 1800-tallet, var det vanlig med kaffe etter middagshvilen. De som hadde ansvaret for fjøset begynte å stelle i båsene fra 15-tiden og gi kuene vann og fór, før kveldsmelkingen begynte et par timer senere. Og etter at melkingen var ferdig om kvelden ved 20-tiden var det tid for kveldsvord (aftensmat).

Om sommeren var det fortsatt litt tid igjen til avdagsleite (om kvelden når dagslyset forsvinner), og denne tiden ble brukt til reparasjoner. Sko og seletøy ble bøtet med bektråd. Denne bekatråden hadde en bustleiv i enden slik at det var lett å tre tråden inn i sømhullet som var laget med sylen.