Levekår på gårdene.

Oslo ble større og jordbruket ekspanderte innover langs Alna, og gårder vokste etter hvert frem oppover i dalen. De tidligere tiders jordgammer bygget av tynne krokete bjørkestaver med et tykt lag torv utenpå var ikke glemt, og det kunne nok hende at jordgammen var god å ty til mens noe mer permanent var under bygging.

Stavverkshuset var den eldste byggeform en kjenner her i landet, og de første hus ble bygget med stående tilhuggede staver som ble pælet ned i bakken.

Denne enkle byggeskikken var vanlig frem til første fase av vikingtiden. Vi kjenner lite til denne byggemåten på grunn av mangel på levninger, for disse husene må ha råtnet tidlig bort eller blitt fjernet på annen måte.

Stavkirkene som eksisterer ennå i dag er bygget etter det samme prinsippet, men der er stavsystemet løftet opp fra bakken på et svillesystem, som igjen er lagt på en mur av naturstein.

De ofte hvitmalte våningshus på gårdene i Stovnerbygda som eksisterte frem til de ble revet på slutten av 1960-tallet, og som det i dag finnes en del bilder av, har en byggestil som først kom på slutten av 1800-tallet. På noen av disse gårdene kunne en også se hus i en byggestil som var vanlig fra slutten av 1700-tallet.

Når vi vet at det har vært drevet gårdsbruk i Stovnerbygda siden tidlig middelalder, så må det også ha eksistert hus på disse gårdene i hele denne tiden. Det er ingen spor igjen etter en slik gammel bebyggelse verken på Stovner eller andre steder i vårt nærområde.

Men vi vet i dag hva slags hus som var vanlig i vårt område i middelalderen, og ved å se på tilsvarende hus som er bevart på mange av våre museer, er det mulig å kunne beskrive hvordan det kan ha sett ut på Stovnergårdene i middelalderen, og hvordan mennesker og dyr har levd Og vi vet mye, både fra litteraturen og fra det som er blitt fortalt av de som levd på gårdene, om hvorledes livet på gårdene var gjennom tidene.