Årestua og de tidligste gårdstun.

På 1000-tallet var laftekunsten blitt vanlig, og hus ble deretter vesentlig bygget av laftet tømmer, og dette var en byggemåte som holdt seg langt inn i forrige århundre. Det var en møysommelig og tidkrevende prosess fra valg av tømmer frem til ferdig hus, de gamle byggmestrene hadde tidlig tilegnet seg kunnskaper om treets muligheter og begrensning, og visste hva slags tømmer som egnet seg til denne typen hus.

De valgte ut et passende antall trær i skogen av de mest egnede og rettvokste, furu var mest foretrukket hvis denne tresorten var tilgjengelig. Trærne ble kvistet delvis på rot, og de ble stående slik en god stund for å utvikle kvae og harpiks i treet. Trærne ble litt senere hogget, barket og lagt i stabler for tørking. Før laftingen begynte ble det ytterste laget i veden hogget vekk for at det mer harpiksrike området på treet skulle komme frem til overflaten. 

Det ytterste laget var av friskere og løsere ved, og hadde lettere for å råtne. Harpiksen i treet utgjorde en fullgod impregnering av treet, og når sola stekte på denne veden ble treet egne tjærestoffer trukket ut til ytterflaten, og en vegg som vendte mot solen fikk da etter hvert en tjærebrun overflate. De andre veggene fikk en lysere og ofte grå farge.

Med en arbeidsøks, bile og sag ble tømmerstokkene møysommelig hugget til og lagt på plass. Den første stokken som ble lagt på grunnmuren kalles syldstokken, den gikk gjennomgående under hele huset og bidro sitt til en meget høy terskel i inngangspartiet. Med mose mellom tømmerstokkene og to lag torv over bjerkeneveren på taket, skapte de seg varme og tette stuer som holdt vinterstormen ute, hvis bare byggmesteren hadde gjort jobben sin skikkelig.

Noen hus har nok fått taket tekket bare med bjerkenever eller harpiksrike plankefliser omtrent som slik stavkirkene ble tekket, for torvtak krevde at takvinkelen ikke var for bratt. Selv om det hadde vært teglverk under Ekebergåsen siden byen ble grunnlagt, ble det ikke laget takstein i Norge før på slutten av 1700-tallet. Tidligere ble en del takstein importert fra utlandet for å bli brukt på noe mer velstående hus fra 1600-tallet, men en bonde brukte ikke penger på slikt.

Stovner- og Rommengårdene var nok allerede i drift da lafteteknikken kom for alvor, da de må ha etablert seg i vikingtiden (år 800-1050). Hvorvidt den første boligen var en liten hytte reist som stavverkshus eller jordgamme før de fikk bygget seg den første årestua er ikke kjent, men det er nok mye sannsynlig. Fossum, Romsås, Tokerud og Bonkall var gårder som ble ryddet fra 1200-tallet og senere, og den første stue ble nok også bygget som årestue i laftet tømmer, sammen med resten av bygningene på disse gårdene.

Byggingen av disse gamle husene fulgte nesten uten unntak det samme mønster over hele landet, men husene i Aker og Romerike hadde en spesiell romløsning som ble kalt den Akershusiske plantype. Selve huset var tømret i firkant ca 4-5 m bred og 6-7 m lang. En skillevegg av tømmer er sammenlaftet med veggene, slik at selve hovedrommet, stua ble tilnærmet kvadratisk, inngangsdøra gikk rett inn i stua. Ved siden av hovedrommet var det ett eller to kammers hvorav det ene ble brukt til forråd.

Gulvet besto av hardtrampet leire, og et ildsted midt i rommet (åren) sørget for all oppvarming av det store rommet. De mest utviklede jordgulv var meget gode gulv som isolerte godt mot kulde, de gamle vikinger lærte tidlig å legge småstein under leiren og lage drenering for vannet slik at gulvet alltid var tørt. Høy og halm ble nok strødd oppå leiren for å fange opp fuktighet og søle som folk trakk med seg utenfra. Renholdet av gulvet besto da i å koste ut dette halmlaget og legge på ny halm.

Ildstedet ble også benyttet til matlaging, røyken trakk ut gjennom ljoren som var en åpning i taket. Åpningen hadde ofte en luke av skinn som ble åpnet og lukket med en ljorestang. Det var høyt under taket i stua og dette gjorde at det var et stort rom som måtte oppvarmes, men røyken som la seg som et teppe oppunder taket hindret varmen å fly rett opp i ljoren. Torvtaket var også god isolasjon som bidro til å holde på varmen. En lang stang som ble kalt "gøya" var festet i den ene veggen og sto som en bom over ildstedet, fra gøya hang skjerdingen, en taggete jernstang som grytene var festet til der de hang over bålet.

I de eldste tider ble kjøkkenutstyr laget av tre eller leire, først på 1100-tallet begynte en å tilvirke bruksgjenstander av fajanse (brent leire med glasur). De første kokekar av støpejern kom først på 1500-tallet, men ble ikke vanlig på Stovner før på 1600-tallet.

Åren ble et allsidig ildsted hvor de kokte grøt og suppe, eller kokte vann til vask av klær og legeme. Nå var det ikke hver dag folk varmet vann til kroppsvask i før i tiden, lørdag (laugardag) var fast badedag, da ble en stamp fylt opp med vann og i den vasket de seg etter rang. 

Kroppshygiene var et ukjent ord da lørdagsvasken var mer et ritual før den forestående helgen, enn en kroppsvask for hygienen sin skyld. Visst hadde de badstuer på gårdene i middelalderen og frem til 1900-tallet, men disse badstuene ble mest brukt til tørking av korn før kornet skulle males til mel, ikke for personlig hygiene.

Når de skulle bake flatbrød ble det lagt en takke av jern eller stein over åren. I tillegg til kjøkkenfunksjonen sørget åren for nødvendig lys og varme til et rom som ennå ikke hadde vinduer med glass. Det meste av aktivitetene i stua foregikk rundt ildstedet. 

De første husene som ble bygget i vårt område hadde bare en glugge eller kikkhol som kunne stenges med en lem eller trepropp. Senere fant en på å strekke en svineblære i en ramme over ljoren som ga bedre dagslys. Langs veggene var det benker til å sitte og ligge på, og et langbord hørte til, for det var mange som bodde på gården. 

Høysetet var i enden av langbordet, og her satt alltid husbonden, den videre plasseringen nedover langbordet foregikk etter alder og rang, mennene på den ene siden og kvinnene på den andre, og nederst ved bordet satt alltid barna og tjenerskapet.

Benkene som gikk rundt alle veggene ble også kalt moldbenker, fordi benkene var laget som en kasse som mange steder ble fylt med leire, på denne måten oppnådde en å tette igjen for kald trekk som sivet inn fra overgangen mellom tømmerstokken og underlaget. Men denne leiren bidro ofte til at de nederste stokkene tidlig ble skadet av råte.

Senga var bygget som en familieseng og plassert i det ene hjørnet av stua, i enkelte tilfeller var det ofte laget en åpning under senga der en kunne plassere glør fra åren i en jernpanne. Senga var løftet opp fra gulvet og utstyrt med fast sengebunn, og oppå sengebunnen lå et lag med halm før det lå et lag med vevde sengeklær.

Oppe i senga lå hele familien hvor de halvveis satt eller halvveis lå og sov, mens de ga hverandre gjensidig varme under en felles skinnfell. Var det mange i familien var det gjerne en seng til i stua, men tjenerskapet som omfattet budeia, innejenter og gårdsgutter var henvist til å sove i fjøset, det samme gjorde også legdefolk som overnattet på gården.

Dette virker fjernt fra dagens levemåte, men det var nok bedre å sove noenlunde varmt blant kuene enn å ligge i et iskaldt rom, for det var bare hovedrommet i stua som hadde oppvarming fra bålet i åren. Hvis bålet slukket ut om kvelden ble det fort kaldt også i det rommet, men i fjøset avga kuene jevn varme hele tiden.

Mens dyrene tidligere i vikingtid hadde tilhold under samme tak som menneskene, ble det vanlig med eget uthus for dyrene. Og fra den enkle stua vokste boplassene til å bestå av gårder med stue, fjøs, stall, grisehus, løe og stabbur rundt et tun. Og det var behov for større plass, for antall mennesker som etter hvert bodde på gården kunne i gjennomsnitt være en 10-12 personer.

Og dette var et tall holdt seg helt frem til vår tid på gårdene i Stovnerbygda, menneskene levde tett innpå hverandre, og mange sov ofte i samme stue. Det var ikke plass til privatliv og sjenanse, for i disse stuene foregikk alle menneskelige livsfaser, fra unnfangelsen av et barn til livets avslutning.

Fram til ca 1810/1814, da det var slutt på de store pestene, koppervaksinen ble innført (1810), poteten slo igjennom og det ble fred og lett å importere korn fra utlandet (1814), døde ca halvparten av alle unger før de nådde konfirmasjonsalder, halvparten av disse igjen i løpet av første leveår. 

Det var dermed ikke mer enn gjennomsnittlig 3 overlevende barn i hver familie, med mindre det var gjengifte og flere koner inne i bildet. Når gjennomsnittsalderen lå på under 40 år så sent som 1800, var det heller ikke så vanlig at den den eldre generasjonen, kårfolket, levde så lenge etter at ungfolket hadde overtatt gården. 

På de store gårdene, hvor de hadde råd til å ha mange tjenestefolk kan det ha vært 10-12 personer i husholdet, men vanligvis lå det ant. på 6-7 eller enda færre. Da er det lettere å forstå hvordan det kunne bli plass til alle inni en stue med to senger og benker rundt veggene.  

Levealderen i vikingtiden og århundrende etter det, i årestuas tid, har ikke vært høyere enn i 1800, og leveforholdene har ikke vært bedre. Selv om det skulle vært slik at giftemålsalderen var noe lavere har de store familiene de fleste av oss har hørt om vært en sjeldenhet. 

Først med embetsstanden på 1800-tallet, da utdannede menn kunne gifte seg med unge kvinner som ikke skulle gjøre noe særlig annet enn å sitte på stas og føde barn (slemt sagt, men nokså sant), kunne en få utnyttet kvinnens fruktbare alder bedre. Disse hadde også ofte råd til ammer, noe som gjorde at kvinnene kunne få mange flere barn i løpet av livet. Her kommer de store barneflokkene inn i historien i større omfang. 

Men prevensjonen kom for fullt på 1930-tallet, og barneflokkene krympet igjen. Når vi også finner store barneflokker hos vanlige folk i denne perioden skyldes det at med industrialiseringen fikk en betalt arbeid ganske tidlig og kunne dermed ha råd til å etablere seg og forsørge en familie også tidlig i 20-åra. 

Denne holdningen spredte seg også til landsbygda, og der tok det litt lenger tid før prevensjon slo gjennom, derfor finner vi flere store barneflokker der også etter 1930 enn i byene. Men det tok ikke så lang tid før det slo igjennom der også. Konklusjonen er altså at de store barnefamilienes tid i Norge er en ganske kort periode, røft sagt mellom 1880 og 1930.

 Lenge var det et stort problem hvordan matvarer skulle oppbevares. I jordkjellere kunne rotfrukter holde seg lenge. Men kjøtt og fisk måtte enten saltes, tørkes eller røkes, og kunne oppbevares sammen med andre tørrvarer. Kjøtt ble ofte lagt ned i kornbingen på stabburet om vinteren, for kornet hadde isolerende evne slik at et plutselig mildvær ville ikke påvirke temperaturen på kjøttet med en gang. 

Det typiske stabburet slik vi kjenner det også i dag er i en eller to etasjer, og for at rotter og mus ikke skal kunne komme inn står bygningen på høye stabber eller steiner.

Stabburet måtte også beskyttes mot tyver, for her ble jo all den maten oppbevart, som sjølvefolket og alle som bodde og arbeidet på gården skulle leve av. Denne maten var derfor gårdens livsgrunnlag, og det ville være en katastrofe for gården om det skjedde noe med stabburet. 

Stabburet utviklet seg mange steder til et toetasjes hus, og ble ofte gårdens mest staselige bygning. Navnet stabbur kan utledes fra stavbur, et bur av stav. Dette huset ble også kalt loft der første etasje fortsatt var forrådsrom, mens annen etasje ble innredet som bolig og benyttet av gårdens gjester.

I Gulatingslovene het det at hvis noen ble tatt på fersk gjerning i ha laget seg en bør for urettmessig å forsyne seg av mat og klær fra et stabbur, så kunne vedkommende drepes på stedet, i senere middelalder måtte vedkommende iallfall regne med å sitte noen år på tukthus.

Disse bygningene på Stovnergårdene må ha forsvunnet etter hvert på 1400-1500-tallet. En del bygninger er vel blitt borte tæret av tidens tann, det er kjent at bygninger kunne holde i generasjoner hvis bare taket var tett og undersiden sto tørt, men det kunne nok forekomme dårlig håndverk i de tider også. Og et torvtak måtte i gjennomsnitt fornyes hvert 60. år, for da hadde trær og røtter vokst igjennom taket og skapt lekkasje med påfølgende råte.

Bevaring av gamle hus har vært et problem i lavlandet både på grunn av fuktig klima og kvaliteten på det tømmeret som ble benyttet. Tømmer som har vokst i godt jordsmonn som det er godt med i våre områder, er av mye dårligere kvalitet enn tømmer som har vokst på karrig grunn, som det finnes mye av i de fjellbygdene hvor gamle bygninger fortsatt er bevart. Klimaet har selvfølgelig også mye å si for bevaring av tre.

Men det er nok også blitt flyttet bygninger vekk fra gårdene på Stovner, arkeologene vet fra utgravninger i Gamlebyen og fra gamle skrifter at det ble kjøpt bygninger fra bygdene omkring Osloherad som ble demontert og flyttet til Oslo etter alle de 17 bybrannene. Da er det også nærliggende å tro at det etter at svartedauden la bygdene i Akersdalen øde, også ble flyttet bygninger fra Akersdalen og inn til byen, mens resten forfalt da mange gårder lå øde i flere hundre år. Laftet tømmer er jo enkelt å ta ned og sette opp igjen.