På huset skal storfolk kjennes.

1600-tallet var også adelens storhetstid i Norge, og det var fra denne tiden de store herregårdene begynte å reise seg i Norge, Linderud gård er et eksempel fra denne tiden. Det som tidligere hadde vært til hinder for større hus til helårs beboelse, var ildstedenes funksjon og beskaffenhet. 

En av de store revolusjoner i boligens historie var overgangen fra årestuer med ljore i taket hvor vegger og tak var svarte av røyk, til stuer med røykpipe og peis eller ovn. 

Dette var vanlig også blant vanlige folk i denne perioden. Innføring av røykpipe førte ikke bare til at boligen kunne bygges i to etasjer, den ga også mulighet til nye romløsninger.

Nye bygninger på gårdene i bygda vår begynte nå å reise seg etter å ha vært ødegårder i flere hundre år, og bøndene på Stovner, Fossum, Rommen og Bonkall var i denne perioden i ferd med å bli selveiere. Hvis det fremdeles var igjen noen årestuer på gårdene, fikk disse en ny funksjon som "eldstover", og dermed ble baking og andre aktiviteter som krevde åpen varme flyttet dit.

Det var særlig to varianter av renessansehuset eller svalgangshuset, som ble vanlige i vårt område. En større variant var to- eller treromshuset som hadde en svalgang med dør inn til hvert av de andre rommene. Var det to etasjer på bygningen, ble trappa opp til annen etasje plassert utvendig i enden av svalgangen. Den lille varianten som var en ettroms stue med en enklere forstue som kjøkken ble etter hvert boligen til husmennene, og her kom en ofte utenfra og rett inn på kjøkkenet.

Peisen hadde forsatt sin rolle på kjøkkenet men nå ble også stua oppvarmet av en såkalt bileggerovn, en innretning av jern som stakk inn i stua, men som fikk ilegg av brensel i tilknytting til peisen. 

Jernovnen kom også inn i husene men det var først og fremst de velstående som anskaffet ovner, så peisen var fortsatt det rimeligste ildstedet.

Tømmerveggene fikk i denne perioden også grov panel utvendig, og det var også noen steder tendenser til at veggene fikk et lag med murpuss for å gi et inntrykk av at huset var bygget i mur. Uten at dette stilmessig lykkes noe spesielt godt. Huset var fortsatt bygget av laftet tømmer, men nå først kommer den egentlige vindusåpning, da en nå greide å blåse glass som var like gjennomsiktig som i bunnen på en flaske.

Interiør fra Gamle Hvam gård

Glassene ble innsatt i et sprosseverk av jern eller bly som igjen ble montert i en treramme, og var ikke ulikt dagens blyglassvinduer. I første omgang var de fleste vinduene faste og bundet til karmen, men utvikling av smiekunsten ga etter hvert hengsler og beslag så vinduene kunne åpnes, og i løpet av 1600-tallet blir smårutene større og færre.

De grovere arbeidene som tømmermannen utførte med teljeøksa og meddragsjernet, ble nå erstattet av snekkeren som med høvel og sag utførte mer detaljrike snekkerarbeider, dermed uten forkleinelse for tømmermannen som greide mye med bare bruk av teljeøksa. Tømmerveggene begynte etter hvert å få kraftig utvendig panelkledning, og møbler, enkle stoler, framskap og hjørneskap fikk sin plass i stua. 

Og hadde bonden gjort en ekstra god handel i byen, kunne det hende at han også anskaffet en gulvklokke til stuen. Men benkene og langbordet, hvor det ennå hersket en streng rangordning, var fortsatt det viktigste møbelet i stua, i tillegg til kisten hvor lintøy og verdisaker ble oppbevart. Uttrykket å ha penger på kistebunnen brukes også i dag.

Interiør fra Gamle Hvam gård

Etter at møbler og inventar helt frem til 1600-tallet hadde bestått av umalte treskur, begynner en etter hvert å male skap og annet inventar, rosemaling er snart blitt en uttrykksmåte for lokale kunstnere. Sjølvfolket sov nå i stua, men den store familie- senga fra årestua var borte, og tjenestefolket og ungene sov på kjøkkenet som ble det nye hovedrommet. 

En stor forbedring av kjøkkenfunksjonen kom med den åpne peisen med ildsted og pipe, den var utviklet allerede på 600-tallet, men det tok lang tid før den kom til Akerbygdene. Peisen ble brukt i omtrent samme form i kjøkkenet på bondegårdene helt til slutten av 1800-tallet, da den ble erstattet av vedkomfyren.

Deler av bygningene på gårdene var nok bygget på denne måten etter at bøndene ble selveiere på slutten av 1600-tallet. Men de har nok startet på nytt med mindre hus, og bygget på etter hvert, eller de bygget nytt når det ble tid og råd til slikt. Kjellere ble det også bygget noen steder, men en kjeller under huset var ennå bare et statussymbol som skulle signaliserte velstand, uten at bonden i vår bygd av den grunn fant at dette var den rette måten å vise sin velstand på. I stedet ble egne kjellerhus på egnede steder i nærheten av gården fortsatt benyttet.

Etter hvert som peisen ble mer innbygget oppsto behovet for lyskilder, og talglys eller oljelampe ble den viktigste lyskilde. Den første oljelampen som besto av en uthulet stein med dyrefett som brensel og mose som veke, var kjent for ti tusen år siden. Men det var talglys og tyristikker som var mest i bruk på gårdene, tyristikker som var en treflis på en halvmeter var den vanligste lyskilden som ble plassert på egne stativer. 

Bildet nedenfor viser et stativ foran peisen med en treflis for belysning. Talglys var for dyrt og ble bare brukt til jul og andre spesielle anledninger. Overgangen fra dagslys til mørke, selve skumringstimen, ble brukt til hvile før lyskilden i stua ble tent og familien samlet seg rundt bordet til kveldens gjøremål.

Peis fra Gamle Hvam gård.

De åpne oljelampene ble etter hvert erstattet av lukkede beholdere. Lampeoljen som vesentlig ble laget av raps var tykk, og det måtte til ett visst overtrykk for at oljen skulle nå frem til brenneren i tilstrekkelige mengder. Det ble derfor laget en spesiell type lampe hvor oljebeholderen sto høyere enn brenneren. Denne lampetypen fikk ikke noen stor utbredelse på Stovnergårdene.

Etter at det ble oppdaget at et destillat fra de nyoppdagede oljekildene i 1860-årene var et utmerket lettflytende brensel, slo parafinlampen gjennom som belysning i hjemmet med en lyskraft en aldri tidligere hadde sett. Men fortsatt var det vanlig å bruke bare en lyskilde, for en tente ikke lys i utrengsmål, da talglys og parafin måtte kjøpes og folk hadde nok annet å bruke pengene til, hvis de da hadde noe å kjøpe for.