ble gitt spesiell oppmerksomhet der det ofte forekom utallige varianter av utskjæringer.Når sveitserstilen ble så populær i Norge fra 1850-tallet skyldtes det at stilen kom i en tid med høykonjunktur og stor byggevirksomhet, men til tross for navnet har denne stilen ikke oppstått i Sveits men i Tyskland. Husene ble fortsatt bygget av laftet tømmer men nå begynner tømmerstokken å bli maskinskåret, og tømmerveggen blir derved tynnere.
En ny byggemåte reisverket, kom også inn i byggene. Reisverk var brede planker som ofte var 3 tommer tykke. Plankene som var forsynt med not og fjær ble montert stående og ble både brukt til bærevegger og innvendige skillevegger.
Mens trehus tidligere ble kledd i paneler av kraftige dimensjoner med ekstra svære panelingsbord i hjørnene og andre steder der laftehodene fra grove tømmerstokker stikker ut, ble veggene i denne sveitserstilen panelt med en mer forseggjort panel både på yttervegg og inne.Det kunne forekomme kombinasjoner av stående og liggende panel på yttervegg. Taket fikk et stort overheng utenfor ytterveggen der taksperrene og takstokken i gavlene ble skåret i profiler og var bevisst gjort synlige som en dekorasjon.
En veranda mot hagesiden kommer som en fornyelse av middelalderens svalganger, det er ofte en glassveranda i første etasje og en åpen lufteveranda i annen etasje. På siden mot tunet kommer det også noe tilsvarende, men her er verandaen ofte en form for overbygning over inngangen, eller vindfang.
Vinduene i verandaen fikk av og til små fargede
ruterpartier, og vindskier og rekkverk ble gitt spesiell oppmerksomhet der det ofte forekom utallige varianter av utskjæringer.
Kjøkkenet ble fortsatt det største rommet hvor all daglig aktivitet foregikk. Tjenestefolket eller tyendet som de også ble kalt hadde nå mange steder overtatt gamlestua, hvis ikke gamlebonden som etter et langt arbeidsliv hadde overlatt gården til odelssønnen, og bodde i gamlestua på kår.
Det var denne byggestilen som fremkom ved de fleste av husene på Stovnergårdene frem til våre dager. Noen hus var bygget nytt fra grunnen av og gamlehuset som var bygget i en tidligere stilart sto fortsatt igjen på tunet.
Andre hus som opprinnelig var oppført i en mindre empirestil fikk et større påbygg i sveitserstil om da ofte omfattet hele bygningen. Østre del av hovedbygningen på Stig gård skal bestå av et eldre hus som ble bygget inn i nytt hus.
Hus på Stovner ble stort sett bygget i en og en halv etasje, og de hvitmalte bolighus på bondegårdene ble et særtrekk på slutten av 1800-tallet. Låven, andre driftsbygninger og mange husmannsstuer fikk rød farge. Linoljemaling har vært kjent fra 1600-tallet men ble da brukt mest innvendig i enkelte borgerlige hus i byer og større herskapshus på landsbygda. Men det var mer vanlig å benytte forskjellige varianter av limmaling innendørs.
Etter at det ble vanlig å male bygninger på 1800-tallet ble fargen et viktig statussymbol. Men det var en del bygninger i Stovnerbygda som ikke ble malt i det hele tatt, enten fordi treet i panelbordene var så rikt på harpiks at det ikke teknisk mulig å male, eller at folk ikke hadde anledning til å kjøpe maling av økonomiske årsaker. Dessuten var det ofte billigere å skifte ut råtne bord.
Hvit farge på huset var høystatus, mens guloker og rødt var lavstatusfarger, dette kom av at den hvite fargen var relativt kostbart, mens guloker, engelskrødt og koboltblått var rimelige naturfarger. Inne ble det også forsøkt å sette farge på vegger og inventar, lim tilsatt farge ble ofte malt på gråsvarte tømmervegger, men på 1890-tallet dukket det opp nye malingstyper som etter hvert egnet seg til maling innendørs.
Våningshuset på Nedre Fossum gård.
For en som i dag kan gå til fargehandelen og velge mellom et stort antall malingstyper og hundrevis av farger som koster omtrent det samme, kan dette virke litt fjernt. Men faktisk så var det vanlig helt frem til 1950-tallet, å gå til fargehandleren for å kjøpe linolje på kanner, og fargepulver som sinkhvitt, guloker, engelskrødt, brun umbra osv. ble behørig veiet opp i papirposer fra store skuffer under disken, og fortsatt så var det stor variasjon i pris på dette fargepulveret.
Ved utbygging om ominnredninger utover i 1920-årene gjennomgikk kjøkkenet en endring da kjøkkenet ble mindre i størrelse, og stua ble viktigere som dagligrom. Dette var typisk for de nye boligene på Stovner, men bondegårdene på Stovner beholdt det
opprinnelige store kjøkkenet. På 1900-tallet var peisen forsvunnet
fra Stovnerkjøkkenet, det var vedkomfyren (svartovnen) som nå ble brukt til koking og steking, og parafinlampen var eneste lyskilden når mørket falt på. Vedkomfyren
som mange mener var den største revolusjonen på kjøkkenet, var i bruk mange steder helt frem til våre dager, den var også utstyrt med stekeovn.
Kjøkkenet var ellers sparsommelig utstyrt, ved siden av komfyren var det gjerne en kjøkkenbenk et bord og en vedkasse. Var kjøkkenet stort nok, var det ofte en soveplass eller flere der også. Vann var da som nå en viktig del av husholdet, og vann måtte hentes i brønnen som ofte kunne ligge et godt stykke unna.
Når det var klesvask eller når lørdagsbadet skulle foregå, ble det mange turer til brønnen eller nærmeste bekk. Vasking av klær forgikk ofte ute med vaskestamper og vaskebrett. De som bodde i nærheten av en bekk foretok gjerne klesvasken her, selv om det mange ganger kunne bli en iskald opplevelse.
Noen hadde utstyrt seg med bryggepanner, og de som hadde plass i kjeller eller uthus, hadde bryggepannen montert der, andre steder sto bryggepannen ute i friluft. Pannen var egentlig beregnet til ølbrygging, men pannen var også anvendelig til å koke klær i. Pannen besto av en stor jerngryte som ble satt oppå en ovn, og når en da fyrte opp pannen tidlig om morgenen var vannet kokende utpå formiddagen, og varmt vann hadde en bruk for i mange sammenheng.
En typisk stueinnredning i små hus.