De gamle gårdstunene forsvinner.

Fra 1800-tallet hadde moderniseringen av gårdsbrukene begynt, og moderniseringen satte fart fra midten av forrige århundre. Inntil da hadde hvert formål sitt eget lille hus på tunet, der høyløa, stabburet, stallen, fjøset, grisehuset, kjona, eldhuset og stua lå på rekke og rad rundt tunet.

Når budeia skulle fore kuene måtte hun først bort til høyløa for å hente høy, og det kunne bli mange turer morgen og kveld. Det at det var et stykke vei mellom høyløa og fjøset, var gjort med hensikt for det var meget om å gjøre å spare på det lille som var av høy gjennom vinteren.

Og var det et stykke vei å bære høyet, så var det ikke så lett å gi dyra annet enn det aller nødvendigste for at de skulle overleve. Dette var også noe som ga utslag i dårlig melkeproduksjon om vinteren, det var først når våren kom og kuene kom ut på beite, at det ble produsert noe melk av betydning. 

Hadde gårdene en seter som dyrene kunne flyttes til om sommeren ble det gjort. Gårdene i Stovnerbygda måtte ofte nøye seg med de gressflekkene som skogene rundt var så rike på for å ha nok høy til den lange vinteren. 

Men unghestene ble ofte sluppet løs i Lillomarka, noe som medførte at bøndene måtte reise helt opp på Hadeland om høsten for å finne dem igjen.

Heretter skulle fjøs, stall og låve samles under ett tak, bøndene var i ferd med å bli selveiere på gårdene og i Norge var en i ferd med å gå over fra naturalhusholdning hvor gårdsarbeidere fikk sin lønn i mat, klær og husrom, til pengehusholdning hvor tjenestefolket også forventet litt gangbar mynt i hånda. Gårdsgutten (drengen) fikk da som regel utbetalt et fast beløp i året, og i år 1890 fikk han utbetalt kr 140 i året, i tillegg fikk han kost og losji og utlevert et par støvler i året.

Den store utvandringen til Amerika og den nye industrivirksomheten som var i ferd med å etablere seg i byene fjernet arbeidskraft fra landsbygda, det ble fort slutt på at folk var villig til å arbeide bare for mat og husrom. Driften på gårdene måtte derfor klare seg med mindre arbeidskraft, og bonden var nødt til å legge om driften for å kunne greie gårdsdriften med færre folk. 

Men en annen og en vesentlig årsak var en pågående modernisering av redskapene i landbruket, og frem til 1800-tallet kunne det også hende at flere bruksenheter bodde på det samme gårdstunet, med åkerteigene rundt seg som små lappetepper.

Å fornye og effektivisere driften med moderne redskaper innenfor et slikt system var beheftet med problemer, men på mange andre gårder i Norge som hadde vært selveiere mye tidligere var problemene mye større. Fra siste del av 1700-tallet hadde kronen engasjert seg i disse spørsmålene, og en lov om utskifting (fradeling) kom året 1821, og en ny lov som kom i år 1857 satte fart i utskiftingen da det nå var tilstrekkelig at det bare var en bruker som ønsket dette.

Modernisering av driften på gårdene på Stovner kom for alvor i gang fra 1820-årene, etter at de nye driftsbygningene slik vi kjenner dem i dag ble reist. 

Nå fikk alle husdyrene sin plass på samme gulvplan, høyet ble lagret på låven hvorfra høyet kunne slippes rett ned på plass, avfall og ekskrementer fra husdyra kunne fra da av måkes rett ned i gjødselkjelleren, de slapp derved å bære det ut.

Fjøs og stall ble heretter bygget i stein eller mur, tidligere fjøs bygget i tømmer holdt ikke lenge på grunn av den sterke fuktigheten i fjøset. Tømmeret i veggene måtte derfor skiftes ut hvert 30. år, noen beholdt det gamle tømmerfjøset inn i det nye, men det var da laget slik at råtne tømmerstokker lett kunne byttes ut. 

Låven med bro fra bakkenivå var kjent siden middelalderen, men den største forbedringen var at låvebygningen ble tilpasset hest og vogn, slik at lasset kunne kjøre helt inn på låven, og helst også kunne snu inne på låven eller kjøre ut en annen vei.