Det sosiale liv var omhyggelig regulert, og de unge kunne ikke treffe hverandre overalt slik som i dag. Om vinteren var det gjerne under julefeiringen som det ble arrangert større festligheter på gårdene, der de unge giftelystne gutter og jenter kunne sette hverandre i stevne under oppsyn av slektens eldste.
Men det var mest om sommeren slike svermerier ble foretatt. I middelalderen hadde mange gårder gjerne et Loft som skulle markere storhet og velstand, og som ble bygget som annen etasje på stabburet med en egen utvendig trapp. Loftene kunne også være separate toetasjes hus, og hadde ofte en svalgang utenfor, noen steder bare i annen etasje.
Men det fantes også bygninger med svalgang i begge etasjene. Første etasje ble benyttet som forrådskammer, mens annen etasje var utstyrt med solide senger, hvor gårdens gjester eller brudepar kunne forlegges om sommeren. Det måtte helst bare være om sommeren, for det var ikke noen form for fyring eller annen oppvarming i disse husene.
Ellers om sommeren var det gårdens jenter som sov på dette Loftet, som også ofte ble kalt jomfrubur, eller ofte bare buret. Og her kom guttene på de tradisjonelle nattefrierier, denne skikken var utbredt langt utenfor landets grenser for å gi de unge muligheter til å lære hverandre å kjenne, men det var streng etikette for parenes oppførsel i denne sammenheng. Det var gjerne flere i samme rom, og i motsetning til andre dager i uken, så la jentene seg fullt påkledde i sengen på lørdagskveldene.
Guttene som var på frierferd måtte pent be om
lov til å komme inn og få tillatelse til å 
legge seg ved
jentas side. Men ethvert forsøk på usømmelighet, var nok til
at gutten ble utsatt for vanære i bygda. På slutten av
1700-tallet var denne skikken også alminnelig i samfunnets
høyeste kretser. Og selv om ikke gården hadde slike spesielle
loft, var det ofte andre bygninger på gården som var anvendelig
til den slags.
Vielser og den bryllupsfeiringen som fulgte etterpå kunne planlegges i god tid, og da legges til en årstid som passet. Og i et tradisjonelt bondebryllup (bruð laup) ble det sjelden spart på noe, mens husmannsfolk og tjenestefolk måtte ordne seg på en enklere måte hvis de også skulle bli mann og hustru etter loven. Nå var det ikke bare for tjenestefolk å inngå ekteskap, for de kunne ikke leve som ektepar på gården uten videre.
Da hadde husmannen det noe enklere, og husmannstilværelsen ble også den eneste løsningen for tjenestefolket også, hvis husbonden hadde en plass som sto ledig og var villig til å inngå husmannskontrakt med vedkommende. Men som regel ble det med å sende raske blikk til hverandre på vei til ett eller annet gjøremål på gården, og heller gjøre som mange andre i deres situasjon, la naturen gå sin gang i et forbudt utenomekteskapelig forhold uten at andre fikk rede på det.
De store festligheter ved bryllup, fødsel og begravelser, var gjerne spleiselag der gjestene tok med seg den mat som skulle serveres. I Aker- og Romeriksbygdene ble det medbrakte kalt "Fen", og det var som oftest tjenestefolkene som hadde oppgaven med å bringe fen til gildegården.