Mens bryllup og fødsel var noenlunde forutsigbare og kunne planlegges, så kunne livets avslutning komme når en minst ventet det. Den avdøde fikk sitt siste stell av den avdødes familie, før liket ble lagt i en kiste som ble plassert i stua. Det var vanlig på gårdene å gjøre slik selv, og selv i dag mange steder på bygdene er det fortsatt vanlig å stelle den avdøde selv. Andre nødvendige ting var det heller ikke vanlig å bruke profesjonelle begravelsesbyråer til, dette hadde folk i bygda bedre greie på selv.
Den eldste norske lov som ennå gjelder, er begravelsesforordningen av 7/11 1682, som blant annet bestemmer at den avdøde skal begraves i vigslet jord. Det var i følge denne loven bare kongen som kunne gi samtykke til en begravelse utenfor vigslet jord, noe som ikke var vanlig. Det er også en gammel bestemmelse om at det skal være en geistlig tilstedeværelse for den avdøde som er medlem av statskirken. Det var derfor nødvendig å kontakte prest og klokker fra sognekirken for å finne en egnet dag for gravferden. Etterpå gikk det ut invitasjoner i nabolaget om å delta i gravferd.
På gravferdsdagen var de første gjestene invitert til frokost, noen av gjestene kom ofte langveisfra og var innkvartert der var en seng å oppdrive. Etter hvert var også de andre gjestene kommet på plass, kisten som var dekorert med blomster og granbar og sort klede sto på noen bukker midt i stuen. Granbar var mer brukt enn blomster til slike anledninger, om vinteren var det bare granbar som var brukt, da blomster ikke var lett å oppdrive. Granbar ble også benyttet som dekorasjon ved inngangen og det var ofte at den avdødes initialer også var bundet av granbar.
Presten hadde kommet til gården og rundt kisten satt gårdbrukerne i den sorte pendressen, noen hadde også sjakett for anledningen, kvinnene kom i høyhalsete lange sorte kjoler. Litt tilbaketrukket i stuen sto arbeidskarer og husmenn i mørke vadmelsdresser utstyrt med hvitt skjortebryst med en sort sløyfe rundt halsen, som dekket den slitte skjorten under. Den stive snippen som moten forskrev, også kalt "fadermordere" for den skar seg ofte inn i skinnet, og var en felles lidelse for alle menn. Husmannskonene og tjenestejentene hadde nok å gjøre på kjøkkenet.
Etter en andakt ble kisten båret ut fra stuen og plassert på kjøretøyet som også var dekorert med granbar, mens de fremmøtte sang en salme. Transporten om vinteren ble foretatt med hest og slede, mens transport om sommeren fra 1850- årene ble foretatt på den fineste fjærvogna på gården etter hvert som veiene fra Stovner til kirken tillot slik transport. Alternativet frem til da var å benytte slep eller kløv.
Det var ofte et langt følge til kirkegården hvor selve begravelsen ble foretatt. Forrest i følget kom kisten, og bak etter kom presten med de nærmeste pårørende, og bak dem igjen de andre gjestene på en lang rekke. Og før Østre Aker kirke var ferdig i år 1860 måtte gravfølget reise helt inn til Gamle Aker kirke for å foreta jordfestelsen, det ble mye kortere da de bare skulle reise til Østre Aker kirke.
På tilbakeveien gikk turen gjerne litt fortere, for da skulle alle gjestene tilbake til gården for å bli servert middag, med etterfølgende kaffe. Og det ble ofte langt på kveld på gården etter å ha minnet den avdøde over et glass punsj eller tre før de siste gjestene tok farvel med vertskapet.
Drengene stå klare med hest og vogn for å bringe gjestene hjem, og husmannkonene og tjenestejentene tok fatt på den siste store opprydningen inntil de også kunne komme seg i seng utpå natten, før de igjen måtte i fjøset ved tretiden om morgenen.