Storfolk og småfolk i livets aften.

Når en ble eldre og livet kom nærmere aftensangen var det ofte på tide å overlate gården til odelsgutten. Det var ingen alderstrygd eller andre pensjoner som samfunnet betalte til de eldre før en god stund etter 1900-tallet, det var familien eller gårdens eiere som tok vare på sine gamle. 

Som takk for et langt arbeidsliv fikk de som hadde gitt fra seg eierforholdet husrom, mat og klær så lenge de levde. Dette var en ordning som hadde røtter langt bakover i tiden, og fikk fra 1600-tallet betegnelsen som et kontraktsmessig underholdssystem, men ordningen ble aldri lovregulert.

Det var ikke bare eiendom som kom under denne ordningen, også gods var gjenstand for slike arrangementer, Kårordningen gjaldt bare for selveiende gårdsbruk og noen plasser, og gjelder som en ordning også i dag. Kårfolket fikk en kontrakt der de gjennom året hadde krav på fritt hus, klær og mat. Noen steder også egen potetåker og ei ku eller egne tjenestefolk som skulle stå til rådighet ved behov inngikk i kårkontrakten mange steder.

De som ikke eiet noe eller som ikke hadde kommet under husbondens beskyttende vinger fikk en noe annerledes tilværelse. Helt alene var de allikevel ikke, velstående familier sørget for fattige slektninger, og selv småfolk tok på seg ansvaret for sine egne og i mange tilfeller også naboer. De som ingenting hadde måtte samfunnet ta seg av. I middelalderen var det kirken som overtok fattigpleien, og klostrene var ofte sentre som hjalp syke og fattige.

Men etter reformasjonen mistet kirken sin makt og sine økonomiske ressurser og kongen og andre storfolk fikk et større sosialt ansvar. Byer og landdistrikter ble av kong Christian V pålagt å ta seg av sine nødstedte noe som fikk et varierende resultat da den lokale forvaltning ofte ikke var i stand til å ivareta denne oppgaven.

I byer og tettsteder var det handelsstanden som opprettet fattighus og hospitaler for på denne måten å redusere tiggerplagen og smittefaren. Da industrien i Kristiania så også på Grorud begynte sin virksomhet og derved endre samfunnsforholdene, ble de sosiale forholdene prekære da eiendomsløse bygdefolk søkte inn til de nye fabrikkene. 

Bolig og arbeidsforhold var dårlige og rikdommen som det bare var noen forunt, førte til mer synlige klasseskiller der fattigdommen ble mer markert. Fattigloven av år 1845 innførte et kommunalt fattigvesen men de sosiale forhold ble ikke bedre av det, men en lov om forsorgsvesen av år 1900 ga en noe fastere ordning for den sosiale omsorgen.

Å bli et fattiglem var den store redselen blant folk. Det å komme på fattighuset ble ansett som det verste som kunne hende en i livet.

Folk var sparsommelige og de som hadde noe å spare av, satte alltid litt til side for om mulig ha nok midler til å leie seg inn et sted på sine eldre dager. 

Seng for legdefolk på en storgård.

Fra folketellingene på Stovner og andre steder støtte en ofte på såkalte losjerende på gårdene. Dette var ofte eldre mennesker som kunne betale for mat og losji og nødvendig pleie.

Den første trygd med premiebetaling ble innført etter forslag fra Arbeiderkommisjonen av 1855 ved lov av 1894 om ulykkesforsikring for arbeidere i industrielle virksomheter m.v., denne loven ble senere avløst av en lov av 1915. 

Fagforeningene hadde lenge hatt sine egne forsikringskasser mot sykdom og arbeidsløshet og fra år 1906 ga staten tilskudd til arbeidsledighetskasser. Fagorganisasjonenes sykekasser ble etter hvert oppløst da offentlig syketrygd ble innført i år 1911.

Den tyske okkupasjonen av Norge skapte en sterk solidaritetsfølelse i hele folket som stimulerte til sosiale fremskritt, noe som først bidro til lov av 6. juli 1957 om alderstrygd uten behovsprøving.  Behovsprøvet alderstrygd var allerede innført i år 1936. Etter hvert kom nye trygdeordninger som til slutt endte opp med dagens folketrygdordning da denne loven ble vedtatt 17. juni 1966.