Mat og drikke.

I det gamle bondesamfunnet hadde folk hardt kroppsarbeid gjennom storparten av året og trengte rikelig og kraftig mat. De måtte selv produsere så mye som mulig av det de trengte til daglig. Målet var å skaffe seg et rikelig lager av mat som skulle vare til neste høst. Buret, matlageret, fantes på selv den fattigste husmannsplass. Maten ble gjort holdbar ved salting, tørking, røyking og speking.

Gjennom året var det store variasjoner i den daglige kosten. Fersk kjøtt ble spist om høsten og i julen etter slaktetiden, fersk fisk når det var sesong for de forskjellige fiskesortene. Det ble fastet etter Kirkens bud til visse tider av året, spist rikelig til andre tider. Særlig i de store høytidene kom den gode og fine maten fram. Avslutning av onner og andre arbeidsoppgaver ble markert ved fester og store måltider.

Kvinnene på gården hadde et stort ansvar når det gjaldt oppbevaring og tilberedning av mat. Unge tjenestejenter og døtrene på gården gikk i skole hos husmora - det var disse kunnskapene de brakte med seg inn i eget ekteskap og egen virksomhet som gårdkjerringer. 

Kjøtt

Kjøtt fra storfe, gris og sau var vanlig over hele landet. Kjøttet ble vanligvis tørket eller saltet. Før komfyrens tid ble kjøttet oftest kokt, ikke stekt. En del av slaktet ble opparbeidet til pølser og blodmat. 

Fisk

Fersk fisk var viktig langs kysten og ved elver og innsjøer. Saltet sild var hverdagskost over hele landet. Den ble oppbevart i trebutter på buret. 

Melk

Det meste av smør- og osteproduksjonen foregikk om sommeren og høsten. Kyrne gav lite melk om vinteren. Bondekona hadde gode kunnskaper om bearbeiding av melka. Den kunne foredles til flere matemner, som hver for seg var lette å konservere. En stor del av melka ble syrnet, og fettet i form av fløte ble skummet av og kjernet til smør.

Den sure, skummete melka ble varmet opp slik at ostestoffet ble skilt ut og kunne videreforedles til oster som gammelost og pultost. Den sure mysa ble brukt til drikke eller kokt inn til surprim eller myssmør. Denne kunne så senere løses opp i vann og brukes til drikke eller som ingrediens i for eksempel supper.

Dersom en skulle lage hvitost av søt, skummet melk, måtte ostestoffet skilles ut ved tilsetting av løype. Den søte mysa kunne kokes inn til prim eller mysost. Melk var også en hovedingrediensene i gjestebudskost, som rømmegrøt, lefser eller gomme. 

Korn

Bygg og havre var de vanligste kornsortene i Norge. Hvete trivdes bare i de beste jordbruksstrøkene og ble derfor bare brukt til finere matretter. Mye av melet ble bakt opp til flatbrød, som kunne holde seg lenge ved riktig lagring. Flatbrødet var dagligbrødet og ble brukt til de fleste måltider. I tillegg kom forskjellige lefser, takkekaker og kaker stekt i jern.

Gjæret brød var ikke særlig utbredt før komfyrer og bakerovner ble vanlig på slutten av 1800-tallet. Grøt, kokt på mel og vann, var bondefamiliens viktigste matrett, næringsrik og mettende. Når årsveksten slo feil - og det hendte ikke så sjelden - var det vanlig å blande mose eller malt bark i brødmelet. Alme- og furubark var best i så måte. 

Grønnsaker

Grønnsaker og bær inngikk bare som en liten del av kostholdet. Kål, nepe og en del ville vekster ble brukt. Poteten ble innført til landet på begynnelsen av 1700-tallet, og kom i vanlig bruk fra begynnelsen av 1800-tallet. Den C-vitaminrike knollen trivdes over hele landet og var ikke så sårbar for uår som kornet var. Poteten ble etter hvert en uunnværlig ingrediens i middagsretter, flatbrød, lefser og annet bakverk. 

Øl

Øl var vanlig i Norge siden førkristen tid, ikke minst til fest. Mungåt, et svakere øl, ble brukt som tørstedrikk. Mjød, en gjæret drikk av honning, vann og krydder, var også vanlig mange steder som gjestebudsdrikk. Brennevin var også kjent og brukt fra 1500-tallet, først og fremst som medisin, men også ofte som en oppmuntring i løpet av harde arbeidsøkter i onnene. 

Ellers var myse, spedd med vann, den vanligste drikken til de daglige måltidene. Det var ikke stor forskjell på det folk spiste i byene og i bygdene. Eventuelle ulikheter var heller avhengig av de naturlige ressursene på stedet og av den økonomiske evne hos den enkelte familie. 

Kolonialvarer

Fra 1600-tallet kom trelasthandelen med utlandet i gang for fullt, og med den fulgte økt import av nye og eksotiske varer, som kaffe, te, sjokolade, krydder, vin og tobakk. Nye moter innen matlaging grep om seg, først innen embets- og borgerstanden. Kolonialvarer, varer fra "koloniene", kom i bruk; farin, rosiner, mandler, pepper, allehånde, muskat og kanel, samt eksotiske frukter som meloner, appelsiner og sitroner. 

Nye retter som konfekt, søte kaker, punsj, salater og desserter førte til forandringer i bordskikk og utstyr. Likevel levde de fleste enkelt til hverdags; med grøt, fisk, kjøtt og melkeprodukter som før. Det var først og fremst til de store menyer i selskapslivet og høytidene nyhetene ble brukt.