Det var sterke klasseskiller i vikingtiden og klasseskillene var også regulert i lovene, noe som skulle henge ved i befolkningen gjennom hele middelalderen og helt frem til vår tid, selv også etter at kristendommen kom til landet. Folk ble født inn i de forskjellige klassene.
Og deres liv og levnet senere i livet hadde ingen innflytelse på den enkeltes posisjon i samfunnet samme hvorledes en bar seg at. I Borgartingslovene som da også gjaldt for Oslo og Viken, ble befolkningen inndelt i formelle sosiale samfunnsskikt, og den vedtatte rangordningen etter konger var:
Jarler, høvdinger, bønder, frigitte treller og av dem var det en høyere sort som kaltes Leysingjar, og en lavere sort som kaltes frálsgjafar, og til slutt på rangstigen kom treller (av gammelnorsk præll, slaver, som ofte var krigsfanger tatt på vikingferder).
Trellene hadde ingen rettigheter og de ble ansett som eierens eiendom. Trellene kunne kjøpes og selges på samme måte som dyr, og eieren kunne behandle trellene akkurat som han eller hun ville. Om en trell ble drept av sin eier ble ikke det betraktet som drap.
Men hvis annen fri mann skulle drepe en trell, måtte han betale erstatning til eieren, og prisen var omtrent det samme som for et husdyr. Når en kvinnelig trell fikk et barn, ble barnet betraktet som eierens eiendom. Det eneste trellene hadde lov å eie i følge loven var en kniv.
I Gulating og Frostating hadde klassifiseringen nådd lenger, der bønder var inndelt i alminnelige bønder, og haulderne, som var medlemmer av odelsættene. Haulderne var en klasse med odelsbårne menn som hadde sittet som frie menn gjennom seks slektsledd på gården.
Høvdingstanden kunne sammenliknes med senere tiders godseiere, og disse høvdingene levet da også som godsbaroner, ikke som bønder. Selv helt frem til våre dager var det en markert klasseforskjell i samfunnet.
De forskjellige samfunnsklasser hadde lite med hverandre å gjøre utover det rent yrkesmessige. Også innenfor de forskjellige samfunnsklasser var det høye murer mellom de ulike lag og yrker. Embetsstanden kom i kontakt med allmuen på embetes vegne, da prestene døpte deres barn, viet dem og hjalp til å begrave dem. Offiserene ekserserte dem og sorenskriverne skiftet deres bo, og dømte dem.
Men også i de lavere sosiale lag var det markerte skiller. De såkalt kondisjonerte (folk fra overklassen), eller økonomisk uavhengige enslige kvinner) som visste at de var en god del mer fornemme enn den vanlige allmue, gikk aldri i selskaper til bøndene.
Embetsstanden og kjøpmannsaristokratiet var også en eksklusiv gruppe som heller aldri blandet seg med hverandre eller med allmuen. Folk fra forskjellige samfunnsklasser giftet seg nødig med hverandre, selv om den utenomekteskapelige utukten aldri lot klasseskillet være til noe hinder. Bare det foregikk bak lukkede dører uten at noen fikk greie på det.
Hvis en bondegutt giftet seg med en embetsmannsdatter, var det en skandale i hennes familie. Og hvis en kondisjonert dame som eide et gårdsbruk giftet seg med sin gårdsbestyrer, ble hun for alltid utstøtt av det gode selskap. Innenfor bondestanden var det en tilsvarende distanse. En jente måtte ikke gifte seg med en husmannsgutt. Selvfølgelig skjedde det, men det satte en alvorlig flekk på odelsætten.
Tiden etter 1814 ble kalt embetsmannsstaten. Embetsmenn som amtmenn, fogder, sorenskrivere, prester og offiserer var ledere i lokalsamfunnet. På midten av 1800-tallet var det ca. 2000 embetsmenn i Norge. Embetsmannsstanden var preget av samhold, standsbevissthet, selvrekruttering og innflytelse.
Det var embetsmennene som hadde forfattet grunnloven, og de forsvarte Grunnloven mot Karl Johans angrep på den. Bøndenes politiske engasjement var ikke sterkt. Derfor stemte de ofte inn embetsmenn til Stortinget. Norge manglet adel og borgerskap til å utfordre embetsmannstandens maktposisjon. Dermed fikk embetsmennene sterk makt. I 1821 ble det vedtatt en lov som opphevet alle adelige titler og privilegier.
Det
var store forskjeller mellom bønder og embetsmenn. Embetsmennene var utdannet i
Danmark, de snakket latin og de kunne føre seg. De oppfattet bøndene som rå
og primitive skapninger.
Fra
slutten av 1820-årene var bøndene på frammarsj. Før stortingsvalget i 1832
agiterte bøndene for at de skulle velge sine egne representanter inn på
Stortinget. Da Stortinget kom
sammen året etter, så var det et flertall av bønder på tinget.
Bøndene
ville skjære ned statsutgiftene fordi de ville ha skattene lavest mulig. De
mente at embetsmennene ikke produserte noe og at de levde av andres arbeid. De
økte tollen på en rekke importvarer. Dermed skjøv de mye av den økonomiske
byrden over på byene. Bøndene var ikke interessert i veiutbygging,
administrasjon og en sterk hær. De levde jo i naturalhusholdning
, og trengte ikke noen sterk stat.
En
annen viktig sak for bøndene var lokalt selvstyre. I 1833 foreslo noen bønder
at kommunene skulle styres av en gruppe representanter fra lokalsamfunnet som de
kalte formannskap. Hensikten med dette forslaget var å redusere embetsmennenes
makt i lokalsamfunnet. Formannskapsloven ble vedtatt i 1837. Kommunestyret fikk
nå styringsrett over skolehus, lærerlønninger, bygdeveier og fattigstell.
Oppslutningen
av kommunevalgene økte utover hundreåret , og virksomheten i kommunestyrene
ble en verdifull politisk trening for bøndene. Det ble en øvelse i demokrati.
Ved
stortingsvalget i 1838 fikk embetsmennene igjen flertall på Stortinget.
Jussprofessor Anton Martin Schweigaard og høyesterettsadvokat Fredrik Stang var
embetsmenn som kom til å dominere sterkt i denne stortingsperioden. De var
tilhengere for økonomisk vekst og arbeidet dermed for en friere næringslovgiving.