Først slåttonn, så skuronn.

Til kornhøsten hadde en i middelalderen bare ett redskap og det var sigden, senere på 1600-tallet kom skyrua, hvor skaftet var lengre og bladet rettere, denne var utbredt over hele Østlandet. Først på slutten av 1800-tallet ble ljåen tatt i bruk til kornhøst, før slåmaskinen også ble tatt i bruk. Når ljåen ble tatt i bruk til å skjære korn med ble det festet en tynn bue kalt meiebue på ljåbladet for da la stråene seg jevnere.

Når bonden var ute med ljåen for å høste kornet så ble alltid kornet skåret derav navnet skuronn.

Mens gresset ble slått selv om bonden utførte de samme bevegelsene, derav navnet slåttonn. 

Slåttonna tok til i begynnelsen av juli og det var viktig å få høstet inn nok høy på låven. 

For var det et dårlig år og dermed lite høy, måtte ofte bestanden i fjøset reduseres. I dette arbeidet deltok alle som kunne krype og gå på gårdene. Og mens slåttekarene gikk og slo med ljåen, hadde kvinner og barn jobben med å rake og henge høyet på hesjetråden.

Nå ble håndteringen av høyet etter hvert foretatt med en sleperive trukket av hesten, som samlet høyet i hauger ved hesjene. Finraking ble gjort med en innretning på store hjul med lange buede tinder bak. Men høygaffelen var fortsatt redskapet som flyttet på høyet. Og etter at høyet var tørt og kjørt på låven var det ungenes jobb å plukke hesjetrådene rene for strå.

Slåttekarene gikk på rekke litt bak hverandre hvor de lot ljåbladet fare gjennom gresset i lange seige tak noen få centimeter over bakken. Det kunne se lekende lett ut, men det var en kunst å føre ljåbladet over bakkenivå uten at knivspissen tok ned i bakken, for da ble det bråstopp. 

Dessuten skulle det brukes minst mulig krefter for det var mange tak som skulle til i løpet av dagen.

Av og til stoppet de opp og tok seg til baklomma der de hadde brynet klart, og med et tvi tvi, spyttet de på brynet som de deretter strøk sakkyndig noen ganger over kniveggen.

En annen innretning for sliping av ljåblad var slipesteinen der ungene som oftest fikk jobben med å sveive denne store steinen rundt, mens slåttekaren satt ved enden og slipte. 

En tynn stråle med vann kom ut fra et kar med et lite hull i, som sørget for at steinen var fuktig. Slåmaskinen som også inngår i mange av nyvinningene i landbruket kom til gårdene på Stovner fra 1880-årene. Slåmaskinen blir stående for alltid som selve symbolet på den nye tiden innen jordbruket, da den tidkrevende slåtten med ljå ble borte.

Slåttonna pågikk ofte i hele juli og det var vanlig skikk at arbeidet skulle være ferdig til 29. juli som er Olsokdagen. Olsok som er minnedag for Olav den helliges død i år 1030, var også dagen som avslutningen av slåttonna ble feiret på bygdene. På Stovnergårdene var det vanlig å markere avslutningen av slåttonna med slåttegrøt selv om onna var over tidligere.

Selvbinderen ble mer og mer vanlig på gårdene fra 1930-årene. Og den var også en stor teknisk nyvinning da selvbinderen både skar og bandt kornet til kornnek i en operasjon.

 Selvbinderen nevnes som en kuriositet allerede i år 1855, men får først innpass hos noen bønder rundt 1900-tallet. Selskabet for Norges vel hadde i år 1855 innkjøpt en selvbinder fra England for 225 spesidaler. Som bladet Folkevennen skrev:

"Den kunne skjære 4 mål i timen, men det var behov for 2 hester, 2 karfolk og 6 kvinnfolk, og åkeren måtte være jevn og aldeles steinfri".

Men selvbinderen var stor og klarte ikke å ta med seg hver eneste krok på en åkerteig, så det måtte fortsatt skjæres og bindes manuelt på disse stedene. I noen kroker ble det fortsatt brukt ljå da det kunne være vanskelig å komme til med maskiner. 

Men selvbinderen som var en sinnrik innretning med mange bevegelige deler kunne også ha driftsproblemer. Det var meget viktig at den mekanismen som foresto binding av neket var justert korrekt. Og denne mekanismen har voldt besvær for noen og enhver.

Strå som har lagt seg ned på bakken, legd, skapte også problemer for selvbinderen. Innhøstingen av korn (skuronna), foregikk da ofte på gamlemåten med den gamle slåmaskinen. Og da måtte alt kornet bindes for hånd, før nekene ble hengt opp til tørk.

Når kornet var skåret og bundet til nek ble det kalt for lo, hvis det var godt og tørt vær kunne loa tørkes i rauk som bare besto av fire kornband som ble stilt opp mot hverandre på bakken. Mens bøndene på Stovner brukte å henge loa på hesje, som var laget av fire strenger av ståltråd bundet fast i staur i lengder på 20-40 meter, var det mer vanlig i middelalderen å sette loa på sneis. Dette var en staur hvor 8-10 kornband var trædd ned på stauren der det første kornbandet nærmest bakken sto på høykant.

Men høstens grøde som nå var godt under tak på låven skulle også bearbeides, og når den første barfrosten kom om høsten var det tid for tresking. Moderne skurtresker som benyttes på gårdene i dag rakk ikke våre bønder i Stovnerbygda å gjøre seg større nytte av. Jordbruket på Stovner ble lagt ned i samme periode som skurtreskeren kom for alvor til gårdene i Stovnerbygda.

Treskingen ble derfor foretatt på låven. Og ordet treskeverk som gjerne blir brukt noe nedsettende om gamle biler og andre mekaniske innretninger, passer godt på denne maskinen som ristet og bråkte noe aldeles forferdelig mens det sto på. Agner og støv føyk rundt i rommet, og de som holdt på rundt treskeverket så også ut deretter, etter arbeidets slutt.

Dagens arbeidsmiljølov hadde nok stoppet denne virksomheten på timen, hadde dette foregått i dag på noen fabrikk. Treskemaskinen kom til Stovner på 1900-tallet, og gikk ofte på omgang mellom gårdene. Tidligere ble tresking foretatt ved å slå halmen med to stenger som var bundet sammen på midten, og som ble kalt sliul. 

Var det to om denne jobben, sto de og slo annenhver gang i takt, og gjennom mesteparten av vinteren kunne denne rytmiske bankingen høres fra låven. Kornet ble slått til kornet løsnet, for senere å bli renset ved å sile kornet gjennom et sold.

Senere ble kornet finrenset ved å kaste det tvers over rommet mot en vegg ved hjelp av en kasteskuffe. Nå fikk en skilt kornet i tre kvaliteter, det beste og tyngste kornet (veggeranden), fløy helt inntil veggen og ble brukt til såkorn, grøt og suppe. Mens det litt lettere kornet landet litt nærmere midt på gulvet. 

Dette kornet ble brukt til flatbrødbaking og tredjekvaliteten landet nærmest kasteren, men dette kornet ble også malt og brukt til baking. Denne kvaliteten går nå i moderne tid til dyrefor. Husmennene var gjerne de som fikk denne treskejobben hvis gården hadde husmannsordninger.

Halmen som ble igjen ble tatt godt vare på da den ble brukt til mange formål, halmen ble også benyttet som for, men da måtte den bearbeidet litt først. Fra 1800-tallet ble spesielle hakkelsmaskiner tatt i bruk hvor halmen ble kuttet i små biter og gitt til dyrene blandet i vann, også kalt sørpe.