Blod, svette og tårer.....

Bonden hadde mye å stå i med hele året, og måtte sørge et utkomme av den jord han hadde. Ku, okse, sau, geit og gris var vanlige dyr på gårdene i middelalderen, men også høns og gjess. I følge opptegnelser fra år 1723 hadde Stovner gård før delingen 3 hester, 13 kyr, 9 sauer og 9 geiter, mens Bonkall gård hadde 2 hester, 8 kyr og 6 sauer. 

Dette skulle bli forandret etter at gårdene etter hvert i de neste hundre år skulle bli overtatt av de selveiende bøndene. 

De siste hundre årene var det ku og gris som var mest vanlig på gårdene i bygda. Hesten hadde også sin spesielle plass på gårdene. 

Men mens stell av de andre dyrene ofte var arbeide for kvinnene, var stell og bruk av hesten mannens område.

Sauen var kjent som husdyr før vikingtiden og var et selvskrevet husdyr på gården under hele middelalderen, så lenge som naturalhusholdningen var enerådende på gårdene. 

Saueholdet ga gårdene både kjøtt og ull. Også folk på Stovner i likhet med de fleste andre i dalen og landet for øvrig brukte mest ull til sine klær.

Ullen som ble spunnet og vevet av kvinnene ble farget med naturfarger som rødt, grønt, brunt, gult og blått, fargene fikk de fra forskjellige planter ved avkok. 

Lin ble også dyrket for å lage tekstiler for personlig bekledning og til andre tekstiler.

Lin ble til fibrer som kunne spinnes til tråder etter en lang og arbeidskrevende prosess, men det var ull som ble mest brukt i bygdene. Fibrene ble spinnet på en håndtein, som besto av et rundt trestykke som var tilspisset i begge ender, med en større skive i den ene enden. 

Fibrene ble festet til teinen som en ved å la rotere raskt fikk trukket ut fibrene til en snodd tråd. Først på 1500-tallet ble rokken oppfunnet men ble ikke i bruk på gårdene i vårt område før fra 1700-tallet, i såkalt borgerlige hjem i byene derimot var rokken i bruk allerede på 1600-tallet.

Det var nok viktig å ha gode gjerder og innhegninger for sultne ulveflokker streifet omkring i skogene rundt, gaupa og reven kunne også gjøre skade på mindre husdyr. 

For å holde buskapen unna dyrket mark, og for å markere grensen til nabogården ble det også i middelalderen satt opp skigarder. Skigardene ble satt opp på samme måte som det gjøres i dag, der tilhogde treskier ble plasser på skrå mellom to staurer. I stedet for ståltråd, ble det i middelalderen benyttet hork (herk), som var ovale ringer laget av einerkvister.

Det som ble dyrket på gårdene var for det meste kornsorter som bygg og havre, og noe senere også hvete.

 Poteten kom først til vårt land på 1700-tallet og fikk stor fremgang fra 1800-tallet. 

Spesielt som følge av krigen 1807-1814, da folk innså hvilken god erstatning poteten var i stedet for korn, ettersom Norge i tillegg til krig igjen, ble rammet av uår.

Omkring 1800-tallet drev bonden jordbruk omtrent på samme måte som i vikingtiden, der mange redskaper og driftsformer hadde holdt seg nesten uendret gjennom århundrene. Redskapene var stort sett av tre, for jern var kostbart og ble bare benyttet der det var mest nødvendig.

De første plogene var laget av tre bortsett fra skjær og langjern, først etter år 1770 kom den plogtypen som var i bruk frem til vår tid. Denne plogtypen ble skapt i England på begynnelsen av 1700-tallet, og kom etter hvert til Akergårdene etter først å ha blitt innført i Danmark, og senere var den i bruk over hele Østlandet.

Utover på 1800-tallet kom det flere smeder til bygdene og det ble alminnelig at disse smidde nye harver og ploger. Smier kom også etter hvert på gårdene der bonden ofte lærte seg mye av denne kunsten selv. Hver gård hadde sin smie frem til gårdene ble borte i år 1965, den eneste bevarte smie på Stovner i dag er den gamle smia på Bonkall gård.

Med traktoren som kom i 1930-årene ble det også laget ploger med flere skjær. Men de første traktorene fikk en blandet mottakelse hos bøndene da det ofte var driftsproblemer der traktoren streiket midt i travle onna. Nå var vel ikke bonden så fortrolig med motorer og den slags innretninger heller i begynnelsen, da var det bedre å ty til hesten for den visste han iallfall hvordan han skulle få til å gå. Så først fra 1950-årene ble pløyingen foretatt med traktoren på Stovnergårdene og hesten fikk lettere oppgaver.

Når snøen forsvant fra jordene og bakken ble tørr nok fikk bøndene det travelt med å komme seg ut på jordene for å pløye. Nå var det riktignok noen som rakk å gjøre ferdig pløyinga om høsten, slik at bonden kunne starte med å slodde så snart jorda var bekvem. Med dette menes at bonden så snart jorda var tørr nok om våren, brukte slodden som var en enkel innretning, for å jamne ut plogfurene før han fortsatte med selve harven. Som er en ramme med tagger som løsnet på jorden. Jorda skulle bearbeides til den var løs og mest mulig fri for stein, røtter og jordklumper.

Såing ble utført med hånden, noen steder var det mannen som sådde andre steder var det kvinnen. I Sør-Norge ble såkornet båret med venstre arm enten i ei bøtte laget av tynne staver, eller i en kurv flettet av birketæger (bjerkerøtter). Men på Stovner som andre steder på Romerike, ble såkornet båret i såvesker av kalveskinn i en reim rundt nakken, eller kurver laget av trespon. Den første såmaskinen kom til Norge på midten av 1800-tallet og var tidlig i bruk også på Stovnergårdene.