I Norge har odelsretten stått sterkt, og også leilendingene satt trygt på gårdene. Fra slutten av 1600-tallet kjøpte stadig flere leilendinger gårdene de satt på. Befolkningen vokste jevnt og trutt på 1600- og 1700-tallet, Dette førte til at stadig flere gårder ble delt opp i mindre bruk. En og samme gård kunne ha jorder av svært varierende kvalitet. Dette ble tatt hensyn til når en gård ble delt.
For å få rettferdig fordeling, ble hver enkelt jordlapp (teig) delt mellom brukerne. Dette kunne føre til en innfløkt teigblanding. Husene til hvert nytt bruk ble plassert inn i det opprinnelige tunet. Tunet ble lagt med stor omtanke - på tørr grunn, utenom den beste åkerjorda og nær drikkevann. Ofte lå det på et høydedrag eller på en hylle i dalsiden. I dalbunnen var det gjerne for frostlendt.
Rekketunet er kanskje den eldste tunformen, og det kan være en etterkommer etter de forhistoriske langhusene. Rekketun er særlig vanlige på Vestlandet, men finnes også i Agder, og har vært utbredt nordafjells. Husene kunne ligge på én, to eller tre rekker, med innhusene øverst i terrenget og uthusene nederst, hvor åkeren fikk nytte av gjødselsiget.
To-tunsanlegg har vært vanlige over hele Østlandet og Trøndelag. Nå er tuntypen bare å finne i Gudbrandsdalen og i Nord-Østerdal. Tunet var delt i to, med stue, loft og bur rundt "inntunet" og uthusene rundt "uttunet" eller "nautgarden". Stallen dannet ofte skillet mellom de to tunene, som enten kunne gå over i hverandre eller ligge helt atskilt.
Firkanttunet er den mest utbredte tuntypen i nyere tid. Tunet danner en mer eller mindre regelmessig firkant med hus på alle sider. Det kan være relativt åpent, eller ha husene tettere sammen. I noen strøk, særlig nær byer, har det vært vanlig å bygge husene helt eller delvis sammen og legge innkjørselen gjennom en av fløyene. Mange steder er firkant-tunet en relativt sen foreteelse, som kan ha avløst eldre former. I Trøndelag slo det igjennom på 1700-tallet da man begynte å erstatte frittliggende småhus med sammenbygde huslengder.
Klyngetun finnes det bare noen få igjen av på Vestlandet, etter at jordskifte og utflytting har hatt som mål å skape frittliggende bruk. Klyngen er oppstått ved at én opprinnelig gård ble det i stadig flere bruk. Mens odelsgutten på Østlandet overtok gården mest mulig udelt, var det vanlig på Vestlandet at brødre delte gården mellom seg. Da var det skikk at begge brukere fortsatte å bo sammen i tunet.
Men de måtte ha hvert sitt av alle hus som hørte til på en gård. Ved stadig deling kunne det bli et anselig antall hus i tunet, og i bratt og kupert terreng kunne det bli ganske uregelmessig. I det ytre kan et vestlandsk klyngetun se ut som en landsby, men de to bebyggelsesformene er oppstått på helt ulike måter.
Uregelmessige tun har tidligere vært vanlig flere steder. På Vestlandet forekom de som tette husklynger. En annen variant er kjent fra Numedal, hvor det kunne være stor avstand mellom husene, og det ikke alltid er lett å se noe system i plasseringen.
De gamle tunformene ble i stor grad oppløst som følge av moderniseringen av landbruker i siste halvdel av 1800-tallet. Tidligere hadde gården egne bygninger for hvert formål, men nå ble de samlet i én stor driftsbygning.
Se også notisen om Eilert Sundt.