Vinterarbeide.

På vinteren var det ofte tømmerhogst og tømmerkjøring. Da var det om å gjøre at det var litt snø på bakken slik at tømmeret kunne kjøres bort med hest og slede. Men kom det for mye snø var det av og til umulig å komme ut i skogen. Motorsagen var ikke laget ennå på denne tiden, den gang bøndene på Stovner hadde tømmerhogst som sitt viktigste vinterarbeide. Felling av et tre ble foretatt på gamlemåten med øks og sag.

Tyskerne forsøkte seg med en slags motorsag under krigen, men den veide 17 kilo. Først i år 1949 kom den første norske motorsagen som revolusjonerte skogbruket i Norge. Men denne sagen som veide bare 8 kilo, var lite benyttet i skogene her omkring. De sagene som ble brukt var et langt sagblad med grove tenner og som hadde et håndtak i begge ender, dette gjorde mulig for to mann å jobbe med sagingen.

Lyden av øksehogg kunne høres mange steder i skogene rundt i skogene, og lukten fra nybarkede trestammer lå tung over hogstteigen

. Hesten som gjorde sin del av arbeidet med å flytte alle tømmerstokkene frem til lunneplassen, hadde på seg en bjelle som ga klingende lyd i fra seg da hest og doning var på vei gjennom skogen.

Vinteren ble også benyttet til å kjøre dyregjødsel som hadde ligget siden forrige vinter i gjødselkjelleren, ut på jordene. Og det kunne kjennes på lukten over hele Stovner når dette foregikk på de forskjellige gårdene. 

Men denne gjødselen som var blandet med halm og flis var utmerket til å forbedre jordsmonnet. Det har også dagens hageeiere oppfattet, der de hver vår handler torv og naturgjødsel så hundrelappene flyr på hagesentrene rundt om.

Også bonden visste godt å forvalte sitt gull, men det var først fra 1850-årene at det ble vanlig å ta vare på husdyrgjødselen. Tidligere hadde bøndene hatt liten forståelse for husdyrgjødsel som ble bare liggende utenfor uthusveggen til ingen nytte. 

Men i tilknytting til den store nytenkningen i norsk landbruk ble det fra 1850-årene vanlig å bygge gjødselkjeller i tilknytting til stall og fjøs. Først senere rundt 1900-tallet begynte bøndene å utnytte det strøet som hver dag ble benyttet hos dyrene. Så bøndene kunne deretter også ta vare på den flytende gjødselen i en form som passet utmerket som jordforbedringsmiddel.

Noen bønder i bygda dro til vannene i Lillomarka eller Lørenskog og skar is. Tokerudgårdene brukte mest å skjære is fra Tokerudtjern som lå på Tokerud gårds eiendom. Isblokkene ble skåret ut med lange grovtannede sager fra isen på vannene, og deretter trukket opp på land. Dette skjedde gjerne fra februar og utover etter at isen var vel etablert på vannene. Isblokkene ble solgt til meierier, fiskehallen og sykehus m.fl. 

Også enkelte privathus var også mottakere av is til isskapene sine, for elektriske kjøleskap ble ikke vanlig før på 1950-tallet. Isblokkene ble lagret i store ishus under hauger med sagflis, som ble brukt som isolasjonsmateriale, og leveranse av is kunne derfor foregå til langt ut på sommeren.