9. april 1940 ble Norge tatt på sengen av Nazi-Tyskland. I denne natt kom verdens den gang sterkeste krigsmakt stille smygende. Den første nordmann som falt i kamp med fienden var kapteinen på vaktskipet "Pol 3" i ytre Oslofjord, Leif Welding Olsen. Men han døde ikke forgjeves. Varslet fra den norske skuta nådde fram, og det hadde i hvert fall i noen grad den tilsiktede virkning.
Særlig det tyske angrepet på Oslo måtte lykkes for å ta landets
konge, Storting og regjering ved en lynmanøver. Det mislyktes.
Oscarsborgs og Oberst Birger Eriksens kamp mot Blücher står som den
enkelthandling invasjonsnatten som velter det tyske spillet. Mens Blücher
synker, tasser den tyske sendemann fram og tilbake på kaia i Oslo og
lurer på hvor det blir av sine landsmenn. Mange av dem er gått til bunns
ved Drøbak.
Heller
ikke skal vi glemme de 7 foreldete norske Gladiator jagerflyene som
oppholdt de tyske flystyrkene dyrebare minutter over Fornebu, eller de
troppene som gjorde landingen for de første transportflyene til et
temmelig hasardiøst foretagende. Det er synd man ikke bare stengte
rullebanen med alt som fantes av skrot og skrammel, så ville det tatt
enda lenger tid før tyskerne kunne marsjere innover Drammensveien til
Oslo.
Kongen og regjeringen kom seg i hui og hast av gårde fra Oslo ved
sjutiden om morgenen med et spesialoppsatt tog som stortingspresident C.
J.
Hambro hadde forordnet. Til alt hell slapp ingen tyske fly bomber på
dette toget mens det tøffet seg nordover, selv om tyskerne
bombet Kjeller flyplass like ved i det toget passerte! I
mellomtiden forsøkte kommanderende general for de norske styrkene å
finne generalstaben på Slemdal hotell, og sendte vekk drosjebilen som
hadde brakt ham dit. Således måtte han faktisk gå helt til Østbanen
for å ta toget til Hamar.
De
første tyske styrkene kom ikke inn til Oslo før om ettermiddagen. De ble
eskortert av norsk politi både til hest og til fots. Oslos politimester
ønsket at alt skulle gå for seg uten opptøyer. Det er vel de færreste
som ikke har sett det kjente bildet av de første tyske avdelingene som
marsjerer forbi Universitets aula mens osloborgere står måpende og ser på.
Vi
kan vanskelig forestille oss at begivenhetene ville skje i slikt
snegletempo i dag. Eller at en fiendtlig hærstyrke på mange tusen mann,
over femti
til dels store krigsskip, tepper av flyformasjoner, skulle kunne ta
seg helt inn i fjæresteinene før noen reagerte. Derfor kan vi med rette
snakke om 9. april 1940 som det store veikrysset i nyere norsk historie.
Plutselig ble vi revet ut av våre drømmerier om en verden som ikke
lenger eksisterte.
Vi
må heller ikke glemme at Norge i 1940 var en relativt ung nasjonalstat,
med bare 35 års selvstendighet farget av politiske motsetninger bak seg.
Nasjonens bevissthet hadde gjennom trettiårene så visst ikke vært
preget av å holde seg à jour med de store forandringer ute i verden. Alt
gikk rimelig sakte for seg i Norge på denne tiden. Vi hadde sluppet
relativt billig unna første verdenskrig, et kompetent nøytralitetsvern
hadde bidratt til dette. Enkelte hadde endog tjent en god del penger på
den krigen.
Mentalt sett var Norge i 1940 fullstendig uforberedt på en ny krig der det var fare for å bli innblandet. Allikevel betyr ikke det at alle og enhver var blinde for faren som uomtvistelig nærmet seg. Det hadde ikke skortet på advarsler, mange av dem ad diplomatisk tjenestevei, et par sågar fra tyske kilder.
Handlingslammelsen i den øverste politiske ledelse berodde heller på en svært kompleks situasjon, der man ikke visste hvordan å hanskes med et plutselig dilemma som var oppstått når den ene av de to hovedmotstanderne England og Tyskland med ett slo ned inngangsdøren vår og stormet inn i huset.
Statsminister Nygaardsvold og
utenriksminister Koht hadde grunn til å mistenke britene for å ville
provosere Norge til å foreta tiltak som ville bli oppfattet som
"fiendtlige handlinger" av tyskerne. Spesielt derfor ville man
avstå fra å mobilisere. Nettopp for å unngå det som nå allerede var i
ferd med å skje.
"Altmarkaffæren" i Jøssingfjorden 16. februar var nettopp en
slik situasjon, hvor Norge ikke hadde maktet fullt ut å hevde sin nøytralitet,
da en britisk jagerstyrke djervt kom inn og frigjorde over 300 britiske sjøfolk
som ble holdt fanget på den tyske forsyningsbåten.
På
grunn av alt som hadde skjedd i de foregående månedene var det en viss
grad av skjerpet beredskap natten til 9. april, særlig i marinen. Også
enkelte forutseende offiserer både i hæren og flyvåpenet følte på seg
at noe ekstraordinært var i gjære og tok sine forholdsregler.
Kontreadmiral Ole Berg (pensjonert)
ble spurt i 2002, etter et foredrag i Sjømilitære Samfunn om hans syn på den tyske
invasjonen. Og hvorvidt han trodde Norge kunne ha avvist angrepet dersom man på forhånd
hadde mobilisert og i hvert fall til en viss grad vært klar til å ta i
mot angriperen.
"La
oss si det slik", svarte Ole Berg. "Den første angrepsbølgen
besto maksimalt av 7-8000 mann, riktignok førsteklasses tropper, men som
alle andre avhengig av logistikk, forsyninger. Jeg tror vi skulle ha hatt
en rimelig sjanse til å ha stoppet dem".
Uten fnugg av tvil var "Operasjon Weserübung", det tyske
overfallet på Norge (og Danmark), et av Hitlers mest hasardiøse
foretagender så langt i krigen. Det lyktes fordi britenes Royal Navy ikke
fant de tyske marinestyrkene med en gang. Således mot kveld den 9. april
1940 var ikke regnskapet direkte galt fatt for tyskerne. Danmark var helt
og holdent under deres kontroll. I Norge var de største byene så langt
nord som Narvik besatt, og major Vidkun Quisling hadde proklamert seg som
ny statssjef i Oslo. Dette var ikke helt i tråd med
Hitlers ønsker.
Men
en strek i regningen, og en meget stor strek, var at det ikke hadde
lykkes å ta kong Haakon VII, Stortinget og regjeringen Nygaardsvold til
fange. Takket være at en årvåken kommandant på en nærmest historisk
(selv den gang!) festning i indre Oslofjord hadde veltet lasset for
general von Falkenhorst som den tyske øverstkommanderende for angrepet
het. Oberst Eriksen valgte å skyte først og heller spørre etterpå.
Kampen om Norge ble lang og seig. Den varte i to måneder. Dette var den lengste tid det hittil hadde tatt Hitler å undertvinge noe land. Om dette handler de seks første numrene i denne spennende og unike serien om krigen i Norge. Man kan nærmest fra dag til dag følge den politiske dragkampen og de militære stridene som avgjorde vårt lands videre skjebne og som munnet ut i fem års okkupasjon.
Samtidig fortsatte styrkeprøven fra utlandet. Kong Haakon og regjeringen representerte i denne harde tiden det frie Norge fra London, for Norge hadde aldri kapitulert. Målet var hele tiden uavkortet å tvinge okkupanten ut av Norge.