Adel er et samfunnslag som inntar en dominerende stilling overfor de andre på grunn av sitt økonomiske grunnlag, spesielle oppgaver innenfor statsstyre og militærvesen, sosial avgrensning og egen rettslig status i kraft av privilegier. Betegnelsen har vært benyttet om til dels ganske ulike fenomen til ulike tider, men enkelte faste trekk kan skilles ut.
1. Økonomisk lever adelen av andres arbeid, og mottar sin andel av produksjonsoverskuddet, enten direkte i form av arbeidsplikt og avgifter, eller i form av andel i skatter og avgifter som trekkes inntil statsapparatet (i den utstrekning det eksisterer et statsapparat utenom adelen).
2. Politisk er adelen tildelt vesentlige oppgaver i statsstyret, fremfor alt gjennom sin kontroll av militæroppbudet (væpnede rytteravdelinger el.). Denne kontrollen over militære styrker ligger også til grunn for adelens tilegnelse av deler av produksjonsoverskuddet.
3. Rettslig sett er adelen skilt ut ved en rekke privilegier av økonomisk og sosial art.
4. Det er et sterkt element av arvelighet når det gjelder disse trekkene, og adelen innskrenker seg derfor oftest til et sett av sosialt høyt ansette slekter. Som også utvikler en egen bevissthet, og understreker sin opphøyede stilling ved en rekke symboler som våpenskjold, hjelm osv.
Adelens økonomiske grunnlag og privilegier setter den også i stand til å holde en levestandard og levemåte som skiller den klart ut fra andre samfunnslag. Adelens prestisje kan også være knyttet til opptreden ved en fyrstes hoff.
Ordet har i sin opprinnelse språklig slektskap med odel og den opprinnelige ordgruppen synes å ha betydd innvoller;, med en seinere betydningsglidning i retning av natur, vesen beskaffenhet og enda seinere slekt, herkomst.
Adelen er fremfor alt knyttet til fremveksten av føydalsamfunnet; og stendersamfunnet; i Europa i middelalderen. Særlig innenfor det klassiske føydalsamfunnet har adelen ofte vært oppfattet som den herskende klassen.
Går en ut fra forholdet til produksjonsmidlene og måten adelen skaffer seg kontroll over sin del av produksjonsoverskuddet, må det konstateres at adelen i de fleste tilfeller kommer i samme stilling som andre samfunnslag, som f.eks. høygeistlighet og bondearistokrati.
Når det gjelder kontroll over statsapparatet, vil adelen også ofte dele den med grupper som høygeistligheten e.l. Adelen kan i seg selv også være splittet i ulike sjikt med ulike økonomiske interesser og ulik kontroll over statsapparatet. Ut fra dette vil det i flere samfunn (eks. det norske i høymiddelalderen) være riktigere å snakke om et jordeieraristokrati som den herskende klassen.
I middelalderen (og ved overgangen til nyere tid) ble imidlertid adelen subjektivt oppfattet som en enhet, definert ut fra dens spesielle samfunnsmessige oppgaver, opphøyede sosiale posisjon og spesielle rettslige status. Man betraktet adelen som en stand, nemlig den militære. Adelens økonomiske grunnlag ble oppfattet som vederlag for de spesielle ytelser den utførte for staten.
Når det gjelder adelens opprinnelse, har man også innenfor historieforskningen betonet adelens militære karakter, og pekt på at den oftest vokser fram av grupper med spesielt ansvar for krigføring, i forbindelse med urotider, erobring og underkuing av fremmede folkeslag osv. Oppkomst og samling av jordegods (eller andre spesielle rikdomskilder) må imidlertid også anses som en vesentlig faktor, men vil som oftest opptre i samvirke med militærstyrke.
Behovet for å tildele adelen spesielle
politiske og rettslige funksjoner i samfunn basert på jordbruksproduksjon,
med primitiv teknologi og kommunikasjoner, må også trekkes inn som
faktorer som forklarer adelens oppkomst. Fremstillingen i det følgende vil knytte seg
til den norske adelen:
Høymiddelalderen.
Det er først på 1200-tallet at en kan snakke om en noenlunde klart definert, landsomfattende adel i Norge. (Betegnelsen adel er i Danmark-Norge ikke belagt før på 1500-tallet, men vil bli brukt her for å betegne den økonomiske, politiske og rettslige realitet som eksisterte tidligere også.)
Det er imidlertid klar sammenheng bakover til det mer lokale aristokrati fra tidlig middelalder: Høvdinger, herser, lendmenn. Dette var medlemmer av sosialt velansette ætter med privat maktbasis ute i distriktene, basert på jordegods eller kontroll over andre former for ressursutnyttelse (f.eks. fangstvirksomhet).
Til ulike tider og i ulike sammenhenger fungerte disse ættene som støttespillere for rikskongedømmet som holdt på å vokse fram, men denne funksjonen var lite organisert og de ulike lendmannsættene støttet under borgerkrigene (ca. 1130-1207) ulike kandidater til tronen, mer ut fra særegne landskapsmessige og slektskapsmessige hensyn enn spesielle standshensyn.
Det vesentligste resultat av borgerkrigene var nettopp at gamle og nye lendmannsætter ble sveiset sammen til et landsomfattende verdslig aristokrati, som sluttet opp om rikskongedømmet. Tjeneste for staten, rikskongedømmet, ble en viktig mulighet for stormennene til å få andel i de inntekter som ble kanalisert til statsapparatet fra den store massen av befolkningen (bøndene), i form av leieavgifter (landskyld) for jordeiendom, skatt (leidang), og inntekter fra rettspleien (bøter, konfiskasjoner).
I større utstrekning enn i Europa og i nabolandene sluttet den norske adelen opp om sentralmakten, for derved å få kontroll over produksjonsoverskuddet i landet. Den andelen av produksjonsoverskuddet som adelen skaffet seg ved direkte kontroll over (eiendom til) produksjonsmidlene, synes å ha vært relativt liten, selv om adelens andel av jordeiendommen har vært beregnet til ca. 20% rett før 1350 og ca. 13 % umiddelbart før reformasjonen.
Det profesjonelle apparatet av statstjenende stormenn vokste også i Norge fram på grunnlag av det gamle væpnede følget til kongen, hirden. Medlemmene av denne ble i alt vesentlig rekruttert fra vel ansette ætter, som oftest lendmannsætter, men muligheten sto åpen for at også bondesønner kunne gjøre karriere. Hirdmennene avla ved en spesiell seremoni troskapsed til kongen og ble hans håndgangne menn, et trekk som går igjen i den klassiske føydalisme (vasallitet).
Man skilte mellom bordfast; og ikke bordfast hird. Den ikke bordfaste hirden hadde opphold ute i distriktene og skulle være kongedømmets representanter der. Til gjengjeld ble de utstyrt med forleninger (veitsler) i form av jordegods. På slutten av høymiddelalderen forsøkte også kongen å pålegge dem bestemte militære plikter (utrustning av en elitehær).
Alt dette er trekk som går igjen i den klassiske føydalisme på kontinentet. I Norge manglet imidlertid i høymiddelalderen den oppstykking av styringsmakt, jurisdiksjon (domsmakt) og militærmakt knyttet til territorielle enheter som går i arv, som var karakteristisk for føydalismen på kontinentet.
De forleninger som norske stormenn i høymiddelalderenble utstyrt med, og det jordegods de fra før av eide privat, var ytterst beskjedent i forhold til de plikter de ble pålagt, og satte dem ikke i stand til å bygge opp noen privat maktbasis. Pansret rytteri og borger som i middelalderen var vanlige tiltak for adelen ellers i Europa, som ledd i deres utbygging av en privat militærstyrke, vant aldri innpass i Norge. Kongen beholdt gjennom hele høymiddelalderenen en sterk grad av kontroll, økonomisk, politisk og militært.
Økonomisk ble den norske adelen skilt ut ved at det i annen halvdel av 1200-tallet også ble innrømmet en viss grad av skattefrihet. Men mens adelen i nabolandene og i Europa forøvrig fikk skattefrihet for alt sitt jordegods, fikk den norske adel skattefrihet bare for en fast, bestemt jordegodsmengde, som tilsvarte en bondegård av god størrelse, men som oftest ikke var nok til å dekke hele den adelige setegården.
Skattefriheten kunne dermed ikke virke som noen spore til privat jordegodssamling. Politisk kom den norske adelens deltakelse i høymiddelalderen til å samle seg om to plan: Sentralstyringen og lokalforvaltningen. På sentralt hold vokste i slutten av høymiddelalderen riksrådsinstitusjonen fram.
Her deltok verdslige stormenn (særlig lendmennene), de fremste av landets prelater (biskoper og abbeder), og enkelte personer som fungerte som rådgivere utelukkende på grunn av sin innsats i kongelig tjeneste. Riksrådet fremsto som et samarbeidsorgan mellom verdslig og geistlig aristokrati på bekostning av den eldre institusjon riksmøtet, hvor også representanter for bondesamfunnet ("12 gode menn" fra hvert bispedømme), hadde vært innkalt for å sanksjonere viktige beslutninger.
På lokalplanet fungerte et bredere sjikt av adelen som viktige støtter for kongedømmet, gjennom dels å fylle viktige ombud som sysselmannsombudet, dels ved å tre støttende til når situasjonen krevde det, uten at de innehadde formelle ombud.
Hirden var delt opp i ulike rangklasser, dels etter rettigheter, dels etter ulike funksjoner: Lendmenn, skutilsveiner, egentlige hirdmenn, gjester og kjertesveiner. Medlemmene av hirden oppnådde etter hvert spesielle rettslige privilegier: Rett til støtte fra kongen eller hans embetsmenn i alle rettferdige saker, høyere bøtesatser når en hirdmanns person ble krenket, rett til å få innbyrdes rettstretter under tjenesten avgjort av kongen selv eller på hirdstevne, og rett til å bli dømt av likemenn i høyforræderisaker.
Mot slutten av høymiddelalderen ser det ut til å ha foregått en
forenkling av rangklassene, som brakte dem på linje med riddervesenet ute i
Europa: Lendmennene skulle tituleres baroner (som de engelske kronvasaller), skutilsveinene får rett til
riddertittel, og
begge grupper kalles herrer. De andre gruppene kalles armigeri,
dvs. væpnere. Etter 1308 går lendmannsbetegnelsen av bruk, og
den norske adelen fremstår oppdelt i riddere og væpnere, etter europeisk
mønster.
Seinmiddelalder.
I denne perioden (ca. 1350-1500) skjedde det avgjørende endringer i det norske samfunnet, som svekket den norske adelens evne til å løse sine oppgaver som del av den statsbærende klasse. Av grunnleggende betydning var det enorme fallet i jordleieinntekter, som rev det økonomiske grunnlaget vekk under store deler av adelen. Høyadelen, en liten krets av magnater, som allerede i høymiddelalderen var svært fåtallig, ble ytterligere tynnet ut.
Dette skyldtes også en vanlig demografisk tendens til at adelsslekter etter en del generasjoners forløp dør ut. (Gjennom hele seinmiddelalderen fant det sted et visst tilsig av nye slekter til den delen av adelen som prøvde å opprettholde sin standsmessige stilling.
Det ble vanskelig forhøyadelen å finne passende ekteskapskandidater innenlands, og det fant sted et internordisk samrøre, som igjen ble forsterket av at adelen fikk jordegodsinteresser i flere nordiske land. I det hele tatt ble stadig mer jordegods konsentrert på de få gjenværende høyadelsslektenes hender.
Det brede sjiktet av lavadel klarte derimot ikke lenger å opprettholde sin status, og sank ned blant storbøndenes krets. En del av lavadelen ser imidlertid ut til å ha slått seg på handel, og derved ervervet seg et overskudd som den igjen benyttet til investering i jordegods.
De økonomiske privilegier for de gjenværende adelsslektene ble noe utvidet i perioden. Skattefriheten ble utvidet til å gjelde hele setegården, og det ble også innført fritak for visse andre pålegg. Men mer betydde det at adelen fikk rett til å holde skattefrie, edsvorne sveiner, noe som innebar en privatisering av militærmakten, en føydalisering. De økonomiske fordelene kunne imidlertid ikke kompensere det drastiske tapet i jordegodsinntektene.
Politisk og sosialt ser den norske adelen ut til å ha hevdet sin stilling inntil midten av 1300-tallet. Det gammelnorske styringsapparatet sto ved lag og adelen sluttet i hvert fall formelt opp om det, til tross for at styringsformen i visse perioder må karakteriseres som en ;adelsrepublikk; i kongedømmets navn.
I samvirke med den økonomiske krisen for adelen kom imidlertid to forhold av politisk art til å undergrave den gamle norske adelens stilling. Det dreide seg for det første om overgangen til et utpreget lensstyre, hvor stadig flere funksjoner av økonomisk, militær og rettslig art ble lagt til lensinnehaverne, og særlig hovedlensinnehaverne. Denne utviklingen er tydelig allerede under Håkon VI (1350-1380).
Dernest dreide det seg om kongemaktens politikk overfor adelen. Særlig fra Margretes og Erik av Pommerns tid (1388-1436) gikk den ut på å holde den norske adelen utenfor lensstyringen,eller i hvert fall å hindre den i å inneha stillinger i lensstyringen og riksrådet samtidig. Den norske adelen ble dermed avskåret fra viktige oppgaver i statstjenesten, oppgaver som ble enda viktigere under agrarkrisen, ettersom den faste statsskatten, leidangen, ikke ser ut til å ha falt så mye som jordleieinntektene.
Det sjiktet av adelen som ikke overlevde inntektstapet, kom imidlertid til å få nye funksjoner i seinmiddelalderen. Mens det tidligere hadde vært kongedømmets viktigste støtte i distriktene, kom det nå til å fremtre som bondesamfunnets ledere når det gjaldt motstand mot nye pålegg utenfra, ikke minst fra kongemakten.
Overgangen til lensstyre førte sammen med den omtalte privatisering av militærmakten til at en nå fikk en utpreget føydal oppløsning, som nådde sitt høydepunkt i annen halvdel av 1400-tallet.
Mens riksrådene i Danmark og Sverige i løpet av seinmiddelalderen vokste fram til fullverdige maktorganer for den innenlandske høyadelen, ble norske len i stor utstrekning forlent til dansker, og mange utlendinger fikk etter hvert sete i det norske riksrådet, riktignok for størstedelen gjennom inngifte i gamle norske adelsslekter. Et av den norske adelens krav i seinmiddelalderen var nettopp å beholde innfødsretten, dvs. retten til slott og len og sete i riksrådet, utelukkende for seg. Riksrådene i Danmark og Sverige tilstrebet i senmiddelalderenen en politikk som er kalt riksrådskonstitusjonalisme, og som gikk ut på at riksrådet var den egentlige bærer av suvereniteten.
Som følge av dette skulle den utøve en særlig kontroll av kongens administrasjon av landet. Konkret skulle dette foregå ved kongens død, når tronen sto ledig. Alle forleninger skulle da disponeres av riksrådet, som også skulle velge den nye konge, og forplikte ham til å følge visse styringsprinsipper ved at han først undertegnet et særskilt dokument som kalles håndfestning. Den norske adelen sluttet ikke i samme grad opp om disse forfatningsrettslige prinsippene, og later til å ha sett seg best tjent med det tradisjonelle system.
For den norske adel som ble holdt utenfor stillinger i lensstyringen og riksrådet, sto fremdeles lagmannsembetene og geistlige embeter åpne som karrieremuligheter. En stor del av den norske geistligheten ser ut til å ha blitt rekruttert fra det laveste sjiktet av gjenværende norsk adel (den såkalte knapeadel).
Det siste forsøk på å føre en selvstendig norsk politikk gjennom det norske riksrådet fant sted på begynnelsen av 1500-tallet, nettopp under ledelse av landets siste katolske erkebiskop, som var av lavadelsslekt. Den katolske kirke var den eneste av de store jordegodseiere som i noen grad hadde greid å bevare sitt inntektsgrunnlag under krisen i seinmiddelalderen, og tilmed erverve seg nytt inntektsgrunnlag. Den var dermed også den eneste institusjon som hadde ressurser til å prøve å opptre som statsmakt i Norge, og forsøkte væpnet motstand mot reformasjonen.
Samtidig med reformasjonen opphørte Norge som selvstendig rike, og dermed
det norske riksrådet. Den danske konge og adel hadde felles interesser av
å oppløse det. Det hadde vist seg å kunne være en hindring for videre
integrasjon med Danmark, og kunne også opptre som en alliert for
kongemakten, som den danske adel ønsket å kontrollere fullt ut.
Nyere tid (ca. 1500 og utover).
I denne perioden mistet adelen i Danmark-Norge stadig mer av sin samfunnsmessige betydning, særlig etter innføringen av eneveldet 1660-61, da adelen i alt vesentlig ble satt utenfor landets styre.
Økonomisk tapte adelen terreng overfor borgerskapet, som nå vokste fram på grunnlag av økende handelsvirksomhet, og som i Norge skaffet seg nøkkelposisjoner når det gjaldt produksjon og omsetning av trelast, mineraler (bergverksdrift) og fisk. Når det gjaldt de gamle særegne standsprivilegiene, oppnådde adelen til å begynne med utvidelser.
I Norge ser det ut til å ha vært særlig lett å få utvidet skattefriheten, ved at mange gårder i tillegg til selve setegården kunne bli skattefrie, bare ved at adelen tok midlertidig opphold på dem. Dette grep imidlertid slik om seg at skattefriheten i 1639 ble innskrenket til gårder som hadde vært adelige setegårder i minst 40 år, og hvor adelen holdt duk og disk. Adelens andel av jordegodset i Norge var i 1661 8 %.
Systemet med "ukedagsbønder" ble etter mønster fra Danmark innført i Norge før 1600. Det gikk ut på at leilendingene på adelsgårdene hadde arbeidsplikt på setegården. Systemet hadde her i landet størst utbredelse i strøkene rundt Oslofjorden. I en kort periode fram til 1662 hadde adelen skattefrihet også for disse bøndene. (Etter 1685 ble arbeidsplikten begrenset til leilendinger bosatt innenfor 2 mils avstand fra setegården.)
I 1640-årene oppnådde adelen "hals- og håndsrett" over sine leilendingsbønder, dvs, myndighet til påtale og domsfullbyrdelse med rett til inntekten av bøtene. Denne retten kom imidlertid ikke til å spille noen stor rolle i norsk rettspleie. Dessuten ble adelen innrømmet frihet for visse andre avgifter, f.eks. importtoll på øl og vin.
Politisk hadde omveltningen i 1536 ført til at makten var delt mellom kongen og en sterk dansk adel. Konfiskasjonen av den katolske kirkes jordegods hadde gitt både adel og konge nye ressurser, som adelen utnyttet i sin storgodsdrift og storstilte eksport av landbruksprodukter. De geistlige var satt utenfor riksrådet, det norske riksrådet var oppløst, og medlemmer av de gamle norske adelsslektene var satt fullstendig utenfor ved tildeling av len i Norge.
Likevel kan en under hele 1 500-tallet øyne en overgang fra lensstyre til embetsstyre, fra styre ved selvrådige lensinnehavere til styre av en lensadel, som mer og mer oppfattes som kongelige embetsmenn. Det er tendenser til skjerpet kontroll med lensforvaltningen fra fra kongens side, spesielt med finanssakene, og til oppbygging av et eget sentralisert kongelig styringsapparat.
De første tilløp til dette kan spores under Christian II (1513-1523), som førte en politikk som tilgodeså det danske borgerskapet, og skar dypt inn i adelige og kirkelige privilegier. I Norge benyttet Christian seg derimot av danske borgere og danske kongetro adelsmenn og satte norsk adel helt utenfor. Under Christian IV (1589-1648) var tendensene til en mer effektiv sentral forvaltning (særlig med finansene), og økende kongelig kontroll helt klare.
Bak denne utviklingen lå de økonomiske forhold som har vært nevnt, men også nyvinninger av militærteknisk art, som gjorde adelens gamle militære funksjon avleggs. I krigføringen spilte leiehærer en stadig større rolle, og Christian utviklet et system med utskrivning av bondesoldater.
Innføringen av eneveldet 1660-61 kom som en naturlig sluttstein på denne utviklingen. Krigene på midten av 1600-tallet førte til skjerpning av motsetningene mellom adelen og andre samfunnsklasser, framfor alt borgerskapet. Adelen hadde avslørt sin militære udugelighet, kongedømmet og store deler av adelen var i finanskrise, og hadde mottatt store lån fra borgerskapet.
Adelens skattefrihet ble den utløsende faktor. Resultatet ble at kongen ble tildelt arvelig enevoldsmakt, riksrådet ble oppløst og et sentralt kongelig forvaltningsapparat, med direkte forbindelse til lokaladministrasjonen ble bygd opp.
Adelen mistet dermed kontrollen med styret, selv om forvaltningsapparatet etter reglene skulle settes sammen av like mange adelige som borgerlige representanter. Adelens personlige skattefrihet ble opphevet, likevel fortsatte skattefriheten for setegårdene, og en del andre privilegier.
I 1671 ble det opprettet en ny høyadel bestående av grever, baroner og friherrer, som skulle danne en motvekt mot den gamle adel. I rang ble den også stilt over den gamle. Etter hvert utviklet også denne seg til et aristokrati som oppnådde fortrinnsrett til de høyeste embetene i staten, på samme måte som den gamle adel hadde monopolisert lenene.
I Norge fantes det to grevskaper (Jarlsberg og Larvik) og et baroni (Rosendal i Kvinnherad).
Grunnloven av 1814 forbød opprettelse av ny adel i Norge, og ved lov av 1821 ble alle adelige titler og privilegier opphevet.
Se også "Rang,
stand og stendersamfunn"
og
"Høyadelige
titler".