Kommunalt selvstyre innført i Norge i år 1837, og Stovnerbygda ble en del av Aker kommune. Den 5. september 1837 samlet det første herredsstyre seg på Bredtveit gård etter innbydelse fra Hr Gaardbruger Chr. Dahler for å konstituere seg. Aker hadde i de vel tjue årene det hadde vært valg til Stortinget markert seg som et av de områdene der kritikken mot det tradisjonelle embetsmannsstyre var sterkest.
Dette blir også synliggjort i valgene til kommunestyret der opposisjonen mot embetsmennene rekrutteres blant storbønder og utflyttede byfolk. Denne sterke motsetningen mellom Aker kommune og Kristiania som var dominert av embets- og handelsmenn, var dypt forankret helt fra reformasjonen og fremover. Da Akerbøndene ble utkommandert til å arbeide gratis på Akershus festning og andre kongelige steder i Kristiania.
Byborgernes spekulasjoner i kjøp og salg av bondegårder kom i tillegg til de byrder som ble bøndene til del i form av vedlikeholdsplikt på veiene og skyssplikten. På 1800-tallet begynner industrialiseringen for alvor i Kristiania, og de fleste arbeiderne er bosatt i Aker kommune det året 1837 formannskapslovene settes ut i livet.
Problemstillingen er ikke av gammel dato, inntektene fra industri og handel kom Kristiania til gode. Utgiftene særlig de sosiale utgiftene måtte Aker kommune ta stilling til. Den ustabile arbeidssituasjonen som rådet på 1800 og 1900-tallet bidro også til arbeidsløshet og sosial nød.
Kristianiaborgerne ansatte folk som sesongarbeidere, og når det ikke var mer arbeid å få var det Aker som fikk de sosiale problemene. I tillegg var store tiggerflokker stadig på vandring mot Aker og Kristiania. Fattige arbeidsløse fra bygdene som søkte til industrien for om mulig få en liten del av rikdommen. Men den ble det bare noen få Kristianiaborgere til del. I slummen på Grønland havnet de fleste.
Aker formannskap hadde på bakgrunn av disse motsetningene en temmelig defensiv holdning til utviklingen i kommunen. Der nye forsteder vokste frem i Aker så formannskapet det slik at denne utviklingen var Kristiania sin skyld. Etter byutvidelsen i år 1887 ble det noe bedre for Aker kommune da Grønlandsområdet ble innlemmet i Kristiania
Aker kommune ville ikke være med på å gi veinettet en høyere standard i kommunen. De ville ikke være med på å betale for politiet da formannskapet mente at det var i Kristiania ordensforstyrrelser og kriminalitet oppsto. Ved den store koppeepidemien i år 1838 nektet Aker formannskap å bevilge penger til et midlertidig hospital for de som var syke av kopper. Dette til tross for fagfolks erklæringer om at dette var nødvendig.
Bortsett i fra utbygging på Grorud og Furuset var befolkningstettheten i Aker kommune konsentrert rundt Kristiania by. Før byutvidelsen i år 1887 var Hausmannbrua grensen til Kristiania by. Det fortelles om at folk på østsiden av elva som begynte å bli forurenset måtte gå over denne brua for å hente drikkevann i Kristiania by. Så lenge Aker var en bondekommune så ikke kommunen noen grunn til å påta seg å forsyne befolkningen med vann.
Det var vann nok på hver gård til at disse kunne greie seg selv. Bekkene og brønnene strakk rikelig til for de nye beboerne som etablerte seg. Men formannskapet ble pent nødt til å revurdere denne holdningen etter hvert som tettbebyggelsen og kravet til vannforsyning øket. Men at noen bønder øst i kommunen fant det formålstjenlig å selge jorden sin til hytter og hus var mer enn formannskapet i Aker satte pris på.
Karl Fossum var kommunestyremedlem i Aker i tre perioder i årene 1898-1907, og fikk satt bygda på dagsorden. Karl Fossum var bonde og hadde gårdsdrift som ballast da han satt i kommunestyret. Så han hadde nok ikke den forutsetning som skulle til for å se de problemer som nybyggerne i kommunen hadde.
Og utfordringene i hans egen bygd hadde ikke begynt enda. Han så klart problemene med den lange veien som folk i bygda hadde for å komme til kirken, og han må få mye av æren for at Grorud kirke ble bygget i år 1902. Men han hadde god hjelp av Torbjørn Monsebråtan og Karl Bånkall.
Men i år 1916 ble en annen Karl valgt inn i Aker kommunestyre og Karl Andersen visste hvor skoen til nybyggerne trykket. Karl Andersen (1888-1965) hadde allerede gitt lyd i fra seg ti år tidligere da han som 18-åring utformet et forslag om lovendring som ble sendt til Stortinget.
Saken var lov om hjemstavnsrett i kommunene som folk måtte ha for å få kommunal garanti på boliglån. Noe som i praksis var en umulighet for folk som bodde i Kristiania og som søkte lån for å bygge i Aker.
Karl Andersens forslag fikk etter litt lunken holdning i regjeringen Løvland enstemmighet i Stortinget, noe som fikk positive konsekvenser over hele landet. Nå kunne folk låne penger til hus uten kommunegaranti. I de neste årene var Karl Andersen med i Høybråten nybyggerforenings arbeide hvor en rekke saker som var viktige for Høybråten og Stovners utvikling ble fremmet.
Fra år 1920 ble han valgt inn i formannskapet og var også i en tid varaordfører. Fra år 1921 ble han valgt som formann i Arbeiderpartiets kommunegruppe i Aker. Han satt i kommunestyret helt til år 1945 og rakk også å sitte i en rekke råd og utvalg.