En
beskrivelse av den kulturhistoriske utvikling i Norge begynner med befolkningen
av landet etter den store istid. Spor etter en eventuell tidligere bosetting er
i så fall utradert av isen. Av Arnfinn Bondkall.
En
beskrivelse av den kulturhistoriske utvikling i Norge begynner med befolkningen
av landet etter den store istid. Spor etter en eventuell tidligere bosetting er
i så fall utradert av isen.
Man regner med at befolkningen av Norge begynte for omtrent 12.000 år siden. Med tre generasjoner pr. århundre er dette cirka 360 generasjoner siden.
De første 6000 år, fram til cirka 4000 f.Kr. var samling, jakt og fiske måten man livnærte seg på. Denne tiden kalles «den eldre steinalder».
Den yngre steinalder tidfestes fra cirka år 4000 til 1000 f. Kr. Det var i denne perioden man gikk over til jordbrukssamfunn med korndyrking og husdyrhold. Befolkningen ble med dette mer bofaste. En av driftsmetodene var svibruket. Skogen ble brent ned, og man fikk på den måten ryddet plass til dyrkningsområdene.
Asken fungerte som gjødsel, og jorden ble dyrket til den var utarmet for næringsstoffer. Deretter flyttet man til et nytt sted og dyrket dette på samme måte. Redskapene som ble benyttet var av stein, bein og tre.
Den neste tidsepoken kalles «Bronsealderen» og omfatter tiden mellom 1800 og 500 f. Kr. Navnet kommer fra funn av bronsegjenstander som ble benyttet på denne tiden, spesielt våpen, husgeråd og smykker. I Norge hadde man ikke selv kunnskaper til å fremstille bronse. Det hele baserte seg derfor på import. Siden bronsen var dyr, var det en utbredt steinalderkultur i hele denne perioden. Samtidig utviklet det seg en viss lagdeling i befolkningen. Fra denne tiden stammer mange av de store høvdinggravhaugene.
Det var også i denne perioden at hesten kom i bruk som husdyr, og man lærte seg spinning og veving. De første tekstilfunn i Norge er fra denne tiden.
«Jernalderen» er neste tidsavsnitt i menneskets kulturutvikling. Jernalderen tidfestes til mellom 500 f. Kr. og 1050 e. Kr. I begynnelsen av perioden var også jernet importert, men rundt år 0 lærte man seg å utvinne jern fra myrmalm. Med dette nye jernet tilgjengelig var man i stand til å lage redskaper av vesentlig bedre kvalitet. Dette medførte store forbedringer i jordbruksdriften.
Samtidig skjedde det en forandring til et kaldere klima. Tregrensen krøp nedover og vintrene ble vesentlig kaldere. Behovet for skikkelig husly ble sterkere både for folk og dyr. Det ble derfor i denne perioden utviklet gårdsanlegg bestående av hus med både stall og fjøs. Jernaldergårdene lå gjerne i tun med steingjerder rundt. Det bodde som regel flere familier pr. tun, ofte som rene ættegårder.
TIDLIGSTE HISTORIE
Å finne en gårds alder og opprinnelse er ikke alltid enkelt. Intet
beboelsessted, bortsett fra hulen, har kunnet stå imot tidens tann. En gårds
opprinnelse kan være så mangt.
Gjennom tidene er hus blitt bygget og revet eller de har brent og blitt
gjenoppbygd. Driftsformer har endret seg, og husenes funksjon er endret og
spesialisert. En gårds opprinnelse må derfor kunne settes til den tiden da den
første bosetting skjedde på det stedet der gården i dag ligger.
Det første skriftlige materialet om Bånkall er å finne i biskop Eysteins jordebok fra 1396 der gården blir omtalt som Barna Karls Rudi, eller i modernisert form; Barnakarlsrud, dvs. rydningen til mannen med de mange barn. Gjennom tidene har navnet utviklet seg til dagens Bånkall. Som navnet sier, er gården en rud-gård. Disse hadde sin opprinnelse fra nyryddingen i middelalderen i tiden mellom år 1000 og 1350. Som alle andre gårder nord i Østre Aker lå gården øde under pestbølgene rundt 1350.
Det er uvisst når den første aktiviteten på gården startet. Det skal være påvist spor fra jernalderen på eiendommen, men om dette betyr så tidlig bosetning på gården vites ikke. Det er heller ikke fastsatt når de første bygninger kom opp. Ved graving av vannledning i 1950-årene kunne man finne gamle tømmerflåter i grunnen som kan ha vært fundamentet for en gammel trebebyggelse som er revet før 1700-tallet.
Den eldste bebyggelse vi kjenner
utseende av, er fra 1700-tallet. Gården var da formet som et firkanttun med våningshus
i syd, staller og vognskjul mot vest og låve og bryggerhus mot nord og øst.
Gårdstunet var lukket med porter. Det finnes et kart fra 1866 som viser gårdens
bygninger og innmark som på det tidspunkt var på 146 mål. Ved folketellingen
i 1801 bodde det 17 personer på Bånkall.
SKYSSTASJON
Opprinnelig besto området mellom Grorud og Nittedal, vest for Tokerudbekken, av
tre gårder; Romsås, Rommen og Bånkall. Lengst nord lå Bånkall med cirka
1300 da. Til å begynne med var det bare en lokal gårdsvei mellom gårdene og
en sti videre nordover. I 1770 ble imidlertid den gamle kongeveien over Stovner,
Fossum og Haugenstua lagt i en vestligere trasé over Grorud og Bånkall. Fra
veikrysset ved Grorud, hvor Bergensveien tok av vestover, slynget
Trondheimsveien seg nord-over.
Ved Bånkall gikk veien langs våningshuset. Veien er fortsatt fullt synlig og brukbar i dag der den løper fra steinbruddet ved Bånkallstubben til gården. Videre fra gården gikk den tvers over dagens veitrasé og ned til Tokerudbekken. Deretter fulgte den bekkens vestside nordover, passerte bekken fra Bånkalldalen over en bro til den krysset Tokerudbekken ved Skillebekk og så videre opp mot Lahaugmoen. Rester av denne veien kan fortsatt ses langs Tokerudbekken.
Trondheimsveien var også på 1800-tallet en etter datidens forhold sterkt benyttet vei, spesielt før den første jernbanen ble åpnet i 1854 mellom Oslo og Eidsvoll. Varer ble fraktet med hest og vogn fra Romerikstraktene ned til byen. Behovet for hvile og hestebytte var stort, og det var mange hvilestuer og flere skysstasjoner langs veien.
Bånkall hadde status som skysstasjon mellom 1836 og 1846. Gården var oppsatt med åtte hester pluss fire reservehester. Mange handler ble gjort på gården ved at oppkjøpere fra byen møtte varetransportene på veien for å få de beste kjøpene. Etter 1846 var gården hvilestue fram til Trondheimsveien endret trasé rundt 1860.
I forbindelse med oppstart av
omleggingen av Trondheimsveien ble det i vegbudsjettet for 1849 bevilget 700 spd.
til omlegging av Bånkallbakken ved gården Bånkall.
Det skulle imidlertid vise seg at dette ble atskillig dyrere. Totale kostnader
ble 2670 spd. og 43 skilling, hvorav 1350 spd. var erstatning til eieren av Bånkall.
Bånkall bru sto ferdig i 1851. Den gamle veitraseen ble da tilbakeført til gården.
EIERFORHOLD
Gården var i tillegg til de fleste andre eiendommer kirkegods fram til
reformasjonen i 1536. Deretter overtok Kronen som eide gården fram til 10.
april 1662 da den ble solgt til borgermester Niels Laurittssøn. I 1665 overtok
hans svigersønn, rådmann Jacob Didrikssøn Roll. Deretter ble gården delt opp
og hadde en rekke eiere:
24.01.1691 Sven Amundssøn
22.02.1702 Jens Christopherssøn
05.05.1735 Haagen Guttormssøn
10.03.1762 Erik Enokssøn Schieger
10.03.1763 Halvor Nielssøn
?.06.1764 Paul Christopherssøn
30.03.1765 Christian Nicolaisen
04.04.1767 Niels Olsen Schyesæt
27.08.1772 Otter Torgersen (sydlig del av gården kalt Wedelsborg)
13.06.1774 Christopher Trondssøn Giestad (del av gården)
22.04.1777 Hans Olsen Romsaas
09.11.1781 Erik Ellingsen
29.12.1781 Lars Pederssøn (Haugenstuen) 2/3
05.10.1787 Erik Ellingsen
I 1787 var gården slik den er i dag samlet under Erik Ellingssøn. Ellingssøn er første eier med tilknytning til Bondkall-familien som med unntak av selve gårdsanlegget fortsatt eier eiendommen.
Etter Erik Ellingssøns død tilfalt gården hans enke Kari Bottolfsdatter. Hun testamenterte den videre til Botolf Olsen Bondkall i 1813. Botolf Olsen solgte gården videre til sin svigersønn Peder Pedersen Bondkall 28.02 1857. Peder var kommet til gården sammen med sin mor Inger Marie Olsdatter fra Skjerven i Maridalen.
Inger Marie giftet seg med Botolf Bondkall som da var enkemann. Hennes sønn Peder giftet seg så med sin stefar Botolfs datter Ingeborg Karine Bottolfsdatter. Ved skjøte 3.11.1887 overtok så deres sønn Karl Pedersen Bondkall gården. Karl og hans kone Anette overdro så gården i 1930 til deres sønn Alf Pedersen Bondkall.
Ved skjøte 17.07.1964 overførte så Alf og hans kone Ragna gården videre til deres tre barn, Arne Bondkall, Ingrid Løes og Solveig Bondkall Eriksen. Gårdsanlegget ble overført til Arne Bondkall som sammen med sin kone Gudrun overførte gårdsanlegget til Arnfinn Bondkall 1.09.1992. Gårdsanlegget med åtte mål tomt ble i 1994 overtatt av Oslo kommune. Resten av eiendommen er i dag et familiesameie.
BYGNINGENE.
LÅVEN.
Låven, slik den fremstår i dag, ble bygget i løpet av andre halvdel av
1800-tallet. Den eldste delen (østfløyen) med fjøs og grisehus ble bygget i
1867 og nordfløyen i 1901. Eneste rest av en tidligere låve er stallen som
ligger som en egen tømmerbygning inne i den nye.
Gårdens mest sentrale bygning var utvilsomt låven. Den var dyras hus.
Her ble fôr og redskaper oppbevart; det var til og med her gårdens folk tok avskjed med denne verden der de lå i sin kiste i påvente av begravelsen. På ett tidspunkt i desember 1893 lå det tre personer der samtidig. Det var egne kistekrakker til dette formål. Disse er fortsatt i familiens eie. Ved begravelser ble det alltid lagt ut granbar på tvers av innkjøringen og foran inngangstrappa. Dette var tegn på sorg. Skikken praktiseres ved enkelte gårder den dag i dag.
Typisk nok hadde låven innlagt vann allerede ved århundreskiftet. Vannet kom fra brønnen «Springdammen» som ligger i skogen nordvest for gården. Å ha innlagt vann i et hus der det bare bodde folk hadde ingen hensikt. I våningshuset kom det innlagt vann over 50 år senere. Det var også typisk at hvis det feilte noen av dyra noe, ble dyrlegen straks tilkalt. Det tok atskillig lengre tid før man tilkalte lege hvis noen av folkene var syke.
Det var dyra som sto i sentrum. For gårdens beboere betydde dyra daglige inntekter ved salg av melk og egg; de kunne selges som livdyr eller slakt, og de sto for en vesentlig del av arbeidskraften. Så lenge en hadde dyr, ble det alltid en rå, både med mat og penger.
STALLEN.
Rangordningen blant dyra var klar. Hesten sto øverst. Dette ga også status til
stallen. Stallen var karenes sted. Her var det trygghet, kraft og varme.
Fellesskapet mellom hest og mann i daglig arbeid bidro til en indre kontakt og
forståelse. Det var mye en kunne snakke med en hest om under pussen.
Stallen inne i den «nye» låven på Bånkall hadde plass til tre hester. Med sin oppbygging av laftet tømmer er den en selvstendig liten del inne i låven. Dette er eneste gjenstående del av en eldre låve som ble revet på slutten av 1800-tallet. Spiltauene der hestene sto var vendt inn mot høylåven, og det var en smal gang inn foran spiltauene til fôrgangen. Fra fôrgangen førte en dør ut til høylåven der en kunne ta inn høyet. Bak hestene på låvens kortside var det en luke i veggen der hestemøkka ble kastet ut.
Rett innenfor stalldøra sto vanntønna og på knagger i kroken hang seletøyet. Når hestene skulle vannes ble de sluppet løs fra spilltauet og fant raskt veien til tønna. Straks de var ferdig med å drikke, var det tilbake til plassen sin.
Bak hestene langs vindusveggen var det satt opp krakker. Stallen ble hyppig benyttet til en liten prat. Hadde en ikke noe å si, kunne en jo bare sitte der stille og se på hestene. Det var da man ved selvsyn fikk bekreftet at hester kan stå og sove.
Nissen bodde i stallen. Det var stadig spor etter ham der. Rett som det var kunne manen på hestene være flettet. Han var også mistenkt for å forskjellsbehandle hestene. Det så man ved at en hest kunne være mer velstelt og velfødd enn andre. Antakelig flyttet nissen fôr mellom hestene. For å hindre ham i dette, ble det spikret opp stål over spiltauene, gjerne et gammelt ljåblad. Dette holdt nissen borte. At nissen på Bånkall holdt seg i stallen hadde kanskje noe med hans følelse av status å gjøre. Det har vært flere vitner til hans tilstedeværelse.
GJENNOMKJØRINGEN.
Fra stallen kom man ut i gjennomkjøringen. Gjennomkjøringen var et stort rom
med høye dører i hver ende slik at man kunne kjøre inn i låven fra gårdstunet
og videre direkte ut på jordet. Det var ikke noe egentlig rom, snarere et
knutepunkt eller torg inne i låven. En rekke aktiviteter var lagt hit.
Huggestabben hadde sin plass til høyre for døra. Rundt denne lå det alltid ferdig hugget ved. Når vedkassa inne var tom, var det bare å gå hit for påfyll. Ved siden av huggestabben sto kappsagen. Til denne hørte en elektrisk motor som var plassert i underlåven til venstre rett innenfor døra. Den samme motoren ble også brukt til å drive treskeverket. Da ble motoren flyttet opp på treskelåven. Motoren ble anskaffet rett etter siste krig.
Det var også i gjennomkjøringen at skoing av hestene fant sted. De ble leid hit og tjoret til en bjelke som for anledningen var lagt tvers over rommet. På veggen hang et stort utvalg av hjemmesmidde hestesko, under sto redskapskassa som var en gammel trekiste.
Innerst i gjennomkjøringen sto slipesteinen for kvessing av kniv og ljå. Slipesteinen ble sveivet for hånd. Et spann med hull fylt med vann ble benyttet for å holde steinen våt. Når slipesteinen var i bruk, ble bakre gjennomkjøringsdører åpnet for å få godt lys. Disse var ellers alltid lukket.
Dørene mot gårdstunet sto vanligvis
åpne hele dagen og ble lukket etter kveldsstellet.
For barna var gjennomkjøringen et sentrum. Her var det spent opp en huske som
alltid var populær. Det var også her man telte fra når det ble lekt gjemsel,
blikkboks, et lite vink eller andre leker. Andre ganger satt man bare på
redskapskassa og pratet. Det gikk også an å risse opp paradis i jordgulvet.
UNDERLÅVEN.
Fra gjennomkjøringen kom man gjennom en dør inn i underlåven. Underlåven var
bygget som et vognskjul med egne doble dører ut til gårdstunet. I tillegg til
at det ble oppbevart mye redskap der, sto stastrillen og sledene der. Trillen
ble brukt til finere kjøring så som barnedåp og konfirmasjon og hadde plass
til fire personer samt kusken. Det var ikke bare gårdens folk som benyttet den.
Var det større begivenheter i nabolaget ble ofte trillen benyttet med en av gårdens
folk som kusk.
Det var flere sleder på gården. Spiss-sleden ble i tidligere tider blant annet brukt til kappkjøring på Frognerkilen. En annen slede ble brukt til å kjøre til kirke i, og det ble som regel i forbindelse med nyttårshelgen arrangert kanefart. Det skal ikke underslås at det etter hvert som naboene samlet seg på kirkevei fant sted en smule kappkjøring.
Langs den ene veggen i underlåven var det en stor binge. Dette var en binge for sagflis til strø for dyra og til isbingen. Selve isbingen var plassert i nordveggen av låven. Inne i bingen lå isblokker isolert med sagflis mot sommervarmen. Isen ble hentet fra Bånkalltjern, et tjern som lå langs Trondheimsveiens vestside rett nord for bygrensen ved Putten. Til å skjære ut isblokkene ble det benyttet noen enorme sagblad. Et slikt finnes fortsatt.
Blokkene ble fraktet til gården med hest. Isen holdt seg langt utover sommeren uten å smelte. Isskapet sto inne i melkebua i våningshuset, og ble brukt til kjøling av melk, fløte og andre matvarer. Når det var større selskapeligheter i nabolaget, lånte man gjerne litt kjøleplass på Bånkall for å holde fløteisen kald fram til selskapet.
FJØSET.
Fra underlåven kunne man gjennom en ny dør passere inn i fjøsgangen og fjøslåven.
Denne døra var lite brukt. Ofte var den sperret på grunn av oppbevaring
av fôr (hakkels).
I vinkel med selve hovedlåven lå fjøset.
Fjøset er fra 1867 og er bygget med metertykke vegger av stein fra eget steinbrudd. Inngangen til fjøset er fra gårdstunet gjennom en horisontalt delt dør. Øvre del kunne åpnes uavhengig av nedre. Dette var praktisk for lufting uten at dyr kunne komme ut eller inn. Det var gjennom den åpne overdøra at kyrne kjente den første duft av vår når sommeren nærmet seg.
Av en eller annen grunn var det ikke den samme sosiale aktiviteten i fjøset som i stallen. Riktignok var det ofte folk der, men det var fordi arbeidsoppgavene der var mange. Man oppholdt seg ikke i fjøset for selskaps skyld. Det virket kanskje ikke like fornuftig å samtale med en ku som med en hest, selv om også kuene fikk sin del av konversasjonen. Fjøset var først og fremst kvinnenes domene. Det var de som melket og stelte, karene tok bare i ved de tyngste takene.
Som i stallen, var det også i fjøset innlagt vann. Kranen sto til høyre inn for døra. Fjøset hadde 12 båser og to kalvebinger. Midt i fjøset var det en fôrgang, slik at all fôring kunne skje fra denne. I den ene raden sto melkekyrne, og i den andre ungdyrene. Alle melkekyrne hadde navn, og disse gikk gjerne i arv. På Bånkall het de: Rødlin, Svarta, Litago, Blidros, Prinsesse og Dronning. Kuene fikk bli i fjøset så lenge de melket.
Deretter ble de sendt til slakting. Man slaktet aldri kuer eller hester på gården, dertil var tilknytningen for stor. Okser derimot kunne man slakte, og dette skjedde gjerne litt utpå vinteren. Var en av kuene sendt bort, ble det opprykk og overflytting av eldstekua i ungdyrrekka. Bak kuene var det på begge sider en gang og en renne. Kumøkka ble sopt ned i renna som hadde luker ned til møkkakjelleren.
TRESKELÅVEN.
Over underlåven mellom gjennomkjøringen og fjøset lå treskelåven. Som
navnet tilsier, var det her kornet ble tresket. Kornbandene ble lagret
oppe på låvebroen. Ved hjelp av en renne ble kornbandene sendt ned på
treskelåven for tresking. Treskemaskinen ble fram til siste krig drevet
av en hestevandring som sto ute på gården. Via kraftoverføringer og
stag ble trekk-kraften overført gjennom et hull oppe på veggen i låven og inn
til treskelåven. Etter 2. verdenskrig ble treskemaskinen drevet av en
elektrisk motor.
Under treskingen ble motoren som vanligvis sto i underlåven flyttet opp på treskelåven der treskemaskinen sto. Treskemaskinen rev og ristet kornet løst fra halmen. Kornet falt ut under maskinen mens halmen kom ut i enden. Halmen ble så kastet ut i halmla´et som var en del av høylåven, mens kornet ble skuffet til side opp mot veggene. Treskelåven hadde ekstra høye vegger for dette formål. Deretter skulle kornet i blåsemaskinen.
Blåsemaskinen ble fram til ut i begynnelsen av 50-årene sveivet for hånd. Her ble kornet kastet opp i en trakt øverst på maskinen og skilt fra agner og gressfrø ved hjelp av en luftvifte og to sikter som ble ristet. Kornet falt ned i et trau som ble tømt over i sekker. Agnene ble blåst ut i en haug på gulvet og det såkalte hardtkornet ble skilt fra i et eget rom i maskinen.
Halmen ble senere tatt opp igjen på treskelåven og hakket opp i en hakkelsmaskin som også ble drevet av vandringen. Hakkelsmaskinen kuttet halmen i små biter til dyrefor. Hakkelsen ble gjerne blandet med vann og mel til «sørpe» og ble betraktet som en delikatesse.
På slutten ble treske-verket satt opp på låvebroen. Motoren ble da montert slik at den drev både treskeverk og blåsemaskin. Blåsemaskinen ble drevet ved reimoverføringer gjennom et lite hull i gulvet fra låvebroa.
Under treskingen måtte det rett etter krigen meldes fra før tresking skulle begynne. Det kom da en kontrollør som var med for å se og notere hvor mye korn det ble. Det var regler for hvordan kornet skulle brukes. En viss prosent måtte gå til såkorn, noe måtte leveres til mølla på Sinsen. Det var stadig uenighet om hvor mye som måtte leveres til mølla og hvor mye som kunne brukes som dyrefôr. En del triks ble gjort for å øke andelen som ble beholdt til eget såkorn. Det ble utbetalt korntrygd for det kornet som ble brukt på gården til dyrefôr.
GRISEHUSET.
Ved siden av fjøset lå grisehuset. Også dette hadde tykke steinvegger.
Grisehuset besto av to binger med plass til ti griser i hver. Fra døra og
inn var det en fôrgang med tro inn til bingene. Det var to «lag» med
griser. I den ene bingen holdt de eldste til, og i den andre smågrisene.
Straks de eldste var slakteklare, ble de solgt til slakteriet, og et nytt lag smågris
ble kjøpt inn.
Lag 2 rykket dermed opp som de neste i køen til slaktebenken. Vanlig salgsvekt var 70 kilo. Før grisene skulle selges var det viktig å følge nøye med i landbruksprisene som ble presentert i radio hver dag kl. 13.00.
I mellomkrigstiden satt man ved krystallapparatet og fulgte med i kiloprisen for flesk. 70 øre ble betraktet som en bra pris. Innkjøpsprisen lå gjerne på kr. 7 pr. gris og oppalingstiden var cirka fire måneder. Fra laget som ble solgt på høstparten ble det gjerne plukket ut en heldiggris som fikk æren av å bli gårdens julegris. Denne ble satt over i ledig binge i fjøset eller spiltau i stallen for videre oppaling til 100 kg. Litt på overtid fant denne så sin bane i julestria.
Utenfor grisehuset, mellom grisehuset og bryggerhuset, var det en innhegning. I denne ble grisene fra tid til annen sluppet ut for å lufte seg. Innhegningen var ordnet slik at når porten til innhegningen og grisehusdøra begge sto oppe, dannet de en vinkel som ledet grisene ut i innhegningen. Der kunne de kose seg og grave av hjertens lyst. Lagene ble aldri sluppet ut sammen, da ble det bare slagsmål.
Før århundreskiftet var det også et tredje lag griser. Det var de såkalte «overfødinger». Dette var griser som var tatt ut for et lengre liv og videre oppaling, f.eks. til avl. Disse hadde sitt eget tilholdssted bortenfor hagen med eget krypinn der. Stedet de holdt til ble kalt griseløkka. Navnet ble beholdt lenge etter at denne ordningen opphørte og er fortsatt et områdenavn for de innvidde.
LÅVEBROEN.
Øverst i låven var låvebroen. Med innkjøring ved stallgrana som er en gammel
kjempegran på vestre gavl gikk låvebroen langs hele låvens lengde østvest.
Når høyet ble kjørt inn kunne man bare stoppe over det «la`et» som var
aktuelt og kaste høyet ned på plass. Høylåven var inndelt i heste`la,
halm`la, mellom`la og ku`la. En del redskap som høyvogner, såmaskin
sleperive og rakerive ble oppbevart her.
BRYGGERHUSET.
I vinkel med våningshuset og i tilknytning til dette lå bryggerhuset.
Bryggerhuset er bygget i 1786. Det fungerte nærmest som grovkjøkken og
vaskerom. Opprinnelig var det tregulv der, men dette ble etter hvert
fjernet.
Bryggerhuset hadde peis med bakerovn hvor det var plass til 20 brød. Denne ble benyttet fram til århundreskiftet. I peisen sto senere en bryggepanne for oppvarming av vann. Innlagt vann kom først i 1950-årene, så alt vann måtte bæres fra stallen eller fjøset. Til å begynne med ble all klesvask foretatt i bryggerhuset. Klærne ble kokt i bryggepanna. Senere ble det bygget et eget vaskehus med egen bryggepanne oppe ved gårdens brønn «Springdammen» oppe i skogen. På den måten slapp man å bære vann. Imidlertid måtte man isteden bære klærne 150 meter hver vei.
I bryggerhuset var også en arbeidsbenk med skrustikke og utstyr for småreparasjoner. Der sto også den store klesrulla som også ble benyttet av naboer hvis de hadde store duker eller liknende som skulle rulles. På veggen var hyller for skruer, spiker o.l.
Selve slaktingen ble også foretatt i bryggerhuset. Grisene ble skutt ute på gårdsplassen og tappet for blod. Blodet ble kjølt ned og rørt ut med snø. Dette ble tatt vare på til blodklubb. Deretter ble grisene tatt inn i bryggerhuset for skolling i kokende vann der busten ble skrapet av. Så ble de hengt opp, åpnet og litt senere grovoppdelt.
STABBURET.
Stabburet, eller «Bua» som det også ble kalt, ligger fritt plassert for seg
selv fremme på tunet foran våningshuset. Panelet er signert av snekker
Christian Christophersen fra Solumskogen i «april maaned 1879». Selve
bygningen er sannsynligvis eldre, da den finnes på kartet over
gården fra 1866.
Stabburet har to rom med hver sin funksjon. Til venstre var kjøttbua, mens kornbua lå til høyre. På melbua var det i 1. etg. til venstre plassert en lang kasse med lokk og flere rom hvor melet ble oppbevart, hver type i sitt rom. I 2. etg. var det to store binger for korn. Det var først og fremst såkornet som ble oppbevart her.
Etter tresking ble kornet vanligvis oppbevart i låven til det ble solgt til kornsiloen på Sinsen. En del ble holdt igjen for oppmaling til dyrefôr. For det kornet man malte opp til dyrefôr fikk man økonomisk støtte som dekket malingsutgiftene og ga et lite overskudd i tillegg.
Hensikten med dette var å redusere importen av kraftfôr. Etter at gårdens egen mølle var nedlagt, ble kornet kjørt til Rotnes i Nittedal for maling. De vanligste kornslagene var havre og bygg. Hvete ble også forsøkt, men ga ikke tilfredsstillende avlinger.
På kjøttbua var det godsakene ble oppbevart. Etter at slaktet var grovoppdelt, ble flesket lagt på kjøttbua. Her var det store saltbaljer for salting og en hoggestabbe med tilhørende bile for oppdeling. I taket langs høyre vegg var en stokk for opphenging av skinker.
Flesket ble lagt i salttønna på et tykt lag grovt salt. Deretter et lag salt, og et nytt lag flesk til tønna var full. Etter salting ble skinkene hengt opp. Utpå sommeren så snart gjøken gol, var skinkene klare til bruk. Jo lenger de hang, dess bedre ble de. Stabburet var av laftet tømmer. Det var derfor alltid svalt der om sommeren.
POTETKJELLEREN.
I 1830 bygget Botolf Bondkall potetkjeller på gården. Hans initialer og årstallet
står innhugget over døra. Bygningen er konstruert som et mektig gråsteinshvelv
med metertykke vegger der potetene ble oppbevart frostfritt hele året.
Muremiddel var leire og strå.
Potetene ble kjørt inn på potetkjellerens loft og tømt gjennom en takluke ned
i selve kjelleren. I tillegg til et stort «hovedrom» var det to mindre
binger for bl.a. settepoteter og andre grønnsaker. På steinhyllene langs
veggene ble det oppbevart syltetøy og saft. På loftet ble det oppbevart
mindre gårdsredskaper som harv, plog, åkerrull etc..
SMIA.
Gården hadde egen smie. Smia er gammel. Det har vært hevdet at det har vært
smie der i 600 år. Allerede fra 1786 finner vi en opptegnelse over
gårdens bygninger hvor smia omtales som gammel. Smia var plassert ovenfor
potetkjelleren i trygg avstand fra de øvrige husene p.g.a. brannfaren. Den var
større og bedre utstyrt enn normalt i forhold til gårdens virksomhet. Døren
var på høyre side av gavlveggen med selve essen midt imot. På venstre vegg
var det hyller for forskjellige emner og foran essen sto ambolten.
Blåsebelgen var på venstre side av esen. Vanndunken sto til venstre for ambolten. I tillegg til gårdens eget bruk for hestesko og andre redskaper, ble også smia benyttet av steinbruddene som lå i området til å lage og reparere steinhoggerutstyr. Det ble gjerne slik at steinbruddene benyttet smia om dagen og gården om kvelden. Smia var en luftig bygning. Det var ikke akkurat behov for å isolere mot kulde der.
MØLLA.
Langs eiendommens østre grense gikk Tokerudbekken eller «Lorta» som den også
ble kalt. Navnet kommer antakelig fra Loelva som har sin opprinnelse her.
Vannføringen var større i tidligere tider, nesten som en liten elv. Det
var også bra med ørret der. I 1822 bygget daværende eier, Botolf
Bondkall, en mølle omtrent der den gamle Trondheimsveien kom ned mot bekken.
Mølla ble drevet av skovler som fikk vann fra en oppdemmet mølledam. Mølla ble kalt Bånkall Bruk. Møllesteinene ble hentet fra Selbu for å få den rette kvaliteten. To store møllesteinener er fortsatt på gården. En ligger på tunet foran huset. Den andre er delt i to og benyttet i forbindelse med opparbeidelsen av urtehagen.
OMRÅDENE RUNDT.
Foran våningshuset og stabburet ble området kalt «Fjellet» på grunn av at
grunnfjellet her stakk opp i dagen. Rundt fjellet var det gressplen.
Ved St.Hans-tid vokste det blåklokker langs fjellet som ga en fin ramme til
St.Hans-bålet som ble tent på en liten fjellhylle på nedsiden av plenen.
Alle inngangsdører var da pyntet med friske bjerketrær som var hentet fra skogen samme dag. Familie fra byen kom gjerne på besøk St-Hansaften. Som regel ble det spilt til dans på gressbakken. Ungene stekte poteter i bålet.
På søndagene kom det også ofte besøk til gårds. Om ettermiddagen satt man gjerne på verandaen ved «Storgangen» eller på steinkrakken utenfor «Nystua» og drakk kaffe. Etterpå satt man seg gjerne ute på fjellet og så på bilene som passerte på veien. Dette var mens bilen enda var et klenodium.
Våningshusets østre del var gjerdet inn med hvitt stakittgjerde langs den gamle Trondheimsveien opp til et hjørne mot fjellskråningen mellom potetkjelleren og våningshuset. I dette hjørnet var det et «lysthus» av Syriner som var plantet i ring med en åpning i midten. Dette var tidstypisk for hager fra rundt slutten av 1800-tallet. Inne i dette «huset» var det et bord og krakker hvor man kunne drikke kaffe eller spille kort.
Foran huset inne i inngjerdingen sto det i 20-årene to store morelltrær. Det var også her gårdens peoner, liljer, iris, gullris og andre blomster vokste. Det var også en stund plassert en liten hvit statue av et barn i haven. Her bak gjerdet kunne plantene stå beskyttet mot husdyra. Det er sagt at det i tidligere tider var en brønn i denne hagen, men ingen kan i dag bekrefte dette.
Nedenfor potetkjelleren lå nyttehagen. Det var en forholdsvis stor hage med både frukt, bær og grønnsaker. Hagen var gjerdet inn med inngang mot gården. I hagen vokste tre morelltrær og syv epletrær av seks forskjellige typer, hver for sin sesong. To av morelltrærne sto ved siden av hverandre ved skråningen som gikk parallelt med gamle Trondheimsveien. Det tredje sto mer midt i hagen. Barna i 1890-generasjonen fikk hvert sitt tre oppkalt etter seg. Hovedtreet var nok «Det søte treet».
Treet var høyt med stor vid krone, ypperlig til å klatre i. Treet står der den dag i dag og er over 100 år gammelt. Eplene ble store og søte, men var egentlig best som kart, da var de friskere i smaken. Det var dette treet alle epletjuene konsentrerte seg om. Ved å riste i grenene fikk man ned en hel skur av epler.
Retrettmulighetene var også best her med «den store grana» rett bak. Ved siden av «det søte treet» sto et litt mindre tre med tidlig høstepler. Treet ble kalt Martinís tre etter Martin Bondkall som var eldstemann i barneflokken. Disse var gule og litt flate i fasongen. Det ble ikke så mange av dem, men av smak var de nok de beste. Resten var høst- og vinterepler. To av dem stod nedenfor «Det søte treet» langs gjerdet som avgrenset hagen. Et hadde så harde epler at det var nesten umulig å bite i dem, og det var nok en fordel, for fikk man først en bit av dem, så var de mildt sagt svært sure.
Disse eplene ble lagt under senga på høsten. Når våren kom, var de spisbare. Det andre treet hadde bedre epler av smak, men var alltid belemret med «skurv». Treet ble derfor kalt «Skurveladden». Et annet tre sto nedenfor morelltrærne nærmere inngangen til hagen De to siste trærne sto i hagens nordøstre hjørne mot oppkjørselen. Disse to var like og drevet fram fra frø. Begge var høye og det var vanskelig å få tak i eplene. De var ikke så gode heller, så det var stort sett nedfallsfrukt som ble tatt.
Foruten epler og moreller vokste det plommer i hagen. Plommene vokste i et trekantet kratt i skråningen opp mot den gamle Trondheimsveien fra inngangen til hagen og opp mot potetkjelleren. Dette var store faste gule plommer med nydelig smak og løs stein. I tillegg var det litt lenger opp et tre med små trillrunde røde sukkerplommer.
Langs gjerdet mot den nye
Trondheimsveien vokste rabarbraen. Det var til sammen ti tuer i to rekker med
kraftig og skikkelig sur rabarbra. Videre langs gjerdet
vokste rips. Det var fire busker med rød rips. Bortenfor ripsen var det
en solbærbusk, en busk med rød stikkelsbær, og til slutt to grønne stikkelsbærbusker.
Det var også et område for grønnsaker og andre nyttevekster.
I enden på hagen sto «den store grana». Denne grana var så stor at det var rene huset inne under grenene inntil stammen. Det vokste dessuten syre der som man kunne spise mens man satt og ventet på at en regnskur skulle gi seg. Det var også et fint sted å sitte å spise markjordbær som vokste i jordekanten like ved siden av.
OMRÅDER.
Å sette navn på de forskjellige områdene av eiendommen var vanlig. De fleste
hadde navn som på en eller annen måte beskrev dem eller deres beliggenhet.
Nordjordet var det nordligste jordet på gården. Bråtaløkka var en løkke
helt oppe ved et sted som het Bråtan like ved Skillebekk. Det har vært stilt
spørsmål om Bråtan kan ha vært en slags husmannsplass under Bånkall. Det
finnes fortsatt noen rester etter et gammelt steingjerde i området.
Mellom Nordjordet og låven lå potetåkeren. På oversiden av gården lå Brusebråtan. Navnet kommer av at det opprinnelig vokste mye bruse (einer) der. Brusebråtan ble opprinnelig benyttet til potetåker på grunn av den lette sandjorda som var der og som er helt spesiell for denne del av eiendommen. Det kan faktisk minne om et delta. Potetkjelleren var praktisk plassert i skjæringen rett nedenfor potetåkeren.
Rundt Brusebråtan var det et steingjerde som lukket området helt inne. Ingen vet når dette ble bygget. Antakelig er det svært gammelt. Stein ble tatt herfra og brukt andre steder på eiendommen etter hvert som man hadde behov for det, blant annet som fundament for gulvet i vestre fløy av våningshuset. Man kan fortsatt se tydelige spor etter gjerdet. På et senere tidspunkt ble Brusebråtan gjort om til frukt- og bærhage.
Mellom grisehuset og bryggerhuset ned mot Trondheimsveien var Kalveløkka. På nedsiden av Trondheimsveien lå Leirfallet, Brulia, Kvernhuslia, Grålia, Brattlia, Ileåkeren, Askedalen, Flaen og Tårnet. Alle var jordteiger med små bekkedrag mellom. Mellom den nye og den gamle Trondheimsveien på nedsiden av hagen, het jordet Øverdelen.
Dette navnet fikk det sannsynligvis da den nye veien kom rundt 1850 og delte jordet i en øvre og en nedre del. På oversiden av øverdelen ved den store grana lå Griseløkka. Utmarka hadde også sine navn. Her var Dalen, Flaberget, Hulderberget, Farligmyra, Raubakken, Den lange bakken, Styggdalen, Pipene og Brann.
Jordene ble drevet som vekselbruk. Mønsteret var at jordet først ble pløyet opp og besådd med havre. Dette fordi havre krevet minst næring. Etter et år med havre ble jordet gjødslet og det ble sådd bygg. Over såkornet for bygg ble det så sådd gressfrø. Den første sommeren vokste så bygget opp som vanlig korn mens gresset fungerte som bunndekk. Etter at bygget var slått vokste gresset neste år videre til eng for høyslått. Det ble så dyrket høy i flere år før man tok fatt på en ny kornrunde.
PADDEDAMMEN.
Rett bak låven lå Paddedammen. Dammen var 4-5 meter i diameter og ganske dyp.
Som navnet tilsier var det padder der, skjønt i virkeligheten var det nok mest
frosk. I Paddedammen bodde Nøkken. Dette har alle barn som har vokst opp på gården
vært fullstendig klar over. Ingen har visst sett ham, men det var vel fordi
ingen torde å bevege seg rundt dammen nattetid. Det var jo ganske kjekt for
foreldre, for på den måten behøvde man ikke være redd for at barna skulle
falle uti.
Om vinteren var det karusell på Paddedammen. Midt på dammen var det satt ned en stokk i bunnen. Fra toppen av denne gikk en ny stokk ut mot siden. Når vannet var frosset kunne man henge en kjelke ytterst på stokken som ble sveivet fort rundt. På denne måten fikk man en fin karusell. Med skikkelig dyttehjelp var det ikke noe å si på farten. Karusellen var også populær blant nabobarna som tok seg tid til litt lek når de ellers skulle hente melk eller hadde et annet ærend på gården. Det gikk også an å gå på skøyter der.
SANDTAK.
Ved siden av smia bak potetkjelleren var det sandtak. Det var blant annet herfra
det ble tatt ut sand i forbindelse med byggingen av den nye Trondheimsveien
rundt 1850. Et annet sandtak lå ved veien inn til «Dalen» der Frantzefoss i
dag ligger.
STEINBRUDD.
I Grorud-området finnes en karakteristisk stein som har fått betegnelsen «Grorudgranitt».
Bergarten, som er rødlig av farge, har den geologiske betegnelsen Syenitt.
På Bånkalleiendommen og i områdene rundt har det fra annen halvdel av
1800-tallet vært omfattende steinbruddsvirksomhet.
I tidligere tider var det spredte skjerp rundt på eiendommen som ble utleid mot betaling for uttatt stein. Det kunne være mange i aktivitet på en gang. Det er også forsøkt å finne kobber på eiendommen, men dette var ikke vellykket. Planen var å anlegge taubane ned til veien for frakt av malmen. Stedet synes godt den dag i dag.
I forbindelse med byggingen av nytt fjøs,
som var første byggetrinn i den nye låven på Bånkall i 1876, ble det tatt ut
store steinblokker som danner de tykke veggene.
Den første større kontrakt for steinbruddsvirksomhet ble inngått i 1901 med
Johannes Grønseth & CO til en god leie på kr. 300 pr. år. Timelønnen for
en steinhogger var da 30 øre pr. time. Transport av et lass stein inn til
Kristiania kostet hele kr. 3.
Martin Bondkall, som var eldstemann i 1880-generasjonen, drev et steinhoggeri med opp til 30 ansatte. Det ble blant annet levert mye stein til byggingen av Sinsen. Som honnør for dette fikk han et gull lommeur som fortsatt er i familiens eie. Andre byggverk som har fått stein fra Grorud/Bånkallområdet er den gamle regjeringsbygningen og Harald Haardraademonumentet i Schweigaards gate i Oslo
Grorud kirke, som sto ferdig i 1902, er
også bygget i Grorudgranitt. Karl Pedersen Bondkall, som eide gården fra 1887
til 1930, var en av initiativtakerne og aktivt med i byggekomiteen.
Steinbruddsvirksomheten har holdt seg helt til våre dager og har faktisk fått
en oppblomstring i de senere tiår.
ÅRSTIDENE.
Vår.
Våren hadde sine steder, lukter og ritualer. Det første vårtegn kunne
observeres et par-tre uker før påske. Det var nemlig vanlig å få familie på
besøk i påsken, og disse hadde gjerne barn. Ved verandaen foran hovedhuset ble
det i god tid før påske måkt rent for snø. Her skulle det være tørt og
fint til gjestene kom. Da skulle det nemlig kastes på stikka. Innsatsen var
opptil 5 øre, og det var slett ikke bare barna som deltok.
Så snart snøen var i ferd med å gå, dukket maurtuene opp. De maurtuene som lå i sola var svarte av dovne maur som hentet inn den første varmen. Holdt man en pinne som var renset for bark over tua kunne man etter en stund suge i seg en umiskjennelig sur smak av maur. Godt var det ikke, men det hørte med.
Et annet vårtegn var fuglesangen. Først ute var kjøttmeisen. Egentlig hadde den vært der hele tiden, men det var først tidlig om våren den ga lyd fra seg. Når den satt i ospetoppen ved potetkjelleren og sang sine klare vårtoner, skulle man lete lenge etter en liknende konsertmester. Senere kom stæren med sine sorte glinsende fjær og sang sin hilsningsmelodi.
Av en eller annen grunn var den mest fremtredende på ettermiddagen; kanskje fordi det var først da man hadde tid til å sette seg ned og lytte. Som regel ble den først observert på gresset foran hovedhuset eller sittende på stabbursmønet. Stæren hadde faste redeplasser i stabburstaket under taksteinene. Merkelig nok var det først og fremst der den holdt til. Synet og lyden av denne flotte fuglen på taket vil alltid følge en.
Et annet årvisst fenomen var orrhaneleiken. Denne foregikk oppe på myrene så snart det var flekkbart. Buldringen kunne høres godt nede på gården. Linerla så vi først på gårdstunet. Møtet med den første linerle ble gjerne litt kontrollert. Man ble nok klar over at den var der, sånn i øyekroken, men man så aldri skikkelig på den før man var sikker på at man så den bakfra eller fra siden. Det var nemlig et dårlig tegn hvis man så den første linerla forfra slik at sørgeflekken i brystet syntes. Det ga intet godt tegn og varslet sorg for sommeren.
Et annet forsommertegn var gjøken. Man så aldri gjøken, bare hørte den. Skulle man virkelig ha lykken med seg måtte man snike seg inn under treet mens gjøken gol i det. Da fikk man oppfylt tre ønsker. Så snart tora hadde slått, kunne man gå barbent.
SOMMER.
Full sommer kom med svalene. Den første svalen var en stor begivenhet. Det var
to svaletyper på gården; taksvale og låvesvale. Låvesvalen kom med et hvin
gjennom luften og stupte inn under taksteinene. At den traff var et under.
Taksvalene var mindre og hadde gjerne redene sine inne på låven oppunder taket
eller oppå bjelker. Låvedørene sto åpne slik at svalene kunne fly inn.
Etter hvert kom hvitveisen på sine faste steder, og lengre inn i skogen den mer sjeldne blåveisen. Disse stedene var mer hemmelige, særlig der det også vokste rødveis. Etter hvert kom løvsprett, og da kunne en klatre opp i en stor lønn, knekke av en grein og suge inn den søte saften. Det var også i denne tiden man kunne plukke bjerkekvister og ta av barken for å lage visper. Seljefløyte var en annen av vårens spesialiteter. Ved kjelleren var et fint seljetre til dette formål.
Jordbærstedene var også hemmelige. De fleste var i kanten av jordene mellom selve jordet og trærne som alltid sto rundt. Som regel var de ikke store, men smaken var uovertreffelig, enten de ble fortært på stedet eller brakt hjem på strå. Senere kom liljekonvallen. De vokste bare på ett sted, en fjellhylle i brattura ved den gamle tømmerveien. Liljekonvallen var giftig og ble behandlet med stor respekt.
Høyonna var sommerens store hendelse. Så snart høyet var modent, var det utpå med slåmaskin. Den ble trukket av en eller to hester. Først skulle høyet ligge på bakken og tørke, så skulle det hesjes. Hvis det kom regn før det kom på hesje, ble høyet lagt i såter for å begrense utvasking. Ved hesjing ble høyet dratt inntil hesjen med rive dratt av hest. Hesjingen ble gjort for hånd med høygafler. Det var fint å leke gjemsel mellom hesjene. Det ble nemlig en tunnel under hesjene slik at man kunne bevege seg bortover uten at noen så en.
Når høyet var tørt ble det kjørt
inn i låven. Høyet ble lastet opp på høyvognen så høyt man rakk. Det ble
spent fast med en bendestaur. Det var alltid en som hadde jobben å tråkke til
slik at det ble plass til mest mulig. Når hesten trakk høyvognen inn til låven
var det stor stas å få sitte oppå. I bakkene ble det imidlertid for tungt, så
der måtte man gå av og dytte i stedet.
Fra låvebroen var det populært å hoppe i høyet. Det gikk i alt fra svalestup
til mageplask. Best var det når høyet var nyinnkjørt og mykt med hele duften
av sommer fremdeles i seg.
HØST.
Som ellers var høsten også på Bånkall fullbyrdelsens tid. Når det gjaldt
fuglelivet, var det på en måte våren i revers. Sikre høsttegn var når
svalene samlet seg på telefontrådene og forberedte seg på turen sydover.
Etter hvert forsvant de, både svaler, linerler, trost og stær. Plutselig var
de alle borte, og høsten var et faktum.
Men høsten hadde også sine andre sider. Rundt den første frostnatten ble potetene tatt inn. Da kom det hjelp både fra naboer og familie. Kornet var for lengst inne og låven var full av høy til vinteren. Veden var tørr og ute var det regn og vind. Gården begynte å stunde mot jul.
VINTER.
En av arbeidsoppgavene om vinteren var snøplogkjøring. Hadde det kommet mye snø,
var det ut med hest og snøplog. Snøplogen var delt i to, en hovedplog og en
tilleggsplog. Man satt på hovedplogen og styrte hesten. Plogen var laget av
tre. Inne på gården kjørte man gjerne rundt på gårdsplassen. På den måten
ble det en stor øy midt på plassen hvor snøen ble samlet. Først hadde man
bare hovedplogen for å rydde vei. Senere ble sideplogen hektet på for å
utvide veien. På den måten ble det ikke så tungt for hesten. I tillegg til
egne veier ble gjerne også den gamle Trondheimsveien forbi naboen kjørt opp.
De hadde ikke noen plog å hjelpe seg med der.
Det var stor stas å få sitte på sideplogen. Noen ganger ble en helt nedlesset av snø når brøytekantene var store. Den store øya inne på gårdsplassen fungerte som sjørøverskip. Den var 8 meter lang, 2 meter bred og 1,5 meter høy, høyest i stavnen. Mangt et tokt ble utført fra denne skuta. For øvrig ble veien ned fra låvebroa brukt som akebakke, hoppbakke med ekstremt langt ovarenn var på nordjordet, og skulle en virkelig ha akebakke, ble tømmerveien fra toppen av «Brann» der Frantzefoss nå ligger benyttet. Da ble det brukt en lang fiskekjelke som ble styrt med en styrestang bak. Farten var upåklagelig.
IDRETTSFORENING.
Lokalmiljømessig var gården en del av Vaffelkroken. Dette var betegnelsen på
området Bånkall-Tokerud-Skillebekk. Ser man på kartet, vil man se at Bånkall
og Tokerud danner vaffelens to ører, mens Skillebekk er spissen på
vaffelhjertet. Vaffelkroken kan sies å være den offisielle avslutningen på
Groruddalen og siste skanse før Nittedal.
En gang var det planer om å lage en idrettsplass i Vaffelkroken på Bånkalls eiendom. Stedets ungdom fra Vaffelkroken og Nittedal gikk i begynnelsen av 30-årene sammen om å danne et idrettslag. Laget fikk navnet «Gjelleråsen idrettsforening», og blant stifterne var Arne Bondkall. Offisiell stiftelsesdato ble 6. mars 1935. For å finansiere idrettslaget ble det bygget et dansegulv hvor en trio bestående av Arne på trekkspill og to andre av stiftere på gitar og mandolin spilte til dans hver lørdag. Stedet var et relativt flatt parti på «Brann».
I motsetning til hva en skulle tro var tilstelningene uten de oppgjør man kunne forventet seg mellom groruddøler og nittedøler. Grunnen var at disse oppgjør ble utkjempet på Folkets Hus i Nittedal. Som groruddøl kunne man være fristet til å si: alt på sin rette plass, slåssing i Nittedalen og fest i Groruddalen.
For å få stort nok område til idrettsplass ble det igangsatt arbeid med å hogge ut fjell. Ivrige hoggere satte i gang, men etter hvert fortok lysten seg. Det ble også litt problematisk fordi flere og flere av medlemmene kom fra nittedalsiden. Etter hvert ble aktiviteten flyttet til Skytta-området i Nittedal.
Et annet initiativ i Vaffelkroken var badstua. Sammen med 6 andre stiftet Arne Bondkall badstulag. Laget spleiset på byggingen og innredningen av badstua som fikk tomt i Myra ved Skillebekk der den gamle Trondheimsveien krysser Tokerudbekken. Bygdas befolkning kunne så kjøpe billetter og ta seg et bad. Det var faste badedager, en for herrer og en for damer. Badstua drev sin virksomhet langt ut på 1950-tallet.
DAGLIGLIVET.
Det var alltid hund på gården. Noen var jakthunder, andre var rene gårds- og
selskapshunder. Som representant for dem alle kan nevnes «Bellmann». Bellmann
var en cocker spaniel av mer eller mindre ren rase. Han var en typisk allestedsnærværende
gårdshund som hadde sin naturlige plass i familien. Når hest og vogn var i
byen for å hente skyller visste Bellmann hva som var i vente. Da satt han på
fjellet foran verandaen og lyttet etter lyden av hover. Straks han hørte lyden,
og det kunne være langt unna, dro han av gårde for å møte.
Han visste nemlig at det var lagt av et godt bein i vogna som han fikk straks de møttes. Enten tok han da beinet i munnen og løp foran hesten tilbake til gården, eller han satte seg opp i vogna og fikk seg en liten kjøretur hjem. Katter var det også stadig på gården. Disse levde for det meste sitt eget liv. Med låven som jaktmark hadde de stadig noe å foreta seg.
På et tidspunkt var det også ender på gården. Disse hadde sin faste vandring over Trondheimsveien og ned til bekken hvor de kunne boltre seg i vannet. Det har også vært holdt sauer på gården. I forbindelse med en folketelling fra 1875 er det oppgitt 12 får og lam.
For å illustrere livet på gården forestiller vi oss en dag en gang tidlig på
30-tallet:
Dagen starter hos dyrene kl 07.00 med melking og morgenmat. Om sommeren ble
kuene fulgt ut på beite, og etter en halv times tid fant de selv veien videre.
Som regel gikk de over skogen og kom ned på veien ovenfor Gjelleråsen. Derfra
tok de turen nedover Trondheimsveien mot Rommen før de ved 18-tiden kom hjem
for melking.
Første pause i gårdsarbeidet var frokost kl. 09.30. Som regel var hestene med i arbeidet. Disse fulgte også spisetidene og inntok sine måltider i stallen. Neste pause var middag kl. 12.30, og pausen varte til kl 14.00. I varme somrer var denne pausen kjærkommen både for folk og dyr. Ofte fulgte en liten middagslur i skyggen av et tre. Etter ny innsats var det så «eftasverd» kl. 16.30 og ny økt fram til kveldsmat kl. 19.30. Siste post på programmet var mat til hestene kl. 21.00.
Til å begynne med måtte melken kjøres til byen for levering. Dette tok mann og hest en hel dag. Etter hvert overtok Schøyens Bilcentraler med egen godsrute. Da ble melken satt på melkerampen ved Trondheimsveien nederst i «dumpeveien», som er veistubben fra våningshuset og ned til den nye Trondheimsveien. For å skaffe mat til grisene ble det hentet skyller ved Oslo Militære Sykehus og kasernen hver tirsdag og fredag. Dette pågikk helt fram til 1960-tallet. Da var vanntroa ved lakkebakken god å slukke tørsten i for hesten. Det var den for så vidt også for en ung syklist som kom syklende fra skolen eller et annet ærend på Grorud.
Hva man i tillegg til dyrestell og kjøring fylte arbeidsdagen med var avhengig av årstiden. Så snart telen var gått, startet våronna. Et par uker etter St. Hans begynte slåttonna. Tiden mellom slåttonna og skuronna i august/ september ble benyttet til å hugge vinterveden. Etter skuronna skulle potetene opp. Da kom det gjerne hjelp til gården fra både naboer og familie i byen. Deretter startet høstpløyingen fram til snøen eller telen kom.
Slaktingen innledet julestria to uker før jul. Det var viktig å slakte på nymåne, ellers ville flesket skrumpe i stekepanna. På kjøkkenet var det nærmest høysesong året rundt med jula som høydepunkt. Da skulle det lages sylte, klubb, medisterdeig, lungemos og kaker. Det var kona på gården som sto for alt dette. Innsatsen kan neppe overvurderes.
Etter jul og utover vinteren ble tiden brukt til tresking, reparasjon av utstyr og seletøy, snømåking og dyrestell. Gjødselen ble kjørt ut på snøen med slede. Dette var den stille tiden. På Bånkall ble ledig tid brukt til kjøring av stein fra steinbruddene til byen. Ikke sjelden kom folk fra nabolaget innom for en prat. Nederst ved oppkjørslen til gården var nemlig Postverkets røde kasse plassert, og da kunne man jo stikke innom en tur når man hadde brev å poste. Det var også vanlig at naboene kom innom for å kjøpe melk.
Ofte var det barna som kom, og da ble
det gjerne tid til litt lek med gårdens barn før turen gikk hjem igjen med
melken. I helgene var det gjerne besøk fra familie som bodde i byen. Spesielt
var dette populært hos barna som fikk boltre seg i høyet og leke.
På mange måter var nok gården et samlingspunkt i bygda. Mange hadde ærend
dit og ungene samlet seg gjerne der. I jula ble det holdt juleselskap for bygdas
barn i forbindelse med høsting av juletreet. Da vanket det poser med noe godt
i.
Man ble alltid godt mottatt på gården. Ingen skulle føle seg uvelkomne, selv om det var enkelte sorte får innimellom. Den mottakelsen de fikk og den tilliten de ble vist var nok med på å bidra til at de stort sett ikke tok med seg mer enn de skulle når de gikk. En variant av disse gjestene var landstrykerne. Disse hadde sine faste ruter. De kom gjerne om kvelden og fikk overnatte i høyet. Litt mat og kaffe vanket det også, før de om morgenen vandret videre på sin vei. Noen av dem var syke. De hadde egen kopp som behørig ble kokt etter hvert besøk.
Bakgrunnen for at Arnfinn Bondkall har skrevet ned historien, er at Romsås bydel planlegger et lokalhistorisk kultursenter her.
- Jeg har ønsket å kunne videreformidle noe av gårdens historie i tekst og bilder til interesserte og fremtidige brukere. Jeg tror det har betydning at gårdens historie bringes videre, sier Bondkall, som var odelsgutt på gården og levde her til han var 25 år. Han har beholdt den gamle skrivemåten på familienavnet, «Bondkall».
Arbeidet med å skrive historien har tatt åtte år. I 1993 skrev Bondkall en tekst til Groruddalen Historielags årbok. På grunn av stadig ny informasjon, har han fortsatt arbeidet med teksten. Dermed er det en ny, og utvidet utgave lokalavisen presenterer i sommer.
- Opplysningene som er brukt stammer
delvis fra tidligere skrevne kilder og delvis fra egne minner og overleveringer
fra tidligere slekt. Mine foreldre Gudrun og Arne Bondkall og mine tanter Ingrid
Løes og Solveig Bondkall Eriksen har også i vesentlig grad bidratt til å
belyse Bånkall gårds liv og historie, sier han.