Militær byggestil gjennom tidene.

Frem til 1200.

Forsvarsanlegg er enkle, består av jordvoller og pæleverk, som omringer en boplass. I Norge finnes slike spor bl.a. i Tønsberg. Ettersom samfunnene utvikler seg blir forsvarsanleggene mer omfattende.

Kirkens byggeaktivitet vitnet ikke bare om rikdom, men også om makt. Og med makten økte faren for angrep fra andre som hadde makt eller strebet etter makten. Kongsemner slåss mot kongsemner. Og kirken, i sitt forsøk på å konsolidere og styrke sin posisjon, inngikk allianser med de stridende parter etter sitt eget forgodtbefinnende. Et kirkelig kraftsentrum, som Oslo var på vei til å utvikle seg til på 1100-tallet, kunne derfor lett bli utsatt for angrep i urolige tider. Kirkens menn hadde derfor ikke bare det kristne budskap å tenke på, men også sin forsvarsevne.

Byene ute i Europa hadde på denne tiden kraftige bymurer av stein med kasteller og porttårn. I den grad det fantes bybefestninger i Norden var dette enkle jordvoller med palisader og vollgraver. I Norge er det imidlertid bare i Trondheim og Borg at vi hører om slike forsvarsverk. I Oslo var det bare bispegården og kongsgården som vi vet var befestet. Byen for øvrig lå åpen og ble et lett bytte for eventuelle angripere, hvis kongen eller kirkens menn sviktet.

Da kong Sverre angrep Oslo i 1197, hører vi riktig nok om birkebeinerhæren som dro "etter vollene" til byen. Det ser imidlertid ikke ut til at historikerne har tolket dette som forsvarsvoller, og relativt enkelt jagde Sverre den bispetro baglerhæren ut av Oslo.

Mye tyder på at baglerbispen Nikolas hadde vært forutseende og startet opprustningen av bispegården som et borganlegg allerede før birkebeinernes ulykksalige angrep. I kampene med slittungene i 1218 er biskopens kastell nevnt; et anlegg i stein, antakelig med et tårn. Men et ferdig, lukket forsvarsanlegg ble bispeborgen antakeligvis ikke før ut på 1300-tallet.

Mellom 1200-1500.

Festninger med brystvern beskytter mot piler. Senere kommer det tårn for å gi sideforsvar, og vollgraver som hindrer inntrengere fra å benytte dødpunkter. 

Ettersom kastevåpen blir vanlige, blir festningene høyere. Eksempler er Akershus festning, Vardøhus festning og Bergenhus festning. 

Når kruttet gjorde sitt inntog rundt 1350, blir murene og tårnene en utmerket skyteskive. Kanoner utvikles for å ødelegge festninger, på slutten av 1400-tallet får kanonene hjul.

Selve Akersneset, hvor borgen ble anlagt, hadde også sine forsvarsmessige fordeler. Ytterst på neset gikk landet steilt ned i sjøen. En eventuell angriper som kom sjøveien ville ha store problemer med å ta seg opp den bratte fjellveggen. Datidens angrepsteknikk,  før artilleriets tid, krevde at angriperne kom så nær murene som mulig for å kunne benytte stiger eller lage bresjer i muren med katapulter. Håkon V.s borg lå imidlertid åpent til mot nord, og eventuelle angripere ville bli oppdaget og kunne rammes før de nådde festningsmurene.

Allerede i 1308 skulle borgen få sin ilddåp. Den svenske hertug Erik beleiret Akershus, som nå må ha fremstått som et ferdig og sterkt borganlegg. De svenske erobrerne måtte gi opp, men festningen kunne likevel ikke hindre at angriperne besatte byen og stakk den i brann.

Mellom 1500-1800.

Festningene får lave og kraftige murer, og tårnene erstattes av bastioner - fremspringende deler i murverket. De første bastionene er runde i formen, noe som fort viser seg er ugunstig i og med at flere dødvinkler oppstår. 

Den spissvinklede bastionen med to faser og to flanker løser problemet og blir vanlige helt frem til midten av 1800-tallet. Eksempler er Oscarsborg, Stavern og de fleste kystfort.

Mellom 1850-1914.

En større nasjonal bevissthet vokser frem, og landenes forsvar får sentrale roller. Utbyggingen av landevern øker, eksersisplassene blir viktigere og militærleirer bygges ut. Festningene mister mye av sin verdi.

1914-1940.

Med flyenes ankomst er det nødvendig å modernisere fort og festninger. Først og fremst får fortene nye kanoner som kan vippes opp og skyte med fly. Kommandoplassene blir overbygget for beskyttelse.

Fra 1940.

Tyskerne går i gang med å befeste "sitt" territorium rett etter okkupasjonen. Tyskerne anlegger et stort antall leirer og kystfort. Brakker, løpegraver og sperringer er i dag fortsatt spor etter okkupasjonen.

Etterkrigstiden.

Atomvåpen for første gang brukt under annen verdenskrig blir vanlige i USA's forsvarsstrategi. Atomvåpen får stor innflytelse på militær strategi, men liten innflytelse på norsk militær arkitektur. Alliansekrigføring dominerer militær byggeskikk i Norge. Først og fremst er det viktig å bygge opp en stående styrke. 

Styrkesamlingen krever store leire, særlig i Nord-Norge. En særegen type forsvarsverk som vokser frem er radiosambandet. I løpet av 1954-1957 finansierer NATO et nettverk fra Kristiansand til Kirkenes. I dag er få av disse bevart. Best kjent er Gaustatoppen. Også luftvernet bygges ut.

Flere anlegg får kortdistanseraketter finansiert gjennom NATO. Og først i 1957 tok Norge i bruk missiler. NIKE som var lokalisert i Oslo-området. Disse anleggene holder frem til 1990-tallet da forsvaret og NATO så en ny sikkerhetspolitisk tid.

Fra 1990.

Resultatet av det nye verdensbildet er en omfattende nedrustning, nedbygging og nedleggelse. En rekke forsvarsanlegg blir overflødige og legges ned. I mange tilfeller får tidligere militære anlegg nye brukere og huser ny aktivitet. Dette påvirker dagens militære arkitekter betydelig, og gjenbruk er et nøkkelord når Forsvaret nå skal bygge nytt.

Kilde.

Forsvarsforum.