Landhandleriene på Stovner.

Sveiva landhandel ble bygget som bolighus i år 1898. Et par år etter ble det innredet egne butikklokaler i første etasje. Sveiva var også en husmannsplass under Rommen frem til slutten av 1800-tallet. Deretter startet en landhandel som i alle år skulle opprettholde virksomheten med den opprinnelige landhandelprofilen frem til år 1992. Sveiva var den første landhandel i Stovnerområdet, og ble også benyttet av folk fra Stovner. 

Selv om det var langt å gå over Fossumdalen til butikken som lå ved Trondheimsveien. Navnet Sveiva skal oppstått av at plassen lå i en sving ved veien.

At det ikke var noen landhandel på dette stedet før har sin naturlige årsak i at det var en lov om handel som ikke tillot handel utenfor den gamle bygrensen. Så langt tilbake som i år 1299 ble det påbudt at all handel skulle foregå innenfor bygrensen. 

Det var også nødvendig å være borger av byen for å drive handelsvirksomhet. Først ved handelslovene av 1842 ble det anledning til å selge visse varer utover bygdene. Senere kom det mer liberale bestemmelser om slik bygdehandel.

Tungt og kaldt kunne det også være å gå til Sveiva for de som bodde østsiden av Fossumdalen, spesielt om vinteren når snøen lå i tykke lag på veien. Eller det hadde dannet seg en diger snøfonn ved storsvingen etter nattens nordøstkuling. Hestene som hadde dratt snøplogen for noen timer siden, sto nå i stallen for å hvile ut til kvelden. For da måtte hester og folk ut igjen. Og hvis det snødde eller blåste kraftig måtte mange av bøndene i området stille med spade for å måke for hånd.

Sveiva landhandel hadde tilbud om utkjøring av varer med hest og vogn en gang i uken. Men det var den gang som nå, en vil helst møte fram og se hva en kjøper. Og den eneste måten å få bestilt varer på var å få sendt et bud, for telefon var ikke bygda velsignet med ennå. Om sommeren var det en liten forandring i hverdagen for Stovnerfolk å komme til denne butikken som lå inntil hovedveien. Ved siden av butikken lå et ei smie. Her bodde Martin Svendsen eller Martin Smed som han ble kalt. Og en smed var det alltid bruk for når hestene skulle bli skodd. Da bilene overtok helt ble smia lagt ned og Martin Smed flyttet.

Å kunne sitte en stund på trappa og nyte en nyinnkjøpt Citronlemonade en varm sommerdag var nok et kjærkomment avbrekk fra hverdagen, mens en ventet på neste ekvipasje som kom kjørende langs riksveien. Bare for å se andre mennesker en stakket stund, før en ruslet tilbake til pliktene igjen. Men det var ingen stor fornøyelse når det kom en bil hvis det var tørr veibane, for støvet fra grusveien virvlet til alle kanter selv når bilen passerte i moderat hastighet.

Butikker som perler på en snor.

Stovner fikk etter hvert sine egne butikker fra 1930-tallet, de startet ofte i det små der salg av melk og melkeprodukter var hovednæringen og det var begrenset åpningstid i begynnelsen. Frem til 1960-årene eksisterte det tre landhandlerier bare langs Stovnerveien. Engebretsens senere Kaare Larsen-Asps landhandel på hjørnet av Stovnerbakken og Stovnerveien. Killingmo senere Olav Gjerdrum litt lenger ned i Stovnerveien (der Østre Akervei går i dag), og Victor Johansen senere 

Thor Haug i Stovnerveien 1 ved Stovnerbrua. Og var en ikke fornøyd med disse, så hadde Sjøberg sitt landhandleri rett nedenfor bakken i Høybråtenveien 130, som ligger nær Lørenskog jernbanestasjon.

Der Sjøberg drev sitt landhandleri fra år 1927 var det tidligere en kafé med navn Café Vardun som ble drevet av frøken Olga Bråthen. Senere hadde også Tannlege Kaare Gruner sin praksis der i villa Vardun rundt 1920-tallet. 

På den andre siden av Høybråtenveien var det også en landhandel der Kildal som startet sin virksomhet rundt år 1925 i en forretning som han drev i mange år. Riktig nok brant denne butikken ned i år 1952 så han fikk et avbrekk inntil den nåværende bygningen ble oppført.

Rett ved siden av disse to landhandleriene drev Hveberg sin manufakturforretning. Det er vanskelig å glemme den karakteristiske lukten av møllkuler med en gang en kom inn i denne forretningen. Knapper, kniplinger og bånd var stablet til langt opp under taket, mens store tunge stoffruller lå stablet i de nederste, og dette medførte hasardiøse klatreturer på høye stiger for ekspeditørene hver gang det skulle hentes noe fra de øverste hyllene, og det skulle det som regel.

For de kundene som handlet i manufakturforretninger hadde ofte alltid behov for å titte på det som fantes av sortiment, de hadde som regel tid nok til slikt. Møllkuler og kniplinger var det også i en annen manufakturforretning på Høybråten som Fredrik Steen hadde i første etasje i sin bolig i Bergtunveien 1, som ligger på toppen av Olsebakken.

En fjerde landhandel på Stovner het Kveldsol, en butikk som fortsatt eksisterer i Fjellstuveien 54, som for lenge siden har skiftet navn og eier. Men er sammen med tidligere Kaare Larsen-Asps landhandel, de eneste to gjenværende butikker på Stovner med lang ansiennitet. 

Kaare Larsen-Asps landhandel på hjørnet av Stovnerveien og Stovnerbakken har senere vært eiet av Losbymannen Arne Hytten som utvidet forretningen etter tidens krav, der det gamle landhandleriet ble erstattet av selvbetjening. 

Denne butikken ble drevet i mange år under navner Stovner matsenter. Den ble senere solgt, og er nå eiet av Knut Hansen under navnet Knut og Ragnhilds mathus og senere Sparkjøp.

Disse landhandleriene var også arenaer hvor folk møttes. Det var ikke store forskjellen på hver butikk. Det ble handlet over disk, alt av mel, sukker, erter, rosiner og salt ble oppbevart i store skuffer og solgt i løs vekt. 

Veggene hadde store hyller helt opp til taket som var fulle av et assortert utvalg av esker og krukker. Den karakteristiske kaffekvernen var stadig i virksomhet og fylte lokalet med en liflig kaffelukt, for all kaffe ble solgt som hele bønner, og maling av kaffen var en ekstra service.

Kaffekverna var en del av kjøkkenutstyret hjemme hos de fleste og kaffe ble derfor ofte solgt i hele bønner, men det var greit å få kaffen ferdigmalt hos kjøpmannen. Standard inventar var også tønnen med salt sild som sto i et hjørne i lokalet, sirupstønna var også på plass, og skulle det handles sirup måtte tønnelokket av, og sirupen ble øst opp i matpapir. 

Brunt sukker (kandissukker) var oppbevart i skuff under disken, og det hendte at ungene gikk til innkjøp av en liten pose til en kostnad av fem øre. Dette medførte at sukkerklumpene måtte slås i mindre biter for så å bli lagt opp i kremmerhus av papir.

Etter at sukkerrasjoneringen ble opphevet etter den 2. verdenskrig kom det også store og velfylte glasskrukker med sukkertøy som fristet alle med sitt innhold der den sto strategisk plassert i enden av disken. Det var mest silkeputer, peppermyntedrops og et velsmakende anisdrops som heter "kongen av Danmark".

Baker Severin B. Cederkvist som hadde sitt bakeri i Kleiva 6 på Høybråten, kom hver dag med nytt ferskt brød og da ble butikken fylt av en liflig duft av bakevarer. Ferskt kjøtt og fisk ble bare solgt på spesielle dager, for butikkene hadde ennå små muligheter til å oppbevare slike ferskvarer over natten, iallfall ikke om sommeren. Om sommeren hang det mange remser med klebrig fluepapir ned fra taket i butikklokalene for på den måten å redusere flueplagen.

Det var en helt annerledes måte å handle på enn dagens selvbetjening. Alle typer varer skulle hentes fra utallige steder av ekspeditørene for å veies eller  måles før varene ble pakket inn i gråpapir eller puttet ned i papirposer. 

Store ruller med innpakningspapir sto i sine stativer ved disken, for alt skulle pakkes behørig inn.

Prisen på hver vare ble behørig notert ned på et gråpapir, og ekspeditørene var flinke i hoderegning der de raskt summerte tallene. 

Sluttbeløpet ble så slått inn på kassaapparatet som i de første årene var et kunstverk av en jernkasse med håndsveiv som måtte sveives rundt et par ganger til apparatet kvitterte med et kraftig "pling", før kassalappen kom ut. Kundene måtte ha god tid, både de som ble ekspedert og de som ventet på sin tur. Men traff en på kjente og det gjorde en som oftest, ble gjerne ventetiden benyttet til utveksling av lokalt nytt.

Mange av handelsmennene hadde også tilbud om hjemkjøring av varer, slik at det på den måten var en slags sosial kontakt, også med de som ikke var spreke nok til å komme seg ut. Det var ikke parkeringsproblemer for biler utenfor disse butikkene, om vinteren var plassen foran butikkene fulle av sparkstøttinger, om sommeren hadde mange små tohjulte kjerrer som folk dro etter seg. Det var også noen som benyttet sykkel selv om kvinner på sykkel den gang ikke var så vanlig, og det var mest kvinnene som besørget innkjøpene.

Et annet fenomen som var vanlig hos enkelte av kjøpmennene var muligheten for faste kunder til å handle på kreditt, eller handle på bok som det het før. Alt varekjøp ble behørig notert ned i en bok som lå i butikken. Hver kunde hadde sin bok. Når de som benyttet seg av denne ordningen betalte sin gjeld på neste fredag som var lønningsdag, var de som oftest like blakke igjen. Men boka hadde jo en ny blank side, så det ordnet seg for neste uke også.

Bygningen til Bogerud tekstil som vi finner i Fjellstuveien 45 ble oppført i år 1965, etter at innehaveren Gerd Jacobsen hadde holdt på en stund i sin noe ombygde garasje. Bogerud tekstil het denne forretningen fra år 1985 til forretningen flyttet til Stovner senter.