I desember 1972 vedtok bystyret å opprette en begrenset bydelsutvalgsordning fra og med år 1973 der Oslo ble inndelt i 33 bydelsutvalg. Hva som var rettesnoren for hvordan bydelene skulle deles opp er nok fortsatt et ubesvart spørsmål. Men det som var hovedargumentet var at det skulle være et forholdsvis likt antall beboere i hver bydel. Det ble derfor folketellingen som bestemte hvor bydelsgrensene skulle gå, ikke sosial og kulturell samhørighet.
Derved opplevet mange bydeler at grensen kunne gå midt i en gate, og naboene på den andre siden av gaten tilhørte over natten en annen bydel. Et sted må jo grensen gå, sa de som hadde greie på det, og slik ble det.
Det ble også uforståelig for de som bodde på Høybråten og Stovner at gamle Stovner og Haugenstua politisk ble underlagt bydelsutvalg 24/25, som helt fra starten av i år 1973 omfattet gamle Stovner, Haugenstua, Furuset, Lindeberg, Høybråten og Ellingsrud. Mens bydelsutvalg 26 (i dag 17), bare besto av Fossum, Jesperud, Rommen og Vestli. Stovnerområdet skulle derved i den viktigste perioden for bydelen i dens etableringsfase forvaltes av to forskjellige bydelsutvalg.
Ikke slik at folk i bydelen til daglig merket noe problem med dette, men de fikk fort merke bydelsstrukturen når de skulle ta opp saker. Og beboere i grenseområdene fikk også fort erfare at det kunne være to forskjellige bydelsutvalg, med varierende lokalkunnskap som av og til måtte ta stilling til samme sak.
Da bydelsutvalgsordningen ble opprettet fra år 1973, var bydelsutvalgenes økonomiske handlekraft begrenset til de tilskudd som ble bevilget fra bystyret. Og det tilskuddet var et lite kronebeløp i forhold til antall innbyggere i bydelen. Det var således av betydning at det var flest mulig innbyggere i den enkelte bydel for at bydelsutvalgene skulle kunne drive det lokalkulturelle arbeide som det var forutsatt at de skulle ha ansvaret for.
Bydelsgrensene ble derfor justert slik at hver bydel gjennomsnittlig hadde like mange innbyggere. De små bydelsbudsjettene kom derved opp i femsifrete beløp. Dette kom ganske raskt i konflikt med etablerte grenser i bydelene. Det var derfor ikke samsvar mellom grensene for skoleinndeling, kirkesogn, de forskjellige kommunale forvaltningers sektorgrenser og beboernes tilhørighet.
Nå ble grensene justert etter hvert, i år 1975 ble Stovner bydels grense mot sør flyttet frem til Høybråten jernbanestasjon. Men Haugenstuaområdet, Stig skole og deler av Stigenga tilhørte fortsatt bydel 24/25 (16). Og helse- og sosialsenteret betjente også beboere på Høybråtensiden av jernbanen. Haugenstua området ble på mange måter liggende i et ingenmannsland da området var atskilt fra Furuset og Høybråten ved jernbanelinjen, og all form for biltransport måtte foregå via store omveier. Det er klart at beboerne hadde problemer med å forstå hvor de egentlig hørte hjemme.
Først i år 1988 ble Stigenga og
Haugenstuaområdet innlemmet i Stovner bydel, og beboerne fikk et helse- og
sosialsenter som ble administrert fra samme side av jernbanen. Beboerne på
Høybråten fikk sitt senter på Furuset, selv om det også medførte problemer
for mange. For Furuset har alltid ligget der som en nabobygd, og det er ikke til
å legge skjul på at det i tidligere år har vært motstridende interesser i de
to bygdene.
Og selv om befolkningen på Høybråten hadde syntes det var langt til Helse- og sosialsenteret på Haugenstua, ble de ikke noe mildere stemt da de måtte reise til Furuset. Offentlig transport har til alle tider vært et omdiskutert tema på Høybråten og Stovner, og dette hadde selvfølgelig aktualisert seg da befolkningen skulle ut av Høybråten for å komme til lege.
Det har versert mange forslag om en tverrforbindelse mellom Stovner og Høybråten, fra T-bane mellom Stovner og Furuset til ringbusser. Men en kollektivforbindelse som kunne bringe Høybråten beboere til Furuset som etter hvert har blitt bydelens administrasjonssenter er fortsatt bare på ønskestadiet.
Men fra år 2004 er også Høybråten innlemmet i Stovner bydel. Og derved er bygda igjen samlet slik det begynte hundre år tidligere. Og Oslos bydeler er fra samme tidspunkt redusert til 15 bydeler. Noe som gjør at Høybråten og Stovner heretter heter bydel 10. Og fra høsten 2003 skal også Høybråtens befolkning delta i det direkte valget. Og heretter skal det velges 15 representanter i bydelsutvalgene.
Bydelsutvalget er i dag sammensatt av 13 representanter som er oppnevnt av bystyret, partifordelingen skal være i samme forhold som partifordelingen i bystyret. Hvilket parti bydelsutvalgets leder tilhører, er et resultat av forhandlinger som er gjort mellom de partiene som er representert i bystyret.
Ved kommunevalgene i 1995 og 1999
ble det gjennomført forsøksordning med direkte valg til bydelsutvalget i
bydelene: Stovner Bøler, Røa, Sagene-Torshov . Og da var det
valgresultatet som bestemte hvor mange representanter partiene hadde.
Sammensetning av Stovner bydelsutvalg med komiteer finner du på Stovner
bydelsforvaltnings egne
sider.
Bydelsutvalgene, som hadde status som kommunale utvalg, skulle i begynnelsen ha tre slags gjøremål:
Uttalelsesrett - delvis etter eget initiativ og delvis i saker som ble forelagt utvalget.
Delegert avgjørelsesmyndighet innenfor sterkt begrensede områder.
Visse begrensede forvaltningsmessige funksjoner.
Bydelsutvalgene skulle ikke få tildelt noen administrative ressurser. Men det ble opprettet et Bydelsutvalgenes fellessekretariat, som skulle yte administrativ service til utvalgene. Samt sørge for informasjonsflyten mellom utvalgene og kommunens sentrale organer, men dette fellessekretariatet ble ganske fort en flaskehals.
Alle saker som ble oversendt mellom bydelsutvalgene og kommunale etater måtte gjennom dette sekretariatet. Dette resulterte ofte til at bydelsutvalgene fikk saker til uttalelse etter at fristen var gått ut, eller at saken kom på bordet til politikerne samme dag som vedtak til en uttalelse i saken skulle fattes i et høyere organ.
Den første tiårs perioden som bydelsutvalget på Stovner var i funksjon var nettopp den perioden som Stovner var i sin viktigste utviklingsfase. Og det var klart en stor svakhet at de som skulle uttale seg i reguleringssaker ofte ikke fikk den nødvendige tid til å sette seg inn i sakene. Før bydelsutvalgene kom i arbeide var det ofte stedets velforeninger som fikk anledning til å komme med uttalelser i reguleringssaker.
Og de som der kom med bemerkninger var gjerne folk som kjente hver stein eller krok i området. Men svakheten i dette var at det som oftest bare var velforeningenes medlemmer som fikk være med i denne prosessen, selv om disse som oftest hadde sammenfallende synspunkter med de øvrige i et område.
Mange av de politikerne som satt i bydelsutvalget på Stovner utgjorde selvfølgelig snittet av bydelens befolkning, og mange hadde nettopp flyttet til bydelen. Og en kunne oppleve at noen av disse politikerne rett og slett gikk seg bort når de vandret på veier som lå litt utenfor de kjente veiene mellom bopel og T-banen.
Men det var ikke helt etter boka å ta med de lokalkjente velforeningene på råd. Det ble som oftest til at de fikk ordet til et kort innlegg, for senere å måtte sitte å høre på hva politikerne hadde forstått eller misforstått, uten å få anledning til å få ordet til oppklaring eller korrigering.
Men etter noen års botid begynte det også å hjelpe på lokalkunnskapen for de fleste, og det ble også noe lettere for politikerne å ta de riktige beslutninger. De forvaltningsmessige funksjonene besto i å koordinere Ruskenaksjonen hvert år. Og den eneste reelle avgjørelsesmyndigheten som bydelsutvalgene hadde, besto i å dele ut kulturmidler til bydelens lag og organisasjoner.
Aldri før eller siden har 13 politikere brukt så lang tid i møter for å fordele en pott på 5-10.000 kroner som var de beløpene som skulle fordeles. Og hver søknad fikk en grundig behandling. Taletiden til representantene ble lenger jo mindre kronebeløpet det var søkt om var, en debatt om en bevilgning på kr 300,- til et politisk ungdomslag kunne ofte ta innpå 1-2 timer.
Men uttalerett hadde de lokale politikere, og uttalte seg gjorde de, selv om det mange ganger føltes at de uttalte seg for døve ører. Uttalelser om skjenkebevillinger og salg av øl i bydelens forretninger skulle også bydelsutvalgene komme med.
Og dette var en sak som politikerne tok meget seriøst. Men dette kunne også skli ut til rene parodier på debatt, som de debattene om ølsalg som var på slutten av 1970-tallet, der KrF’s medlem i bydelsutvalget insisterte på å holde et 15 minutters innlegg mot alkohol.
Alle har rett til å si sin mening men denne representanten ville holde det samme innlegget til hver eneste søknad om skjenkebevilling i bydelen, og med alle butikkene tillegg som skulle ha salgsbevilling kom en opp i en ti-tolv saker som skulle behandles den kvelden. Etter at han hadde gjentatt det samme innlegget tre ganger på uforfalsket nynorsk foran hver søknad.
Så begynte en del av de som satt rundt bordet å puste litt tungt, inntil det sprakk for høyrerepresentanten Margrethe Ruthol, som også var en ivrig riksmålskvinne. Men etter litt oppstyr rundt dette med å misbruke bydelsutvalgets møter, så roet dette seg ned til slutt og det ble også slutt på lange taler i skjenkesaker.
Men at en del saker skapte engasjement i Stovner bydel var det ingen tvil om. Bydelens befolkning er flinke til å engasjere seg i saker som opptar dem, og ektefeller trenger ikke nødvendigvis ha samme syn på ting, og slett ikke i politikk. Et eksempel må nevnes fra folkeavstemningen over Norges deltakelse i EF i 1972. Det var et bredt engasjement fra både de som ville si ja til EF, og de som sa nei til EEC.
Og det ble dannet lokale kampbevegelser over hele landet, så også på Stovner der det også oppsto lokalforeninger for begge av disse standpunktene. Foreninger må ha sine ledere og Stovner hadde også sine lokale ledere og ildsjeler både for Ja-siden og Nei-siden, folk som ofte var å se ute på sine respektive stands i bydelen.
Stovners lokale leder for "Ja-siden" var en aktiv kvinne som bodde i et rekkehus i Jacobine Ryes vei under samme tak som lederen for "Nei-siden", da de var gift med hverandre. Men de hadde ordnede forhold i hjemmet, han fikk henge sine "nei" flagg og merker på ytterdørens venstre side, hun hengte sine "ja" flagg og merker på ytterdørens høyre side.
Kulturarbeid er et begrep som er nærmere spesifisert i en omfattende Stortingsmelding. I disse meldingene ble begrepet kultur gitt et noe mer omfattende innhold enn tidligere, der bildende kunst, litteratur og teater var et tema som sto sentralt. I det nye utvidede kulturbegrepet ble også ungdoms og idrettsarbeid trukket inn, og det ble lagt stor vekt på det enkelte menneskes aktivitet på ethvert område som inngår i det utvidete begrepet.
I år 1973 da bydelsutvalgene kom i arbeide hadde de fleste av Stovenes beboere flyttet inn i sine nye hjem. Dette var mennesker som kom fra alle kanter av landet og som hadde med seg sine egne tradisjoner og sedvaner. Bydelsutvalget så fort at det måtte settes i gang et arbeide på Stovner for å skape en plattform for dette utvidete kulturbegrepet.
Et eget kulturutvalg for Stovner ble oppnevnt og en fin blanding av idealister satte i gang med dette arbeidet. De måtte være idealister for det var ingen ansatte som kunne være med å dra lasset. Medlemmene i kulturutvalget som besto av fem personer, måtte selv være scenearbeidere, funksjonærer og koordinatorer i de mange arrangementene som ble satt i gang. For skulle noe foregå måtte disse gjøre jobben selv, det hadde ingen hensikt at enda flere bare satt i møter og laget papirvedtak som etterpå havnet i et eller annet arkiv.
Etter mange år med denne form for arbeide i bydelene, ble det vedtatt å starte forsøk med å desentralisere mange av de kommunale tjenestene. Og Stovner startet i år 1985 som prøvebydel sammen med 3 andre bydeler. Etter to år ble desentraliseringen gjort permanent over hele Oslo, og samtidig ble byen oppdelt i 25 bydeler med hver sin bydelsadministrasjon.
De forskjellige etater i Oslo kommune som hadde sin virksomhet innen bydelenes nye fullmaktsområder, ble nå splittet opp der personell og funksjoner ble lagt inn under den enkelte bydel. Hovedformålet med denne omorganiseringen var at beslutningene skulle gjøres nærmest mulig der sakene oppsto. Og for Stovner bydels vedkommende så har denne omorganiseringen blitt en positiv erfaring.
De forskjellige kommunale etater som tidligere satt i hver sine atskilte båser, hvor all kommunikasjon mellom tjenestene i bydelene måtte foregå via den sentrale ledelsen inne i byen, satt nå ved samme bord på Stovner og kunne snakke med hverandre og ta beslutninger om konkrete ting på stedet.
De politiske partiene i bydelene fikk plutselig se en annen virkelighet da de nå skulle vedta et budsjett på mange millioner kroner, selv om de hadde god hjelp i en dyktig administrasjon som loset dem gjennom de fleste fallgruvene. Nå var størsteparten av budsjettet allerede låst til lønninger til de ansatte og andre faste utgifter, så det var ikke så store valgløfter som partiene hadde mulighet for å innfri i tillegg.
Det var også store budsjettjusteringer fra kommunen sentralt i denne første tiden, som også innebar at bydelsutvalget var tvunget til å redusere kostnader innen bydelen. Og det kunne være tøffe tak når en barnehageavdeling ble foreslått nedlagt, også dette var noe av den brutale virkelighet. Utviklingen på Stovner gjorde også at tyngdepunktene for de forskjellige behov som befolkningen hadde, flyttet på seg fra en sektor til en annen.
For fra å være en bydel med mange småbarnsfamilier, begynte små barn å vokse opp slik at det etter hvert ble en jevnere fordeling på alle alderstrinn Bydelsutvalgene må hvert år forholde seg til de pengene som blir bevilget av bystyret. Enten det nå gjelder årets driftsbudsjett som for Stovner sin del utgjør en kvart million kroner, eller nødvendige penger til større investeringer som må bevilges spesielt av bystyret.
Det årlige budsjettet som for Stovner bydel skal fordele penger til eldreomsorg, barnehager, barne- og ungdomsarbeid, helsetjenester og sosialhjelp. Dette er de hovedsektorene som bydelsutvalget og bydelsforvaltningen har fått direkte styring over i Stovner bydel.
Mens andre kommunale sektorer som folk like mye er opptatt av, som brøyting og strøing og vedlikehold av alle typer veier, parker, friområder og idrettsanlegg, er fortsatt styrt av sentrale etater. Så selv om bydelsutvalget enstemmig ønsker å få utført noe innen disse sektorene, så kan de fortsatt bare sende inn et forslag, som det er opp til sentrale organer å ta stilling til og beslutte igangsatt eller ikke.
Det som endelig bestemmer hvor mye hver bydel skal få til fordeling fra bystyret, er fastsatt i et litt komplisert system som baserer seg på bestemte kriterier ut ifra bl.a. innbyggertall, aldersfordeling og levekår i den enkelte bydel. Og ettersom disse kriteriene stadig forandrer seg i de enkelte bydeler, er denne fordelingsnøkkelen gjenstand for årvisse diskusjoner og like årvisse justeringer. Samtidig som bystyret og Stortinget hvert år trekker litt fra eller legger litt på i såkalte øremerkede midler.
Møtene i bydelsutvalget er basert på nærhet
til beboerne, og møtene blir alltid avholdt med publikum til stede.
Mens bystyret kan sitte godt atskilt fra publikum, sitter publikum på bydelsutvalgenes møter på Stovner bare noen meter fra de enkelte representantene.
Alle møter i bydelsutvalgene starter med åpen halvtime der de fremmøtte beboere kan gi tydelig uttrykk for hva de mener om de forslag som skal opp til behandling. Men mens beboerne kan konsentrere seg om den spesielle saken de er opptatt av akkurat da, må den enkelte politiker i bydelsutvalget ta ansvaret for en helhet i de sakene som behandles.
Den politiker skal ha god mave for å stemme for et upopulært forslag til vedtak, mens naboer og andre kjente sitter i salen og vil ha et bestemt forslag nedstemt. Men det er dette som skal være lokaldemokrati i praksis, og andre parter til saker det ofte strides om, er ikke alltid tilstede og kan tale sin sak.
Bydelsutvalget har nå ansvar for de desentraliserte kommunale oppgavene og skal føre tilsyn og kontroll med tjenestene som utføres av bydelsadministrasjonen. En gang i året blir bydelen tildelt et rammebudsjett som fordeles og forvaltes av bydelsutvalget.
Netto budsjett for år 2001 er på kr.304.638.000,- Bydelsutvalget har ikke ansvar for drift av sykehus, skolevirksomhet, trafikkregulering eller byplanlegging. Det er heller ikke bydelsutvalgets oppgave å kreve skatter og avgifter fra bydelens befolkning.