Drakt og draktskikker.

Uttrykket "Klær skaper folk" hadde et svært konkret innhold på 1600-tallet. Folk kunne ikke gå kledd slik de ønsket selv. Klærne skulle vise hvem de var, hva slags sosial status de hadde. Bare de adelige og folk med høy rang hadde lov til å gå med klær med gull- og sølvbroderier. Ringer over en viss verdi, perler og edelsteiner var forbeholdt de fremste i samfunnet.
 
Et skille mellom folkedrakt og motedrakt kan dokumenteres fra og med 1600-tallet; sannsynligvis går det enda lenger tilbake. 

Motedrakten var internasjonal og mer eller mindre uavhengig av om klærne ble brukt i by eller bygd. En folkedrakt derimot er et resultat av nedarvede skikker i samspill med ytre påvirkninger og indre nyskapning.

Resultatet er mange regionale eller lokale varianter med individuelle avvik. Den ytre påvirkningen hadde sammenheng med ulike moteretninger. Den indre nyskapningen kunne vise seg på to måter. 

Det ene var i måten det nye, enten det var hele plagg eller detaljer av plagg, ble tilpasset drakten. Det andre var at plagg kunne endres uten noen påviselige ytre impulser. Resultatet ble lokale varianter uten paralleller ellers. 

Folkedraktene ble litt etter litt avløst av den samtidige moten. Overgangen fra folke- til motedrakt var en prosess som begynte i det 19. århundre og som i enkelte områder ble avsluttet langt inn i det 20. århundre. Motedraktene hørte hjemme først og fremst i byene og i miljøer og områder som hadde tilknytning til byene. Folkedraktene var brukt av bønder og fiskere i store deler av landet, til hverdags, helg og høytid.

Skikk og bruk.

Folkedrakten var tilpasset sin tids omgangsformer. Normene for skikk og bruk var faste og uskrevne. Hver og en, fra det nyfødte barnet i vuggen til den døde i kisten, var kledd i samsvar med hevdvunne regler. Kvinnens hodebekledning kunne fortelle om en kvinne var gift eller ugift, endatil om hun var ugift mor. Et annet viktig skille gikk mellom kirkeklær og ikke-kirkeklær. Innenfor hver av disse gruppene var det flere graderinger. 

Kirkeklærne var de fineste og ble bare brukt i kirken. De aller fineste kirkeklærne ble brukt ved de store høytidsmessene, jul, påske- og pinsedagen, og ved livshøytider som bryllup, konfirmasjon og barnedåp. Klærne markerte hendelsene, enten det var en særskilt drakt (brud) eller draktdeler som bare var til seremonielt bruk, slik som for eksempel brudens handaplagg og belteklut.

Brudeklær.

I en særstilling står brudeklærne. Bruden har brukt krone i store deler av landet; det eldre ladet har vært i bruk i enkelte områder. "Bringesylv", en stor rød smekke påsatt sølv og annen pynt, sølvbelte og brudedaler, hørte med til mange brudedrakter. Svart eller rød trøye, rød stakk og hvitt forkle er en fargekombinasjon som er spesiell for bruden og som går langt tilbake i tid. Brudgommen kunne ha brudgomsduk, et rikt brodert firkantet stykke linlerret, festet i skjorta (Telemark og Hardanger). Hattekluten, et rektangulært, brodert stykke lerret var spesiell for brudgommer i Telemark og Setesdal. 

Konfirmasjon.

Konfirmasjonen markerte overgangen fra barn til voksen. Jentene stelte håret og fikk hodebekledning lik den voksne, ugifte kvinnes. I Setesdal brukte jentene brudeforkle. Konfirmantene fikk nye klær til konfirmasjonen, kirkeklær som de skulle bruke i årevis framover.

Dåp.

Dåpsbarnets "kristne-luve" var særlig forseggjort og kunne være ulik for gutter og jenter. Kinnlag eller hylk som del av hodebekledningen og "bleie", en trekantet, vakkert dekorert, rød smekke til å legge oppå barnet, hørte også dåpen til. 

Helg.

Utom kirken kan en skille mellom helgeklær og klær til arbeidsbruk. Ved gravferd ble de fineste ikke-kirkeklærne brukt. Grunnen til at de ikke var kirkekledd i gravferd, var at avskjeden med den døde skjedde i og fra hjemmet, ikke i kirken slik det er i dag. Skikken med å ta avskjed i hjemmet holdt seg enkelte steder til 1960-åra.

Arbeid.

Arbeidsklærne var av samme snitt som finklærne, men av grovere og mer slitesterkt tøy, uten eller med lite pynt. Ellers var det slik at klær som hadde sett bedre dager, ble slitt ut til hverdags.