Eilert Sundt (1817-1875) var prest og folkelivsgransker. I 1850-årene reiste han rundt i landet for å kartlegge levevis og sosiale forhold hos "almuen". Underveis begynte han å undre seg over hvorfor husene i ulike deler av landet hadde så mange likhetstrekk.
Eilert Sundt påviste at det fantes en regional byggeskikk på bygdene i det førindustrielle Norge. En skikk som bestemte bygningens hovedform, planløsning, konstruksjon og innredning.
Størrelse, kvalitet og detaljer kunne variere innenfor rammene av faste hustyper. Men skikkene var aldri helt stabile. De endret seg, om enn langsomt. Impulsene kunne komme fra utlandet til Norge, fra byer til bygder, og fra høyere sosiale lag til lavere.
Økonomiske oppgangstider bidrog til å åpne for nye skikker. Etter mange hundre år med få og små forandringer ble 1800-årene en periode med rivende utvikling. Også byggeskikkene forandret seg, først i sentrale strøk og senere i de avsidesliggende bygdene.
"Fra Byerne havde jeg medtaget den Forestilling, at naar der skulde bygges Huse, saa byggede hver Mand 'efter sit eget Hoved'; men det var mange af mine tidligere Forestillinger, som ikke passede paa Landsbygdernes Virkelighed, og her fandt jeg det at være mere saa, at naar en Mand skulde til at bygge et Hus, saa faldt det ham ikke lettelig ind at gjøre det stort anderledes, end et Hus nu engang skulde være 'efter Skikken'."