Etter 1865 kan man snakke om masseutvandring. Mot slutten av
1800-tallet er det gjennomsnittlige tallet oppe i 15 000 pr. år. De følgende årene var rolige, men da et norsk settlement var grunnlagt ved Fox River i Illinois ble det mer fart over utvandringen. I gjennomsnitt reiste ca. 2000 pr. år de første 25 årene.
Etter 1865 kan man snakke om masseutvandring. Mot slutten av
1800-tallet er det gjennomsnittlige tallet oppe i 15 000 pr. år.
I løpet av 100-årsperioden 1825-1925 regner vi med at ca. 800 000 nordmenn slo seg ned i USA. Det finnes i dag materiale som forteller at utvandringsintensiteten fulgte den økonomiske situasjonen i Norge og Amerika. Vi ser at dersom forholdene i Norge var dårlige, så utløste det en økt utvandring. Negative forhold i Amerika bremset tilsvarende opp.
Årsakene til utvandring fra Norge var stort sett de samme som fra andre europeiske land og kan deles inn på forskjellige måter. Det fantes forhold i Norge som presset folk vekk, mens det også var forhold i Amerika som virket lokkende.
En kan skille mellom kortsiktige og langsiktige årsaker, dypereliggende og utløsende årsaker eller en kan velge å snakke om årsaker av politisk, religiøs, sosial, økonomisk eller demografisk art. Det kan også være naturlig å ta med eventyrlyst.
Det første norske utvandrerfølget hadde religiøse motiver for å dra. Det var en gruppe kvekere som ikke fikk utøve sin religion fritt i Norge. Senere grupper dro av sosiale og økonomiske årsaker. På grunn av den store folkeveksten i Norge måtte gårdene deles opp og det materielle grunnlaget for den enkelte familie ble dårlig. Dette førte til misnøye og Amerika fortonte seg som en ny sjanse for mange.
Der kunne drømmen om en lys fremtid for seg selv og familien bli realisert. I Amerika kunne alle over 21 år få tildelt gratis jord. I tillegg var det i Amerika stort behov for arbeidskraft, mens det i Norge var vanskelig å få seg arbeid. Lønningene var høyere enn i Norge.
En del dro av eventyrlyst. Mange ble påvirket av amerikabrev, emigrantannonser i aviser og av de mange emigrantagentene som dro rundt på landsbygda for å selge plasser på utvandringsbåtene. Håpet om en fremtid hvor man kunne få utnytte evner og krefter og også oppleve økonomisk og sosial framgang var fristende. Etter hvert som transporten på overfarten ble betydelig bedret, var det lettere å ta avgjørelsen om å reise.
Mange reiste fordi de ønsket å bli gjenforent med familie som var reist tidligere. Det faktum at det fantes familie eller venner som en kunne reise til, gjorde beslutningen om å reise lettere å ta. Særlig i de tilfellene hvor potensielle utvandrere fikk billetter tilsendt fra familie eller tidligere naboer kunne det være vanskelig å stå imot.
En eventuell reise trengte ikke lenger bety at man ikke kom tilbake til gamlelandet igjen. Mange reiste med tanke på et midlertidig opphold for å tjene penger og deretter vende tilbake til Norge. Som nevnt tidligere kom omtrent en fjerdedel av emigrantene etter 1880 hjem igjen.
Utvandringen var således ikke jevn, men utmerker seg med tre topper. Den første utvandringstoppen var i perioden 1866-1873, da til sammen 110 000 forlot Norge. Den midlertidige tilbakegangen i utvandringen skyldes økonomiske vansker i Amerika, blant annet uår i jordbruket i Midtvesten.
Det var i dette området de fleste nordmenn hadde slått seg ned. Den andre og største bølgetoppen kom i årene 1879-1893. Da utvandret 263 000 nordmenn. I denne perioden sank folketallet i Norge både i 1881 og 1882.
Også denne utvandringstoppen blir stoppet av dårlig økonomi i Amerika. Den tredje store utvandringsperioden var i perioden 1901-1910. 191 600 forlot da Norge. Under første verdenskrig var utvandringen liten, men tok seg opp igjen etter krigen. En ny liten bølgetopp kommer før USA begrenser innvandringen på 1920-tallet ved hjelp av restriktive innvandringslover.
Frem til århundreskiftet var den norske utvandrergruppen preget av yngre mennesker, med menn i flertall. Men et dominerende trekk var også familieutvandring, til dels med store barneflokker.Alle sosiale lag var representert, men underklassen var i flertall. Samlet sett ser vi at de som tilhører den laveste sosiale gruppe, nemlig husmannsklassen og tjenestefolk utgjorde en stor gruppe, men ikke den største.
En vanlig oppfatning er at gårdbrukerne kom fra smågårdene og de var ikke særlig velstående, men de hadde kapital bundet til jorden og ved salg av denne fikk de nok til å kjøpe billetter til Amerika.
Husmannsfolk og tjenestefolk hadde større problem med å finansiere reisen. Noen fikk billetten betalt av kommunen. Det ble billigere enn å fø dem på fattigkassen.
Fra litt før århundreskiftet forandres utvandringsfølget noe. Fortsatt er menn i flertall, men de får nå følge av yngre ugifte kvinner. De reiste dels av eventyrlyst, dels for å tjene penger i noen år.
Familieutvandringen ble etter hvert ubetydelig. I årene før første verdenskrig var bare 6 prosent av utvandrerne under 10 år.
Det tilsvarende tall tidligere i perioden var oppe i 25 prosent. Ca. en fjerdedel av de som reiste nå, vendte tilbake til Norge etter noen år. Utvandringen hadde i utgangspunktet sitt tyngdepunkt fra den norske landsbygda. Etter hvert kom bybefolkningen med i økende grad, særlig etter konjunkturnedgangen på slutten av 1890-årene.