Helt fra før vikingtid har det i Norge eksistert en samfunnsmessig fattigforsorg. Klostrene og kirken utgjorde en viktig del av dette. Og fjerdeparten av tiendeskatten ble gitt til de fattige. I år 1741 ble det bestemt at lensmannen skulle oppta fortegnelse over bygdenes fattige som skulle fordeles mellom allmuen i visse legder. Og barn under åtte år skulle settes bort til de mest formuende til oppfostring.
Bøndene måtte betale legdskatt som kunne reduseres ved å ta i mot legdslemmer. Legdskatten var 5 riksdaler fra en fullgård, en halvgård to riksdaler og fra en ødegård 1 riksdaler. Også husmenn og tjenere skulle betale fattigskatt der en mann betalte 8 skilling og ei jente betalte 4 skilling i året.