Fjørtoft (1847-1878), norsk samfunnskritiker og politiker, født på Flemsøy/Skuløy i Haram, en øykommune i den nordvestlige, ytre del av Sunnmøre. Faren var lensmann og en streng og pliktoppfyllende natur. Det kom ofte til konflikt mellom far og sønn. Olaus' skolegang kom nemlig til å arte seg som en serie oppgjør mellom en gjenstridig elev og en konservativ skole og lærere. Skolegangen ble avbrutt i Ålesund og siden i Molde.
I 1866 reiste han til Kristiania for å ta fatt på "Heltbergs studentfabrikk", en privat skole som utdannet elever med ufullstendig utdannelse eller dårlig råd. Omsider fullførte Olaus sin gymnasieutdanning i 1869. Men den lange strid forut, der han bl.a. strøk tre ganger i latinsk stil, hadde fått ham til å miste appetitten på videre studier av formell karakter. Hans fremtidige yrke ble derfor som en slags frivillig hjelpelærer i matematikk for elever som skulle ta studenteksamen (artium), og ellers som freelance skribent og studentpolitiker.
Olaus J. Fjørtofts politiske karriere var i hovedsak knyttet til Studentersamfunnet i Kristiania. Den gang var Studentersamfunnet det eneste åpne forum for meningsutveksling og debatt. En rekke av tidens fremste politikere, forfattere og folk som satt i viktige stillinger i det norske samfunn, fulgte godt med i det som skjedde der. På den måten fikk Fjørtoft en viss varig innflytelse på et større publikum.
Fra 1868 ble det reist sterk strid i norsk politikk om en rekke spørsmål. Det gjaldt forslag om en utvidelse av stemmeretten til Stortinget, politisk ansvar for statsrådene i regjeringen, (plikt til å møte i Stortinget), årlige stortingssamlinger, forandring i unionsforholdene mellom Norge og Sverige og flere viktige spørsmål omkring maktkampen mellom den svenske konge, alliert med den norske embetsstand og det norske storting.
I denne striden tok Olaus Fjørtoft klare standpunkter og støttet opp om de personer og grupper (bl.a. de grupper som senere skulle bli Venstrepartiet) som ønsket å utvide fylkestyrets grenser. Han ville oppheve unionen, innføre republikk, innføre alminnelig stemmerett, ha parlamentarisk styre av flertallet i Stortinget og ellers la Stortinget få full kontroll med hele statsstyret. Fjørtofts politiske program representerte derfor en strømning av sosial og liberal frihetstenkning som på denne tiden hørte til ytterste radikale fløy i norsk politikk.
Hans politiske program på andre områder var også radikalt og selvstendig. Fjørtoft krevde full religiøs frihet for alle på kristen grunn. Han var imot sterk styring fra presteskapet. Det kristne grunnsyn skulle være en ledetråd for skole og moralsk utvikling for folket, men det måtte være en fri og åpen kristendom. Da han var hjemme i Haram, talte han en dag mot presten og kirkens folk i en offentlig diskusjon utenfor kirken. Faren utstøtte ham for alltid fra hjemmet. De aller fleste av hans private eiendeler og papirer ble også ødelagt av faren etter sønnens død. I språkpolitikken hadde han også det samme kompromissløse syn: Enhver skal få tale og skrive fritt.
Dette synet førte til at Fjørtoft kom i konflikt med dem som stod for Ivar Aasentradisjonen i nynorsk språkutvikling. De ville ha en strengt standardisert og regulert nynorsk. Fjørtoft ble også kastet fra styret i Det Norske Samlaget da han forfektet sitt frie språksyn. Samlaget ville følge Aasennormalen i sin rettskrivning.
Fjørtoft regnes som en av fedrene til sosialismen i Norge. Han meldte seg inn i Kristiania Arbeidersamfund i 1873 og deltok siden i tre store åpne møter i Kristiania i 1874, der arbeidernes politiske aksjonsformer og program ble drøftet. Han mente at arbeiderklassens politiske kamp skulle føres ved å sette makt bak krav om forbedringer og var mot den humanitære reformlinje til ledelsen i Arbeidersamfundet. Derfor ble han også ekskludert fra foreningen, og senere forsøk på å få melde seg inn igjen ble avslått av foreningens styre.
Forsøket på å danne en ny Kristianias Arbeiderforening i 1874 ble mislykket. På grunn av den klare konfliktlinje som Fjørtoft stod for, i motsetning til de rådende borgerlige retninger i arbeiderbevegelsens ledelse på den tiden, og på grunn av den individualistiske linje som Fjørtoft som person representerte, fikk han ingen varig betydning for utviklingen av den senere organiserte arbeiderbevegelse. Han ble for ettertiden en vekker og et samlingsmerke for de radikale gruppene i arbeiderbevegelsen. Han var den første som oversatte lovene for den Første Internasjonale til norsk og agiterte ellers i skrift og tale for å slutte opp om den internasjonale sosialistiske bevegelse.
Men Fjørtoft var ikke typisk arbeiderklassens representant. Han gikk inn for hele folkets frigjøring: bonden, landarbeideren, byarbeideren, og også for individuell frigjøring for alle som var hemmet av de offisielle, rådende maktforhold politisk, kulturelt og religiøst.
Fjørtoft døde ensom og til dels forlatt av familie og venner i 1878 etter et lengre sykeleie. Først etter sin død fikk han en anerkjennelse, som gjør at han er blitt husket av ettertiden.