Kong Frederik III's Krigserklæring mot Sverige, den 1. Juni 1657, ble innledningen til krigene 1657-1660 - i Norge kjent som Krabbekrigen (1657-58) og Revansjekrigen eller Bjelkefeiden (1658-60).
Målsetningen med krigen var å vinne tilbake land Danmark-Norge tapte under Hannibalsfeiden 1645. For Norges del Jemtland og Härjedalen, for Danmarks del Halland. Resultatet var at Norge tapte Båhuslen, inntil da en del av "det norske grunnfjellet" rundt Viken. Danmark mistet Skåne, Blekinge og for en tid, Bornholm.
I tillegg gikk alt som var vunnet i krigen tilbake til Sverige, og til tross for stor krigslykke nordenfjells måtte Jørgen Bjelke se Jemtland og Härjedalen tapt, i tillegg til Trøndelagsfylkene og Romsdal. Dette var den for Danmark-Norge forsmedelige freden i Roskilde 1658. Tapet var komplett og nedverdigende, mens seieren sett fra svensk side beskrives som den mest fordelaktige fredsavtale landet noensinne har inngått.
For en stakket stund var altså Trondheim med Trøndelag og Romsdal styrt av svenskene, men bildet ble raskt endret da de norske styrkene iht. generalløytnant Jørgen Bjelkes dristige krigsplan allerede før jul samme år tok Trondheim tilbake fra den beleirede svenske lensherre Stjärnskiöld i Trondheim.
Etter Freden i Roskilde ble svenskekongen Karl X Gustav overmodig, han ville ha hele Danmark og gikk til felttog mot København. Den samme dumdristighet som året før hadde preget Frederik III, fikk nå Carl X Gustav til å feilvurdere situasjonen.
Ikke minst hadde stormaktene i Europa dyp motvilje mot et sterkt Sverige, og støtten til Danmark-Norge var utslagsgivende for Københavnfreden 1660. Den andre Karl Gustavs krig gikk med andre ord ikke like godt for svenskene som den første.