Lov og orden i Stovnerbygda.

Ordensmakten var også tilstede i Østre Aker, før Aker ble slått sammen med Oslo var det en lensmann som opprettholdt ro og orden i distriktet. Grorud politistasjon holdt til i et eget hus i Trondheimsveien 452, som lå omtrent 100 meter vest for det gamle Grorud torg, som Trondheimsveien fire kjørefelt har lagt beslag på i dag.

Politistasjonen besto av et tre-etasjes trehus med en liten leilighet og ett kontor i første etasje, det var også leiligheter i annen og tredje etasje. Huset hadde også et lite tilbygg som rommet to arrester. Det var ingen hurtige dramatiske utrykninger som ble foretatt fra denne politistasjonen, for når politiet måtte rykke ut på oppdrag rundt 1900-tallet, måtte politiet først rekvirere hesteskyss fra skysstasjonen på Grorud. 

Først fra 1930-årene fikk politiet sin egen bil, men det ble ikke noen raske utrykninger av den grunn. Ikke var veinettet klar for slik kjøring heller, og det var heldigvis også sjelden at det var nødvendig for politiet å komme fort frem til Stovnerbygda.

Kriminalitet i Stovnerbygda var det lite av, men rett som det var kunne det komme et følge med omstreifere på besøk. Et slikt fantefølge dukket opp hver sommer der de hadde alt de trengte stablet på store kjerrer. De kom ofte på alle dører for å selge noe eller reparere ting, og da måtte en passe litt på. Men det var ikke så mye å stjele mange steder heller, det var iallfall ikke verdt et innbruddstokt. 

Nå var muligens respekten for andres ting også noe mer grunnfestet enn den er i dag. På Høybråten stasjon kunne det stå tjue sykler i sykkelstativet om morgenen og mange av de sto ulåst. De samme tjue syklene sto urørt og ventet på eieren om ettermiddagen.

Det største kriminalmysterium på Stovner tidlig på femtitallet kunne folk en dag lese om i den daværende lokalavis Lokalposten under overskriften; "En Stovnerfamilie på fem ble i løpet av natten frastjålet sin utedo, og satte familien i en vanskelig situasjon påfølgende dag". Denne utedoen ble for øvrig aldri funnet igjen.

Narkotika var noe en leste om i detektivromaner uten at noen helt visste hva det var, men at det måtte være meget giftig, det skjønte de fleste. Biltyveri var også et relativt ukjent begrep, men det skyldtes vel egentlig mangel på biler å stjele. Og de fleste av de få bilene som sto etter veien hadde ofte eierne startvanskeligheter med selv, det var nok tyverisikring god nok. Slagsmål var kanskje mer vanlig, men det var aldri den rå og brutale volden vi kjenner i dag.

Det hendte at det var enkelte festdeltakere på lørdagsdansen som hisset til holmgang etter å ha drukket seg til mot, enten for å måle styrke eller ta revansj fra forrige gang, og kamphanene kom som regel fra det med en stor blåveis og litt neseblod. Da var fyll mer utbredt, og det var ofte de samme som alltid var på galeien, men disse notoriske fyllefantene, lasaronene, var ingen trussel for andre enn seg selv bare de fikk være i fred.

Den yngre garde hadde også sine egner feider, der det godt kunne oppstå et sterkt behov for å sette ungene i nabogrenda på plass. Hva som egentlig var den aktuelle konflikten er det vel ingen som kan svare på i ettertid, og det var antakelig heller ikke noe fornuftig svar å få på det spørsmålet da striden sto på som verst heller. Men det stakk ofte ikke så dypt, det ble ofte til at to gjenger møttes og startet holmgangen med å skjelle ut den annen part med de styggeste ordene de mente de kunne.

Denne verbale psykologiske krigføringen som egentlig må sees på som valpenes behov for å måle styrke, utløste selvfølgelig noen brytekamper der kampen ble avgjort når en til slutt ble liggende på ryggen, uten flere muligheter for å påvirke utfallet. Det kunne også hende at en kamphane langet ut en knyttneve, og traff neven neseregionen og blod kom til syne, var kampen over for den gangen.

Det var også uskrevne regler som også regulerte kamphanenes atferd, og ble disse brutt mistet overtrederen all sympati fra heiagjengen, det kunne til og med gå rett over i vanære En skulle aldri slå noen som var mindre enn seg, og her ble aldersforskjellen lagt vektig til grunn. Det var heller ikke tillatt å slå en med briller, ei heller å slå jenter.

Det var sjelden det var jenter tilstede som fikk overvære en slik holmgang, og det var heller ikke som i eventyrene, at det var jenta som to kamphaner sloss om. Var det jenter til stede, sto disse alltid i en klynge for seg selv der de rødmende og fnisende, overhørte de verbale ytringer, men det var sjelden det var fremmedord som de ikke hadde hørt før. Men de var et sakkyndig publikum og var raske til å reagere hvis tingene ikke gikk riktig for seg.

Da var fredagsfylla mer alvorlig, for på 1950-tallet var det fortsatt en kultur på enkelte av arbeidsplassene å spleise på en halv flaske brennevin som da ble fortært i all fordragelighet etter arbeidstid. Dette var en kultur som kom like etter krigen. Og som et paradoks i en tid da alt mulig var rasjonert, var det brennevinsrasjoneringen som ble opphevet først, og det allerede fra 1. januar 1946.

Fredag var lønningsdag, og det var alltid de samme som krabbet av toget tidlig på kvelden for deretter å streve seg hjemover langs Stovners grusveier. Men de hadde rett kompasskurs selv om de brukte hele veibanen. Hvordan det var for familien å få ham full hjem er en annen historie, men denne kulturen ble heldigvis borte etter hvert.

Alf Prøysen beskriver Snekkersve' kara som en gjeng kranglefanter som drakk og sloss i sin hjembygd. Også Stovner hadde sine egne Snekkersve' karer som etter hvert ble kjent og beryktet i Stovnerbygda, og med en merittliste som fyller mange sider i Grorud politiets annaler. De utgjorde sjelden noen fare for andre enn seg selv da de fleste oppgjørene skjedde innen familien, der de drakk og slåss så fillene føk og blodet rant. 

Og utrolig nok så var de like friske igjen etter kort tid. Og da var de edruelige og snille til neste gang de fikk penger til en langpils eller ti hvis det da ikke vanket ei halv ei med sterkere saker, og da var det også tid for omkamp utpå kvelden.

Til tider kunne en utenforstående tro at det dreide seg om et stuntopptak til en actionfilm, for det var ikke uvanlig at en eller flere av deltakerne fløy på hodet ut av vinduet så glasset sprutet når omkampen sto på som verst. Men disse karene var heller ikke noe begeistret for offentlige myndighetspersoner, iallfall ikke hvis denne myndigheten gikk i uniform. 

Og dette kunne dessverre også gå utover en pertentlig og nidkjær togkonduktør som ville ha ro og orden på toget sitt. Disse kamphanene fikk nok aldri oppleve Stovner som drabantby da de gikk bort etter hvert.

Som skuespilleren Arvid Nilsen sang i sin vise om gamle Enerhaugen, en tekst som like godt også kunne overføres til Stovnerbygda, var området stort sett forskånet for brann, for det som ble brent der i gårdene ordnet folk med selv.

En hendelse på gamle Stovner rundt 1950-årene ble nok ikke gjengitt fullstendig i vaktjournalen på Grorud politistasjon, men denne lille episoden ble mer enn villig gjengitt muntlig av to polititjenestemenn som hadde et oppdrag til et hus på Stovner en søndag formiddag i august.

De fant ikke frem til den adressen de skulle til, og banket derfor på i et annet hus for å spørre etter veien. Det var ingen som åpnet for dem, men da de skulle til å gå kom det en mann ut fra kjelleren gjennom dør ut mot innkjørselen. Det ble et noe underlig møte mellom disse to politifolkene og denne mannen, som antakelig da så tre ukers omhyggelige forberedelser, og en lang natts husflid av edle dråper gå over i historien, der pannen hans etter hvert ble våt av svette, mens han begynte å bable usammenhengende i et for politifolkene noe uforståelig språk.

Men etter noen lange dramatiske sekunder uten å få noe fornuftig ut av mannen, sa de to politifolkene takk for seg og satte seg i politibilen for å finne et annet sted de kunne få hjelp. - "Det var da en merkelig oppførsel", sa den ene politimannen til den andre som svarte, - "det var da ikke så rart slik som det luktet hjemmebrent fra den kjelleren der".

Stovnerungene var ingen englebarn, men de var nok et gjennomsnitt på datidens unger. Ungene var henvist til å finne på ting selv noe de også gjorde. Og det var ikke til å unngå at det av og til oppsto et anstrengt forhold mellom ungene og omgivelsene, selv om disse ungenes av og til ville påfunn ble fort glemt og tilgitt. 

Det ble prøvet ut grenser stadig vekk, men grenseovertrederen fikk også like ofte klare meldinger når grensene ble overskredet. Og synderen fikk som regel straff som fortjent selv om vedkommende ikke alltid den gang var enig i skyldspørsmålet.

Hvis den forulempede var nok provosert vanket det juling på blanke messingen. Denne straffereaksjonen høres brutal ut, men ungene så på den saken som derved oppgjort på stedet. En mer grusom straff var en reaksjon i form av økonomiske sanksjoner eller husarrest. Et bortfall av lommepenger en uke eller to, medførte at en var fullstendig isolert fra det etablerte sosiale liv, som i hovedsak var ukens store kinoforestilling på Folkvang, og det sved verre.

 Marterstokken og galgestedet.