Gjelleråsen har til alle tider ligget som en grense mellom kommuner, og som en barriere for ferdsel mellom Oslo og Romerike. Etter hvert som tiden har gått er det blitt laget fire veier over denne terrenghindringen. Fra de første tråkkene hvor dyrene bestemte hvor oldtidsveien skulle gå. Til Gamle Trondhjemsvei og nye Trondheimsveien til Djupdalsvn (E6).
Gjelleråsen er for de fleste i dag bare veikrysset der Riksvei 4 og Riksvei 22 skiller lag. Den egentlige Gjelleråsen ligger lenger sørøst, inne i selve marka på en høyde 350 meter over havet.
Men gamle Stovnerfolk brukte navnet Lauvåsen på denne høyden og området omkring. Den sletta som brer seg ut på toppen ved Lauvåsen ble av
lokalbefolkningen kalt Storsletta.
Sletta var et årlig utfartssted for Høybråten skole før sommeravslutningen, der hele skolen samlet seg til lek og moro. Den utfarten var datidens skoletur for ungene i bygda. Nå er det mer løvtrær enn slette her, åsen er igjen i ferd med å rettferdiggjøre sitt navn.
Like i nærheten mot sør ligger også plassen der gamlegutta fra Milorg-gruppe 13131 samles hver eneste 7. mai, som en fast tradisjon etter frigjøringen i år 1945. Etter som årene går vil også denne faste samlingen også gå over i historien, da det etter hvert tynnes ut i de rekkene også.
Navnet Gjelleråsen er ikke sikkert forklart, det kan komme fra navnet Gjòleið som til år 1400 var navnet på Skedsmo vest for elven leira.
Eller fra Gjøl - Gjel, som beskriver et innhugg i terrenget der ferdselsveiene gikk over åsen. Men det kan også komme fra verbet Gjalla = lyde, som fra et ekko.
Storparten av Gjelleråsmarka ligger i Skedsmo kommune. Et lite område nord for Tokerudtjern ligger i Nittedal kommune. Mere presist så møtes de tre kommunene på midten av dette tjernet. Oslo på sin side har klart å bygge helt inn til marka, og har satset på at våre to nabokommuner også for fremtiden vil la denne marka bestå.
Grensen mellom Oslo og Skedsmo går like ved lysløypa som Oslo kommune anla i årene
1973-1975. Denne lysløypa som er ca. 3 km lang, ble åpnet av
ordfører Brynjulf Bull sammen med representanter fra skogvesenet, idrettslag, velforeninger og stedets skoler den 13. februar 1974.
Det var lite med snø selv så langt ut i februar, men distriktets barneskoler deltok i den offisielle åpningen ved å delta i en langrennskonkurranse, mens ordføreren og andre inviterte gjester avsluttet kvelden på Liastua.
Gjelleråsmarkas venner arbeidet lenge også med å forlenge lysløypa til en rundløype som ble planlagt å skulle gå rundt hele marka. Arbeidet var også godt i gang, der både Nittedal og Skedsmo kommuner så positivt på planene. Forsvaret som den gang hadde en skole- og øvingsavdeling på Lahaugmoen var sterkt interessert i å være med å bygge denne lysløypa. Oslo og Akershus sparebank startet også med å bevilge 50.000 kroner til prosjektet. Men hele dette prosjektet ble stoppet, da en del private grunneierne i Tangerudområdet som lysløypa måtte gå gjennom, ikke ga de nødvendige tillatelser.
Varden som lå rett til venstre når oldtidsveien nærmer seg toppen fra sør, var et ledd i en varslingskjede som strakk seg fra Magnor til Akershus festning. Hensikten var i ufreds tider, å varsle når svenskene bega seg på en av sine mange hærtokter mot Oslo, og på denne måten også mobilisere Romerikingene til forsvar av landet. Varslingen besto i at det som i en stafett, ble tent opp bål fra svenskegrensen og fra høyde til høyde til en nådde Oslo, dette var en operasjon som kunne ta 5-6 timer. Fra denne varden kunne de også se nabovarden på Røverkollen som igjen hadde øyekontakt med varden på Varingskollen ved Hakadal.
Gjelleråsmarka er oppdelt i mange teiger men navnet ble ikke brukt i dagligtale før i tiden. Da
snakket en om bestemte skogteiger som, Lauåsen,
Tokerudskogen, Hellerudskogen, Tærudskogen, Tangerudskogen og Røaskogen. Dette ga også en bekreftelse på hvem som hadde lov å hogge der.
Et annet navn som dukket opp under siste krig var navnet Tyskerhogget, dette er et lite skogområde i skogen nord for Tangerudbekken som renner forbi sletta i forlengelsen av Stovnerbakken.
Området fikk dette navnet på grunn av at tyskerne hugget ned omtrent all skogen der da de okkuperte landet under siste krig. Gården Luke i Skedsmo hadde en vannsag i bekken som kom fra Lukedammen. Denne dammen kan en fortsatt se spor etter på nordøst siden av marka, før stien begynner å gå bratt oppover til Lauvåsen.
Denne marka som har en størrelse på 7800 dekar er et viktig rekreasjonsområde for folk på Stovner. Det er Stovnerfolk som bruker marka mest, folk i bydelens
nabokommuner har 
andre og bedre alternativer. Men
den var stor nok til at "gutta på skauen" Milorg D13131 som vesentlig
besto av karer fra Stovnerområdet.
Hytta, som var på 3 x 4 meter og 2,40 høy, ble laftet av ubarket tømmer som de hugget i området.
Et område som den gang besto av tett granskog. Her møttes de, og her ble det instruert i våpen og annet utstyr. Dessverre så ble hytta flyttet av grunneier etter krigen.
Men Groruddalen historielag har fått markert med tømmerstokker hvor hytta lå. Og veien dit er skiltet flere steder.
Dessverre så ligger marka i nabokommunene, og markas skjebne videre fremover bestemmes av disse kommunene.
Dette området hadde en stor bestand av rådyr inntil siste krig da tyskerne drev rovjakt på disse dyrene, men storfugler har det vært frem til i dag, og en elg eller tre kan fortsatt påtreffes på ens ferd.
Selv om marka kan virke liten, vil en ved å ferdes i områdene
nord for selve åsryggen, kunne være helt for seg selv og ha følelsen av å være
midt i tjukkeste skogen. Det er mange flotte stier i området, og det er muligheter for fine turer i variert terreng.
Men flittig bruk fra mange føtter og vann, gjør at vi må være 
forberedt på
å møte litt gjørme og søle. Det er heller ikke så lett å gå seg bort heller hvis en
følger stiene, for en kommer fort frem til strøk som er befolket, og hvor det som regel går offentlig kommunikasjon. Og
mange av stier og skiløyper er merket.
I år 1970 begynte en del mennesker å se en fare i at Gjelleråsmarka skulle bli ødelagt, og den 12. mai 1971 ble det arrangert et åpent møte på Stovner skole i regi av Stovner vel i samarbeid med aksjonskomiteen for bevaring av Gjelleråsmarka. Til dette møtet var det innbudt representanter for Oslo og omlands friluftsråd og representanter fra alle omkringliggende kommuner. Etter en lang redegjørelse og foreliggende planer ble det bred enighet om å arbeide for å bevare Gjelleråsmarka som et friområde.
Det ble nedsatt et interimsstyre som fikk i oppdrag å fremme forslag om navn og vedtekter til en handlingsdyktig organisasjon. Gjelleråsmarkas venner oppsto året etter som en interesseorganisasjon, interessen for marka var stor og foreningen samlet etter hvert ca 500 medlemmer fra Stovner. Et energisk styre som besto av representanter også fra Nittedal og Skedsmo, greide å sette Gjellerårmarka på dagsorden i departementer og kommunene. En friluftsplan for marka ble også vedtatt til slutt, men den gjaldt bare i ti år og ble ikke fornyet siden.
Etter et initiativ fra styret i Gjelleråsmarkas venner fikk tre studenter fra Landbrukshøyskolen på Ås i oppgave å lage sin hovedfagsoppgave om Gjellesåsmarka. Og disse studentene brukte hele sommeren 1973 til å lage en bruksplan for Gjelleråsmarka som senere ble offentliggjort.
De påpekte blant annet hvor skjør vegetasjonen og landskapet i marka
var. Med dette mente 
de at marka ikke tålte for kraftig bruk fra befolkningen sin side, og at
en hele tiden måtte være oppmerksom for skader som måtte oppstå. Med bruk mente de ikke en fredelig vandring på to
ben.
Men bruk av marka av forskjellig sportslig karakter som innebærer større eller mindre inngrep som hogging trær for anlegg av nye løyper og områder til forskjellige formål.
Etter hvert som ildsjelene falt fra og marka tilsynelatende var sikret, forsvant også det store engasjementet, og foreningen Gjelleråsmarkas venner ble lagt ned på slutten av 1970-tallet.
I året 1985 begynte Nittedal kommune å bygge ut sin del av marka, der både Karushøgda og Holum skog ble boligområder. Skedsmo kommune hevder at de ikke har noen planer om at Gjelleråsmarka skal være noe annet enn det den er foreløpig. Men i motsetning til andre skoger i Oslomarka har vi Gjelleråsmarka bare til låns.
På østsiden av skogen er det de siste årene blitt hugget kraftig. Arealene er i privat eie hos forskjellige eiere, og det blir ikke drevet noe nevneverdig skogkultur utover det å hugge. Da dette arealet blir mer og mer uaktuelt for skogbruk, kan det også være en fare for utbygging også her på Skedsmosiden av marka nå når Tangerudfeltet er bygget ut.
Selv om Skedsmo kommune i dag mener noe annet, vil verdien på disse eiendommene stige voldsomt de nærmeste årene. Og Idas vei, som går gjennom det nye Tangerudfeltet med sin infrastruktur, stopper jo bare noen meter fra kommunegrensen.