Gyldenløvefeiden.

Gyldenløvefeiden er nærmest en parentes i norsk historie, der intet ble vunnet eller endret i det lange løp. Gyldenløvefeiden omfattet de norske manøvrene i Bohuslän 1675-79 i sammenheng med det som er kjent som Den nordiske krig og Den skånske krig. 

Danmark-Norge søkte å ta tilbake det tapte fra Freden i København, men norsk krigslykke i Bohuslän til tross, forble grensene som de var fra 1660 (Freden i Lund, 1679). Slik er de fremdeles i dag.

I svensk litteratur vil vi se at fienden i all hovedsak omtales som dansk, også når manøvrene fra Bohuslen og nordover omtales. Både under Hannibalsfeiden, Krabbekrigen, Bjelkefeiden og Gyldenløvefeiden var det imidlertid norske styrker, og til en viss grad også norske offiserer - som møtte svenskene.

Skattene som ble innkrevet ga befolkningen også en påminnelse om at landet var preget av krig. Kong Fredrik IIIs uektefødte sønn, Ulrik Fredrik Gyldenløve, satt som stattholder i Norge i det meste av den tiden skatterestanseboka dekker. I 1670 hadde han kjøpt Fritzøgodset med jernverk, sagbruk og kverner, og året etter hadde han gjort dette til grevskapet Larvik, og byen ble kjøpstad. 

Gyldenløve trivdes imidlertid best med det muntre liv ved hoffet i København, og forlot Norge. Men da Ludvig 14. forsøkte å knekke Holland med hjelp av England og Sverige, beordret danskekongen Gyldenløve tilbake til Norge i 1773 for å ruste opp mot Sverige – Danmark-Norges gamle fiende.

 I første omgang klarte Gyldenløve seg uten Kristiania-borgernes skattedaler, og da krigen brøt løs i 1675, sto landet bedre rustet enn noen gang før med 12 000 mann og opprustede festninger.

Gyldenløve hadde lenge krigslykken med seg, og i juni 1676 sto han klar til å rykke inn i Göteborg. I mangel av store kanoner vendte han imidlertid nesa mot Båhus festning. Men et blodig nederlag i sør, med den mer eller mindre udugelige hærføreren - kongen selv, Christian 5. - gjorde at Gyldenløve måtte trekke seg tilbake.

Vel tilbake i Norge gikk han i gang med ny opprustning, og denne gangen slapp ikke Kristiania-borgerne unna. Både i 1677, 1678 og 1679 ble borgerne ilagt krigsstyr, eller krigsskatt.

I alle disse krigene hadde Norge isolert sett relativt stor krigslykke. Men: Vi skal ikke underslå at norske krigsseire var av underordnet betydning, og at Danmark naturlig nok var mer utsatt all den tid de svenske generalene klokelig satte sine hovedstyrker inn mot hjertet av Danmark-Norge.

Når fredsbetingelsene kom på bordet og Sverige gjennom 1600-tallet i det store og hele trakk det lengste strået i sine nordiske kriger, tapte derfor Norge gang på gang det dets soldater hadde vunnet tilbake for en stakket stund.