Hovedjernbanen Oslo - Eidsvoll.

Det var Johan Georg Ræder som i år 1844 la frem ideen om jernbane i Norge. I august i år 1851 begynte anleggsarbeidet for den første jernbanestrekningen som skulle gå mellom Kristiania og Eidsvoll. Det første spadestikket ble tatt av Stattholder Severin Løvenskiold og det private selskapet Norsk Hovedjernbane var i gang med sitt prosjekt. Snart ble hele dalen fylt av den klingende lyden av slagene fra hammere og minerbor. Som av og til ble avbrutt av hese "varskuu-her" fra skytebasene før nye partier av fjell skulle sprenges vekk.

Nå var det ikke de store fjellskjæringene som skulle sprenges ut. Det var mest graving i leire, men noe fjell måtte bort for at banen skulle komme frem. 

Fjellsprengning hadde vært foretatt i flere århundre allerede med liten effekt, for det var ikke annet enn svartkrutt som skytebasene hadde å hjelpe seg med. 

Og svartkrutt kunne ikke brukes i regnvær. Det var først etter hovedbanen hadde vært i bruk noen år at Alfred Nobel i år 1863 startet produksjon av nitroglyserinsprengstoffene som litt senere i år 1875 ble til dynamitt. Disse anleggsarbeidene ble derfor utført med primitive metoder, ofte med fare for seg selv og omgivelsene. Men allikevel på meget kort tid når en tar disse forholdene i betraktning.

Et slikt anlegg krever tilførsel av enorme mengder stein (pukk) og pukkverk ble opprettet på høvelige steder. Grorudgranitten var godt egnet som underlag for sviller og skinner, så det ble anlagt et steinbrudd og pukkverk ved Grorud, i enden av Vestbyveien. Dette pukkverket var i drift helt frem til år 1970. Det kunne flere ganger i uken høres en serie drønn derfra når de sprengte ut mer fjell.

Jernbanearbeiderne fikk 1 krone i daglønn, men de som viste «orden og flid» fikk 6 øre i tillegg. Arbeiderne bodde hos bøndene langs traseen, men måtte punge ut for kost og losji - én tønne med poteter kostet 9 kroner og 60 øre. Den fredelige, landlige Groruddalen ble på denne tiden vekket opp av de mange engelske og norske jernbanearbeiderne. I mars 1852 da jernbanens arbeidsstyrke var størst, drev hele 1500 mann med traseen.

Etter at jernbanen ble åpnet i år 1854 frem til Eidsvoll, var Grorud jernbanestasjon den nærmeste stasjon for Høybråten- og Stovnerfolk. For det var bare Grorud og Strømmen stasjoner som var ferdig samtidig med hovedbanen. 

Grorud jernbanestasjon ble anlagt fordi denne stasjonen ble liggende midt i mellom Christiania og Lillestrøm. Og det tellet vel litt at det også var startet noe industri på stedet.

Det gikk lite med tog i begynnelsen, men etter at jernbanen ble utvidet etappevis frem til Dombås i år 1913, tok trafikken seg opp. Jernbanen var først en enkeltsporet bane, først fra året 1902 fikk den to spor. En hestetransport fra Kristiania til Eidsvoll kunne ta innpå to dager, mens gods med jernbanen nå tok fire timer.

Bryn stasjon ble anlagt i år 1858 fordi togene allikevel måtte stoppe for å sette på spesielle bremser før toget satte utfor den siste bratte strekningen ned mot byen. 

At det er kjempekrefter i gang når mange tonn med jern er i bevegelse ned denne bratte utforkjøringen, kunne folk selv registrere på slutten av 1940-tallet da lokaltoget til Oslo mistet bremsene før Bryn stasjon. 

Lokaltoget fikk god  fart nedover og det ble et kraftig smell da toget raste inn på spor 3 der første vogn traff noen godsvogner av tre som ble knust til pinneved mens lokaltoget fortsatte videre inn i veggen på stasjonsbygningen før det stoppet. Bildet til over til venstre viser Bryn jernbanestasjon rett etter åpningen. Det var dessverre både drepte og sårede i denne ulykken. 

Togføreren hadde nok skjønt alvoret i situasjonen, og benyttet derfor de siste fire minuttene toget bruker nedover å få passasjerene til å samle seg i de bakerste vognene for der å få disse til å legge seg ned på gulvet. Det bidro til at det ikke gikk flere liv.

Grorud stasjon var halvveis mellom Lillestrøm og Kristiania, og da også Grorud hadde en vesentlig industrivirksomhet passet det bra å legge en stasjon her. Robsrud (Lørenskog) jernbanestasjon som ble anlagt ved Rolfsrud gård i Lørenskog (Leirheimsskogr), ble ferdig i år 1904 og ble deretter nærmeste stasjon for Stovner. 

Navnet Robsrud ble forvekslet med Roverud, en annen jernbanestasjon på Solørbanen. Noe som fikk A/S Norsk Hovedjernbane til å skifte navn på stasjonen til Lørenskog i år 1911. Etter at Lørenskog stasjon ble ferdig var det nå to jernbanestasjoner som var aktuelle for Stovnerbefolkningen de første årene. Og var det frem til Høybråten jernbanestasjon ble ferdig i år 1921.

Det å få en egen jernbanestasjon på Høybråten gikk heller ikke av seg selv. Dette var en av de første sakene Høybråten nybyggerforening arbeidet med, og først i år 1918 fikk de gjennomslag for kravet i Aker kommunestyre. 

Men nybyggerforeningen måtte selv sørge for veiforbindelse fra Haugenstuveien og til stasjonen. Dermed ble halvdelen av den veien som skulle få navnet Linjeveien anlagt. Om ikke dette var nok så måtte Høybråten nybyggerforening betale et distriktsbidrag på 7000 kroner for å få etablert stasjonen. Nybyggerforeningen skaffet 1000 kroner selv. Resten ble betalt av gaardbruker Holm og Ralph Tschudi. Den 20. oktober 1921 ble Høybråten jernbanestasjon høytidelig tatt i bruk, med et begrenset antall togstopp.

Det var mennesker med mange forskjellige yrker og bakgrunn som flyttet til Stovner. Felles for de fleste var  at de måtte tidlig opp og ta toget til byen for å komme på arbeidet. 

I begynnelsen ble det benyttet damplokomotiv til alle tog, og det tok 40 minutter å reise fra Kristiania til Høybråten. 

Et slikt damplokomotiv kunne på slutten av 1800-årene bruke opptil 30 minutter å komme seg fra Østbanen til Grorud.

Tunge godstog måtte i bakkene fra Kristiania til Bryn ha to lokomotiver foran og tre hjelpelokomotiver bak, så sent som i år 1897. Lokaltoget besto av et lite damplokomotiv med to passasjervogner bak.

Og mens toget brukte 10 minutter fra Østbanen til Bryn, trengte de første togene 20 minutter fra Bryn og nedover mot Østbanen. Årsaken til den lange tiden var at toget måtte kjøre meget sakte nedover den lange bakken, da bremsene på togene ikke greide høyere hastighet. Men jernbanen fikk bedre togmateriell etter hvert. 

Fra år 1927 ble det elektrisk drift på strekningen Oslo - Lillestrøm, og da tok turen fra Oslo til Høybråten bare 20 minutter. Staten hadde året før overtatt aksjene til Norsk Hovedjernbane og jernbanedriften ble deretter drevet av NSB.

Bildet under viser Østbanestasjonen slik den har fremstått i alle år helt frem til bygging av ny sentralbanestasjon.