arbeide på gården. Men husmannen
holdt også sin tildelte teig av gården i hevd. Der han dyrket det
nødvendigste for å livnære seg og sin hustru, og ofte en stor ungeflokk. Gårdene trengte arbeidskraft og nye mennesker bosatte seg i nærheten av gårdene, hvor husmannsplasser vokste opp. Husmannsvesenet var til gagn for begge parter. For etter kong Christian Vs norske lov av 1687 var bonden forpliktet til å holde gården i hevd.
Og han var også pålagt å drive nybrott på områder som var egnet for dyrking. Men det var ofte den dårligste jorda som ble husmannen til del. Det var også egne kongelige tjenestemenn som reiste rundt for å kontrollere at dette ble gjort.
Vi kan inndele husmennene i tre hovedtyper, etter hvor stor eiendom de leide:
Husmann med jord, som da hadde litt dyrkningsjord i tillegg.
Husmann med jord, som bare leide huset.
Strandsitter, som bare leide et hus ved kysten der han drev fiske i stedet for egen jord.
En husmann var en landarbeider som leide hus
med jord av en gårdeier, ofte mot å utføre arbeide på gården. Men husmannen
holdt også sin tildelte teig av gården i hevd. Der han dyrket det
nødvendigste for å livnære seg og sin hustru, og ofte en stor ungeflokk.
Hadde de en gris og ei ku på båsen var ikke tilværelsen så dårlig. Men stell av egne dyr og egen innmark måtte foregå til tider som bonden ikke hadde behov for husmannens arbeidskraft.
Så det kunne ofte bli sent på kveld før husmannen og hustruen kunne komme seg til ro. Leiekontrakten var tidsbegrenset og kunne ikke gå i arv til husmannsbarna.
En husmann kunne også være en yngre sønn som ikke skulle overta gården. Det var ofte at både mann og kone hadde arbeidsplikt på gården. Og det hendte ofte at også ungene måtte være med å ta et tak, iallfall ute på åkeren om sommeren. Husmennene i Akersdalen hadde også plikt til å arbeide en dag i året på Bygdøy kongsgård, etter en ordning som ble innført i 1720-årene.
Arbeidsdagen var på 1900-tallet delt i fire økter. Det var vanlig i Akersdalen å starte kl 0600 og slutte for dagen kl 2000, om vinteren kl 1800. Lønn for en husmann var på denne tiden 60 øre pr. dag om vinteren og 80 øre pr. dag om sommeren. Men en husmann sto allikevel langt friere enn tjenerskapet på gårdene som hadde langt strengere kår.
Husmannsvesenet er gammelt i Norge, det er kjent fra 1400-tallet men er trolig enda eldre. Men husmannsvesenet ble først regnet for en egen sosial gruppe fra 1600-tallet og kulminerte på 1800-tallet. I 1855 var det om lag 65 000 husmenn i Norge, og veksten innen husmannsvesenet skyldtes først og fremst folkeøkningen. En lov som kom i år 1851 satte grenser for arbeidsplikten.
Men fra 1870-årene ble husmannvesenet gradvis avviklet, da husmannen gikk over til den nye arbeiderklassen i industrien. Eller utvandret bl.a. til USA. Faktisk er treskemaskinen en av de medvirkende årsaker til at tallet på husmenn skulle komme til å avta etter 1850-årene.
Først i år 1928 fikk husmenn rett til å innløse sine plasser, men fra 1870-årene ble husmannvesenet gradvis avviklet, da husmannen gikk over til den nye arbeiderklassen i industrien.
Gårdene Fossum, Stovner, Rommen, Bonkall og Romsås hadde også husmannsplasser. Disse ble utskilt og solgt som selvstendige eiendommer etter hvert fra 1850-tallet, og oppsto som selvstendige gårder med nye eiere.
Blant disse er Vestli, Jesperud, Fossumberget, Røa, Dalen (Jylsberg), Sveiva og Smedstua. Gården Stig regnes ikke med i denne kategorien da den ble utskilt fra Ulsholt og solgt allerede rundt år 1800. Det samme gjelder Bjerkerud, Teppa og Tjonerud som forvant på slutten av 1800-tallet.