Prestens innledelsesord lød: "Gaar ind med Fred i Guds Menighed og offrer Eders Gud Lov og Tak, som har giort saavel imod Eder; hand fremdeles styrke Eder til Siæl og Legeme og lade denne Eders Indgang nu og altid være velsignet for hans Ansigt. Amen."
Dette ritualet ble gjort obligatorisk for alle, men etter hvert fikk en del sosialt høyerestående kvinner fritak for å bli introdusert. Dermed fikk seremonien preg av å være en ordning for dem som stod lavest på den sosiale rangstigen. Biskop Dorph i Kristiania kommenterte forholdene slik i 1753: Mange kvinner anså det som nedsettende å bli introdusert av presten, "ligesom andre Bønderquinder".
Allerede året etter (1754) ble denne skikken frivillig for alle. Den forsvant raskest i byene, men folk på landsbygda holdt sterkere fast ved introduksjonen. I Asker, som ligger forholdsvis nær Oslo/Kristiania, var det i årene 1807-1808 likevel 13-18 prosent av kvinnene som ble introdusert.
Utover 1800-tallet holdt denne skikken seg levende i bygdene, ja, til og med langt inn på 1900-tallet. Denne skikken holdt seg altså over 200 år etter at den ble frivillig i 1754, og det til tross for at man dessuten måtte gi et pengeoffer på alteret til presten som takk for tjenesten. Kirkehistorikeren Helge Fæhn har forklart dette med at kvinnene i århundrer har hatt følelsen av at fødselen har satt henne utenfor nærsamfunnet.
Introduksjonen, eller innledingen, var derfor en handling som gjenopprettet kontakten med fellesskapet, enten den ble oppfattet som renselse eller som takksigelse. På enkelte steder holdt skikken seg helt til etter siste verdenskrig. I Valle i Setesdal stod skikken så sterkt i 1950-årene at også innflyttere lot seg innlede.