I år 1111 invaderer kong Øystein Jemtland og legger det inn under Norge. I år 1152 ble Norge løsrevet fra erkesetet i Lund og dermed ble Norge en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros, som ble grunnlagt i år 997. Selve domkirken i Nidaros sto ikke ferdig før omkring år 1250. Kardinal Nikolau Albano ble den første erkebiskopen i Norge i år 1152 og Olav Engelbrektson ble den siste erkebiskopen i Norge.
Olav døde i år 1538 i Nederland, etter å ha flyktet
fra Norge i år 1537. I år 1208 ble Norge delt i et trøndersk - vestlandsk birkebeinerrike og i et østlandsk baglerrike etter et forlik på Kvitsøy i Rogaland.
Forliket kom i
stand etter en bitter strid mellom Birkebeinpartiet, som ble opprettet i år 1174 og styrt av Øystein Møy, og Baglerpartiet, som ble opprettet i år 1196 og styrt av
Oslobiskopen Niko Arneson.
Striden startet med at Sverre Sigurdson tilkjempet seg makten i Norge i år 1177 ved å felle kong Magnus Erlingson, som hadde vært konge i Norge siden år 1161. Kong Magnus ble kronet i år 1163 i Bergen, som var den første kongekroningen i Norge.
Birkebeinerne hjalp Sverre med å ta makten i Norge og de fikk også støtte fra Sverige. Sverre kom også i konflikt med den norske kirken og derfor ble han lyst i bann. Birkebeinpartiet kronet Sverre til konge av Norge i år 1177 og hans kone Margreta Eriksdatter til Dronning. Margreta døde i år 1218.
Kong Magnus, som forsatt var konge i Norge på denne tiden, ifølge styremennene på Østlandet, omkom i et sjøslag i år 1184. I år 1194 ble
kong Sverre kronet på nytt i Norge av birkebeinerne. Men i år 1196 fikk styremennene i Østlandet nok av kong Sverre og de opprettet Baglerpartiet. I år 1198 er det full
borgerkrig mellom det trøndersk -vestlandsk birkebeinerrike og det østlandsk baglerrike. I år 1198 ble flåten
til kong Sverre tatt av baglerne i Nidaros.
Kong Sverre døde i år 1202 og sønnen hans Håkon Sverreson overtok tronen samme året. Håkon var bare konge i to år, før han døde av forgiftning. Mistanken gikk mot baglerne. Guttorm Sverreson, som også var sønn av kong Sverre, overtok nå tronen. Selv om han bare var 4 år gammel, så ble han allikevel kronet til konge i år 1204 av birkebeinpartiet. Men Guttorm fikk ikke være konge så lenge. Han døde det samme året som han ble kronet.
I år 1204 utnevnte baglerpartiet Erling Steinveggs til konge av Norge og i år 1205 utnevnte Birkebeinpartiet Inge Bårdsson til konge av Norge. Kong Erling døde i år i år 1207 og derfor ble Filip, som var søstersønn av den første erkebiskopen i Norge Nikolau Albano, utnevnt til konge av baglerne. Men i år 1208 ble forlik mellom partene og i år 1217 ble begge partene enige i å krone Håkon Håkonson til konge for Norge.
Håkon var konge i Norge frem til sin død i år 1263. Han var gift med Margreta Skulesdatter. Hennes far, Hertug Skule, prøvde å lage et opprør i Norge i år 1239/40 og han utropte seg til konge. Han gikk til kamp mot kong Håkon og ble drept i under kampen i år 1240. I år 1247 ble kong Håkon på nytt kronet av kardinal Vilhelm av Sabina.
I år 1273 blir grensen mellom Norge og Sverige ved Gøtaelv og Ångermannland fastsatt av en norsk-svensk kommisjon. I år 1563 bryter den Nordiske
sjuårskrigen ut og i år 1564 går svenskene inn i Nidaros, som nå har fått navnet Trondheim. I år 1570 er krigen over og det blir fred. Svenskene avstår fra
alle krav på norske landskap, deriblant Jemtland og Härjedalen. I år 1571 ble Jemtland lagt under Trondheimsgård.
Härjedalen hadde vært under Trondheimsgård siden år 1549.
I år 1642 ble Hannibal Sehested norsk statsholder og han ruster opp landet til krig mot Sverige. Samtidig samler han all makt i Norge i Akershus. I år 1643 går Norge til krig mot Sverige og taper den i år 1645. Norge og Sverige skriver under en fredsavtale i Brømsebro i år 1645 og Norge må i tillegg gi områdene Jemtland og Härjedalen til Sverige.
I år 1657 er det en ny krig mellom Norge og Sverige. Nordmennene går inn i Vestergøtland og Jemtland.
Men svenskene slo tilbake og samme året gikk også svenskene inn i Danmark. Men i år 1658 er krigen over og svenskene trakk seg ut av både Norge og Danmark. Svenskene vant
denne krigen og kong Carl Gustav
av Sverige ble den store seierherren. Under fredsavtalen i Roskilde i Danmark, måtte Norge gi fra seg Båhuslen, Nordmøre, Romsdal og Trøndelag.
Danmark måtte gi fra seg Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. Selv om Norge, Danmark og Sverige nå hadde inngått fredsavtale, så ville allikevel kong Carl Gustav ha mer av disse to tapende landene under seg og han regnet med at det ville være en lett sak å få til. Den 7 august i år 1658 gikk svenskene igjen til angrep på Danmark og Norge sto for tur.
Men denne gangen møtte kong Carl Gustav stor motstand både i Danmark og i Norge. Svenskene tok først Sjælland i Danmark, uten å møtte noen særlig form for motstand. Men i København møtte de ganske stor motstand. Mesteparten av de danske soldatene hadde omringet København og det hadde også kommet soldater fra Nederland og Brandenburg, som var med på å forsvare København.
Tilslutt ble svenskene jaget ut av Danmark og litt senere ble de også jaget ut av Norge. Kong Carl Gustav regnet med at Norge var et enkelt land å ta, men det var før styrkene hans møtte feltherren Jørgen Bjelke og hans menn i Norge. Jørgen var generalløytnant og sjef for militsen i Norge. Jørgen priorterte forsvaret av Østlandet og derfor overlot han kommandoen for styrkene i Trøndelag til generalmajor Georg von Reichweins.
Styrkene i Trøndelag ble opplært på Østlandet og utpå høsten i år 1658 ble de sendt tilbake til Trøndelag. Samtidig ble det også sendt opp en større hær til Trøndelag med soldater fra Akershusiske og Opplandske regimenter. I tillegg til denne hæren ble det også sendt opp en bondehær bestående av 500 mann fra Gudbrandsdalen. Hele hæren kom fram til Trondheim den 1 oktober i år 1658.
Det tok ikke lang tid før Trondheim var omringet av norske soldater på fastlandet. Stiftbefalingsmann Ove Bjelke på Bergenshus sendte opp det Bergenshusiske
regiment via sjøveien og disse soldatene gikk i land i
Korsvika i Trondheim den 28 september i år 1658. Disse styrkene var under kommando av generalkommissarius Ludvig Rosenkrantz og av oberst Reinhold von Hovens. Ludvig ble senere baron i Norge.
Les mer om Ludvig på en egen underside om Baroniet på denne nettsiden.
Til slutt var Trondheim helt omringet av norske soldater og de ønsket å spare byen mest mulig. Clas Stjärnskiöld, som hadde kommandoen over de svenske styrkene, innså tilslutt at slaget var over. Så den 11. desember i år 1658 overga svenskene seg til den norske hæren. Svenskene forlot Trondheim 6 dager senere og tilslutt forlot de landet. Kong Carl Gustav av Sverige måtte tilslutt innse at han hadde tapt krigen.
I år 1660 blir det underskrevet en ny fredsavtale mellom Norge, Danmark og Sverige i København i Danmark. Sverige gikk med på at Norge skulle få igjen
Nordmøre, Romsdal, Jemtland, Härjedalen og Trøndelag, og at Danmark skulle få igjen Bornholm. Jemtland og Härjedalen hørte i geistlig henseende alltid til
Uppsala,
aldri til Trondheim (Nidaros). Kong Christian IV av Danmark prøvde senere å ta tilbake Skåne, Halland og Blekinge. Men han klarte det ikke.
Fra år 1675 og fram til år 1679 var det en ny krig mellom Norge og Sverige, som for det meste foregikk i Båhuslen. Krigen ble avsluttet med en fredsavtale i Lund i år 1679. I år 1716 gikk kong Karl XII av Sverige og hans soldater til angrep på Norge, der de prøvde å ta Akershus Festning. Men de måtte gi opp.
Rett etterpå gikk Tordenskjold til angrep på en svensk flåte ved Strømstad. I år 1718 gikk kong Karl XII på nytt inn i Norge, der han ble drept ved Halden. Tordenskjold erobret festningen ved Marstrand i år 1718. I år 1720 ble det på nytt fred mellom Norge og Sverige. I år 1751 blir grensen mellom Norge og Sverige endelig fastsatt. Jemtland ble liggende i Sverige.
I år 1814 må Danmark avstå Norge til Sverige på grunn av fredsavtalen i Kiel etter den store krigen i Europa. Som hadde pågått siden 1803, da Napoleon gikk til krig. Danmark og Norge hadde støttet Napoleon under denne krigen. Napoleon tapte krigen og derfor måtte Danmark som straff gi Norge fra seg til Sverige, som hadde kjempet imot Napoleon.
Norge ville ikke gå inn i union med Sverige og derfor proklamerte Norge seg som en selvstendig stat med en egen grunnlov og en egen konge, som bar navnet Christian Fredrik. Dette skjedde den 17. mai på Eidsvoll. Men Sverige godtok ikke dette og gikk til krig mot Norge. Norge tapte denne krigen i slutten av år 1814.
Fra år 1890 begynte det å vokse opp stor misnøye i Norge mot unionen med Sverige. Dermed så oppsto det forhandlinger mellom Norge og Sverige på bakgrunn av denne unionen. I år 1895 begynte Norge å ruste opp på bakgrunn av unionsstriden med Sverige. Sverige ville helst ikke gi slipp på Norge. I år 1902 ble det igjen forhandlinger med Sverige, men forsatt uten resultat.
I år 1905 oppløser det norske stortinget unionsavtalen og Norge bryter dermed unionsavtalen med Sverige og blir et uavhengig rike med ny konge, som bar navnet Haakon VII. Den nye kongen kom fra Danmark. På slutten av år 1905 blir Norge og Sverige enige med hverandre i Karlstad om den fredlige oppløsningen av unionen. Dermed ble en ny krig mellom Sverige og Norge unngått.