Østre Aker var det navnet som fortsatt ble brukt om dalen øst for Oslo. Og før år 1902 da ny kirke på Grorud ble innviet, hørte også Stovnerbygda til Østre Aker sogn. Et sogn som fikk sin egen kirke da Østre Aker kirke ble innviet på Ulven 5. september 1860 i nærvær av prins Oscar.
Tallet på innbyggere i sognet var stadig økende, før år 1860 bodde det 5000 mennesker i sognet. Mens dette tallet 18 år senere var økt til 18.000.
Årsaken til denne økningen var den store innflyttingen til Akersdalen av arbeidskraft til industrien på Grorud, og den voksende industrivirksomhet inne i selve byen.
Kirken ble sognekirke for Østre Aker, og Østre Aker menighet ble innstiftet året etter. Det ble noe kortere vei for dalens innbyggere enn å måtte reise helt til Gamle Aker kirke som fortsatt ligger i Akersbakken i Oslo, som inntil da hadde vært eneste kirke for Østre Akers befolkning siden svartedauden. Men det var fortsatt en drøy tur for å komme til kirke.
Det var stor avstand til nærmeste kirke og prest. Dette var nok en medvirkende årsak til at befolkningen fikk et nokså fjernt forhold til kirkelivet, som rundt 1850-tallet lå helt nede. Det var en sporadisk opplæring i den hellige skrift etter reformasjonen, og det var sognepresten som hadde hovedansvaret. Men ansvaret for at dette skjedde ble lagt på den enkelte bonde, noe som ble lovfestet av kong Christian V i år 1687.
Men noe fast grep om dette ble det ikke før fra år 1736 da også konfirmasjonen igjen ble innført i den norske kirke. Konfirmasjonen som sakrament i den katolske kirke var kjent siden 400-tallet, men ble forkastet av Martin Luther under reformasjonen. Det ble en lang ferd for de konfirmantene som skulle få sin undervisning i de dager.
Konfirmasjonen fikk en stor folkepedagogisk betydning da konfirmantene måtte lære seg å lese. Mest for å kunne tilegne seg de bibelske tekster, noe som foranlediget den kongelige forordning om opprettelse av en allmueskole i landet. Ordningen innebar i praksis at det ble holdt såkalte omgangsskoler hvor undervisningen foregikk på bestemte dager på gårdene i Aker.
Konfirmasjonen som var tvungen, fungerte helt frem til 1900-tallet som en slags avgangseksamen i kristendomsslære. Og det var vanskelig å søke arbeide hvis ikke arbeidssøkeren var konfirmert. Først i år 1912 ble konfirmasjonstvangen opphevet.
Kirkebakken etter kirketid var et viktig møtested og en informasjonskilde for bygdefolket. Lensmannen eller en annen øvrighetsperson leste der opp etterlysninger etter personer, kunngjøringer om tvangsauksjoner, nye skattepåbud, giftermål og diverse annet. Gapestokken var også plassert her og straffen for mindre forseelser, løsaktighet og utukt var ofte å sitte i gapestokken på søndagen.
Kirkebakken ble også brukt til militære formål. Fra 1640-årene vokste den norske hær frem organisert på den måten at en gruppe gårder også kalt legd, skulle stille med og utruste en soldat. Soldaten var som oftest en tjenestekar eller husmann, og skulle gjøre tjeneste i ni år. Han måtte være minst 22 år gammel og minst 155 cm høy. Han hadde plikt til å møte i kirken hver søndag. Etter kirketid var det eksersis og våpenøvelser på kirkebakken. Militært utstyr ble oppbevart i selve kirken. Senere ble det opprettet egne hus for dette formålet (Telthus).
Når Aker kommunestyre skulle ha sine møter ble alle innkallelser sendt ved hjelp av budstikke, og samtidig ble alle møtene offentliggjort ved opplesning på kirkebakken. Det var Østre Aker kirke som var kirke og kirkebakke for de som bodde i Østre Aker. Fra kirkens innvielse i år 1860 og frem til denne ordningen med kunngjøringer fra kirkebakken opphørte i år 1882. Før Østre Aker kirke ble bygget var det Gamle Aker kirke som var soknekirken for Akers befolkning.
Hans Nielsen Hauge (1771-1824) fikk meget stor innflytelse på kristenlivet i sin tid som forkynner, både gjennom sine skrifter og forkynnelse. Han ble flere ganger arrestert for å ha forbrutt seg mot denne konventikkelplakaten som forbød lekmenn å forkynne. Og i årene 1804-1811, ble han satt i fengsel da han nektet å slutte med sin forkynnervirksomhet.
Fra år 1840 oppsto det en sterk religiøs bevegelse i Europa som nådde sitt høydepunkt rundt år 1850 da den også slo igjennom i Norge. Denne bevegelsen som var gammeltroende og pietistisk, hadde sitt sentrum på universitetet i Christiania, der lederen var den teologiske professoren Gisle Johnson. Dette resulterte i en stadig voksende kirkesøkning og opprettelser av mange lokale kristelige foreninger som indremisjon, sjømannsmisjon, santalmisjon og sykepleie.
Og denne bevegelsen fikk også en stor betydning for Østre Aker, der kristelige foreninger og nye bedehus kom i takt med det stigende innbyggertall. Fossum- og Stovner misjonsforening ble stiftet 16. april 1895 av Alette Fossum, etter å ha fått misjonsilden fra Grorud misjonsforening stiftet år 1872. Nå het riktignok foreningen fra begynnelsen "Kvinneforeningen i Fossum og Stovner krets".
Det var ikke før på 1950-tallet de skiftet til nåværende navn. En forening som var en avlegger av Furuset Misjonsforening som ble stiftet i år 1869 av 2. generasjon av Hans Nielsen Hauges venner. Som igjen var en avlegger fra Akers misjonsforening som ble stiftet på Furuset av Haugianere av første generasjon.
Rundt år 1890 kom det en ny vekkelse til Østre Aker der lekpredikanter sto frem som forkynnere. Hundre år tidligere hadde dette vært umulig da en forordning fra år 1741 som også ble kalt konventikkelplakaten, bestemte at det bare var prestene som skulle ha kontroll med oppbyggelige sammenkomster (konventikler).
Rundt 1900-tallet kom den skotske presten Barratt som var pinsebevegelsens leder til Norge, og pinsebevegelsen samlet deretter mange tilhengere i Østre Aker.
Bedehuset i Stovnerveien er også et resultat av denne bevegelsen.
Først i år 1902 ble Grorud kirke ferdig, og ble innviet 17. desember samme år, og bygdene øverst i dalen hadde igjen fått egen kirke. Karl Fossum var en av initiativtakerne for å få bygget denne kirken, som ble bygget av granitt fra Grorud-området.