Han blir slått ved første forøk av
Gustav Wasa, som nå er på vei oppover i systemet i Sverige. 
Men så rykker
Christian inn i Stockholm og forlanger kongestatus. Det får han, og det blir
innkalt til stor kroningsfest. Mens alle Christians tidligere motstandere er på
festen, stenger han gjestene inne og dreper alle han ikke synes noe om.
"Blodbadet i Stockholm", heter det.
Christian II ble ikke satt pris på i Sverige etter dette. Ikke var han for populær i Norge heller, forlest som han var på Machiavelli, mye skatter og ilskne fogder. Også i Danmark var de også betenkt over denne geskjeftige kongen og den uro som fulgte med ham. Gustav Wasa sendte for eksempel en ekspedisjon til Oslo for å ta hevn for blodbadet. Byen brant ned, men Akershus sto imot. Christian II oppdager så plutselig at han er avsatt av det danske riksrådet til fordel for sin onkel, Frederik I.
Da blir det for mye. Christian II stikker av til Nederland. Frederik I tas til konge også i Norge av riksrådet, godt påvirket av de danske adelsmenn Henrik Krummedike og den akkvisitive Vincents Lunge, som gifter seg med den velstående fru Inger til Austråt.
Men Christian var ikke død! Han dukker opp i Oslo fra Nederland i 1531 med en hær og vil ta tilbake kongemakten i Norge. Han blir tatt godt imot av byens folk (hva skulle de gjøre?), og også tilsynelatende av Frederik I s høvedsmann på Akershus (Gyldenstjerne) hvor det inngår våpenhvile etter et mislykket forsøk fra Christian på å ta festningen.
Gyldenstjerne lover å overgi Akershus, men drøyer med å utlevere nøklene. Imens plyndrer og brenner han klosteret på Hovedøya for å skaffe seg forsyninger. Så seiler det inn forsterkninger fra Frederik 1, og slaget er tapt for Christian. Som statsfange blir han ført til Danmark til fengsel på livstid. Han ender med å sitte inne i 27 år. I 1534 dør Frederik I, og danskene velger hans sønn Christian III til konge.
Christian III, som aldri brydde seg om å ta en tur til Norge, erklærte uten videre ved kroningen at Norge skulle være dansk på linje med Jylland og Fyn og ikke "mer være eller hete noe kongerike". Lydriketiden hadde begynt. Christian III. var lutheraner. Erkebiskopen i Nidaros trodde han kunne stoppe denne vranglæren.
Men selv ikke et felttog mot Akershus eller mordet på Vincents Lunge den uspiselige danske adelsmann som var blitt alt for rik, og som stadig ormet på vegne av danskekongen i Norge nyttet. Katolisismen i Norge var død. Og i landet styrte danskekongens stattholder, den som til enhver tid ble utpekt som lensherre på Akershus festning.