Det norske Storting vedtok at det skulle opprettes eget norsk konsulatvesen og bevilget penger til opprettelse. Den norske handelsflåten var tre ganger større enn den svenske, og norske skip seilte ofte på steder uten ambassade/konsulat representasjon. Behovet for representasjon som ivaretok de særlige norske interessene økte med økt handel og utenriksøkonomi. Kongen nektet imidlertid å følge stortingsflertallet.
Høyre stemte mot regjeringen. Statsminister Steen som ledet
en Rene venstre regjering går av. Høyrelederen Emil Stang nekter å danne ny
regjering i protest mot kongens nektelse av oppfølging av det norske
stortingsvedtak (kr 50.000,- til opprettelse av norsk konsulatvesen).
Moderate krefter innen Venstre fikk regjeringen Steen til å fortsette. Tiden var ikke moden for ett brudd med Sverige.
Etter 1895 ruster Norge opp kraftig. Dette skjedde både under Høyres Chr. Olsson og Venstres Georg Stang. Det ble bevilget store penger til forsvaret og kjøpt inn bl.a. fire nye panserskip, nytt artilleri og festningsbygging mot grensen til Sverige i syd.
Regjeringen oppnevnte en egen konsulatkomité, som konkluderte med at «Norges maritime og kommersielle
interesser med bestemthet krevde at Norge overtok den fulle ledelse av sitt
konsulatvesen».
Den mest sentrale personen i unionsoppløsningen med Sverige var Christian
Michelsen (1857-1925), som også ble Norges første statsminister. Michelsen var
bergenser, jurist og reder. Med klok og forsiktig opptreden bidro Michelsen i
den posisjoneringen som til slutt resulterte i et fritt og selvstendig Norge i
1905.
Christian Michelsen var også Norges Rederforbunds første president fra
1909-1912, og han var en sentral politiker, næringslivsmann og ideolog i
nasjonsbyggingen fram mot sin død i 1925. Han ga størstedelen av sin
etterlatte formue til «Chr. Michelsens institutt for vitenskap og åndsfrihet».
18.mai ble konsulatloven vedtatt av Odelstinget og
senere lagtinget. Saken kom opp i norsk statsråd i Stockholm 27.mai 1905 der
kongen nektet å sanksjonere lovvedtaket. Statsrådsavdelingen innleverte sine
avskjedssøknader - for hele regjeringen, også den del som satt i Norge.
Statsminister Michelsen ønsket at regjeringen skulle nedlegge sin myndighet i Stortingets hender, den institusjon som også ga regjeringen makt. Unionen hadde da opphørt å eksistere siden kongen ikke kunne finne en norsk regjering. Regjeringen inntrer nå i kongens sted.