Kulturaktiviteter i bygda.

Bygda på nordsiden av jernbanen med sine 700 beboere, som da innbefattet Stovner, Fossum, Tokerud og Rommen, var frem til midten av 1970-årene å regne som en provins til Høybråten. Men folk trivdes med det selv om det ikke alltid var like enkelt å bo på den siden av jernbanen. Men det lå alltid en slags stolthet i å bo på Stovner, og dette viste seg ofte i et sterkt markeringsbehov fra enkelte.

Poststedet var Høybråten enten en ville eller ikke. Men folk brukte alltid å skrive Stovner foran Høybråten når de skulle oppgi adressen sin, for på den måten å markere den lille forskjellen. Det var det området som omfattet Stovnergårdene og villabebyggelsen på det området som i dag kalles gamle Stovner som brukte adressen Stovner. De andre i bygda brukte de respektive gårdsnavnene.

Men de standhaftige lokalpatrioter måtte like ofte erfare, at det sjelden var noen som visste om Stovner, Fossum eller Rommen var for noen plasser. Enhver slik patriotisk stedsangivelse måtte derfor alltid motvillig avsluttes med Høybråten, for det var mer kjent. 

Men det lå ikke noen motsetning mellom Høybråten og Stovner i dette. Det var vel snarere en slags intern søskenkjekling. Stovnerfolk sluttet opp om skolen sin, og de sang Høybråtensangen med den samme entusiasmen som de som mente de bodde på den "riktige" siden av jernbanen.

Befolkningen på Gamle Stovner og Høybråten hadde dessuten den samme bakgrunn og de samme utfordringene som de alltid greide å løse til alles beste. Og det som kjennetegnet de første Folkvang nybyggerne som bodde her i bygda var den spesielle dugnadsånden der alle større løft ble gjort på dugnad. Og behovet for å være sammen med andre var stort. 

Dette ga utslag i stiftelser av større og mindre lag og foreninger. Det ble en gang før krigen telte opp 34 lag og foreninger.

I Høybråten parken var det ofte utendørs teaterforestillinger, der kjente skuespillere spilte populære teaterstykker på en transportabel scene mens solen gikk ned over Røverkollen. Bygdefolket møtte alltid trofast frem. Sporadisk var det også slike forestillinger på Lekeplassen på Stovner. 

Det hendte også at det ble spilt revy på scenen på Folkvang, hvor lokale amatørskuespillere med selvskrevne tekster lot fremtredende lokale og sentrale personer få sitt pass påskrevet etter fortjeneste. Allerede fra år 1915 ble det spilt revy på en gammel låve som sto på tomten der Folkvang senere ble bygget. De foreninger som ikke følte seg hjemme hos arbeiderbevegelsen, benyttet Vardeheim som scene for sine revyer.

 

 

VardeheimNår sommeren var over gikk folk mye på kino. Både Folkvang og Framtia hadde kinoforestillinger tre dager i uka. 

Framtia lå i Lørenskog ved Haneborgveien, men huset brant ned for noen år siden og navnet er senere dukket opp igjen i Triaden kjøpesenter på kinolokalet der.

Folkvang som var arbeiderbevegelsens høyborg i bygda ble bygget på dugnad og var ferdig i år 1922, og kinodriften kom i gang samme året. Folkvang er i dag blitt eldresenter.

De som ikke følte seg hjemme i arbeiderbevegelsen besøkte ikke Folkvang, de var mer knyttet til Høybråten småbrukerforenings lokale på Vardeheim og aktivitetene der. Vardeheim var småbrukerforeningens samlingssted, og det ble nøye lagt merke til hvem som gikk hvilke av disse to stedene.

Ikke nok med ett idrettslag.

Utendørs stevner og idrettslige aktiviteter foregikk ofte på Høybråten idrettsplass etter at den sto ferdig i år 1929. Og idrettsplassen ble flittig brukt inntil krigen kom i år 1940, da Høybråten idrettsforening hadde mange aktiviteter på programmet. Om det ikke var nok med en idrettsforening, ble det stiftet en til den 22. mars 1932. 

Arbeiderbevegelsen dannet sin egen idrettsforening tilsluttet AIF med 65 medlemmer fra starten, og ble snart bygdas største idrettslag. Etter krigen ble de to idrettslagene slått sammen og fra 22. juni 1945 var Høybråten og Stovner idrettslag stiftet.

I tillegg fikk Høybråten sin egen turnforening da Høybråten dameturn ble stiftet 9. januar 1923, det var stor interesse for denne foreningen i bygda og på stiftelsesmøtet var det møtt frem 47 damer. Foreningen holdt seg isolert fra noen hovedorganisasjon de første årene da en slik tilknytting kostet penger som de i starten ikke hadde, og først 13. september 1927 meldte de seg inn i Norges turnforbund.

Etter krigen tok aktivitetene seg opp igjen og slutten på 1940 og 1950-årene inneholdt også flere av de store utendørs turnstevner som også ble avviklet på Høybråten idrettsplass. Obligatorisk var den store innmarsjen som ble avsluttet med at alle deltakerne i sine hvite turndrakter sto oppstilt på idrettsplassen som perler på en sno. 

Presisjon var det også i det store fellesnummeret der en myndig person sto på et podium, og kommanderte "armer oppad strekk" med en militær presisjon som kunne få en sersjant til å rødme.

Alt dette var til pianomusikk der pianisten trakterte klaveret i marsjtakter. Linjegymnastikk ble dette kalt. Høybråten Dameturn hadde også et fast innslag med oppvisninger på skoleplassen hver 17. mai hvor linjegymnastikk og apparatøvelser inngikk. En av skolens lærere "Ajas" eller Andreas Andresen som han var døpt, var instruktør for turndamene.

 

Sang- og musikkglede i mange hjem.

Sang og musikk var en stor hobby for mange i bygda. Det var også en del som var med i sangkor, og de var meget synlige i vårmånedene på 1950- og 60-tallet i sine hvite sangerluer, og var spesielt til stede på 17. mai. Men sangkorene var synlige ellers også på forsommeren, for det var ofte sangerstevner i Høybråten parken eller på idrettsplassen. 

Høybråten og Stovner var representert med både mannskor og damekor, og det var kvalitet over det de fremførte. Også Ungdomskorps og skolekorps hadde sine egne stevner så det var alltid musikk og sang å høre, spesielt når alle gjestekorpsene marsjerte rundt i distriktet. Også noen medlemmer i Høybråten nybyggerforening startet eget musikkorps året 1915.

Det var også en del av Stovnerbeboerne som spilte på et eller annet instrument, men som bare utøvde sin musikalitet innen hjemmets fire vegger. Det kunne ofte høres musikk fra åpne vinduer og fra hagene om sommeren, og det var ikke uvanlig at flere i en familie spilte sammen. På mange av gårdene på Stovner var det også musikktalenter, og mange av disse musikalske ferdighetene hadde gått i arv gjennom generasjoner.

At det var mye musikk på gårdene var selvsagt betinget av at det var noen på gården som hadde talent. Men at noen kunne traktere et instrument var av mye større betydning for det sosiale liv i årene før radio og grammofon kom inn i stua, for skulle noen lytte til musikk var en sterkt avhengig av lokale krefter. 

Det var derfor ikke uvanlig at bonden på Stig gård kunne stå på stabburstrappa, og spille på sin fiolin en søndag ettermiddag en god sommerdag uten andre tilhørere enn de som hørte til gården. Samt kuene som sto i hamningen og ventet på at de skulle slippe inn i fjøset for melking. Og det var ofte slik det også foregikk på andre gårder på Stovner, der noen på gården satt i solveggen en søndag og spilte for seg selv og dyrene.

Som andre skoler hadde Høybråten skole sitt skolekorps. Allerede 17. februar 1926 ble Høybråten guttemusikkorps stiftet, det var ikke vanlig med jenter som marsjerte på den tiden. Skolens vaktmester Martin Gulbrandsen var den første musikalske leder for korpset. Det gikk en generasjon før jentene slapp til, i år 1966 fikk korpset de første jentene med i en trommegruppe. 

Men året etter den 15. juni 1967, ble det bestemt at jentene også skulle få være med å spille, så korpset måtte skifte navn til Høybråten skoles musikkorps. Og etter hvert som musikantene vokste opp og sluttet på skolen, var det noen som ville fortsette å spille, derved ble Høybråten Ungdomskorps ble stiftet i år 1933. De har skiftet navn flere ganger gjennom tiden, men korpset som en institusjon består.

Bygdeskaldene.

Bygda hadde også sine skalder og det er skrevet flere sanger til Høybråtens pris. Den sangen som er mest spilt og sunget, og som fortsatt synges på Høybråten så fort det er en rimelig anledning, er Høybråten skoles marsj som ble skrevet av Sigurd W. Sandberg som var lærer på skolen. Høybråtenmannen Rolf Kluge har også skrevet en sang som har tittelen "Høibraatensangen", men der foreligger det i dag ingen kjent melodi.

Men når den største skalden av dem alle, postbudet Alf G. Strøm som også bodde på Høybråten for 30 år siden, skrev sin Høybråten suite var det mange som snudde ryggen til. Denne suiten i tre satser hvor en sats har et friskt tema om Stovner gårdene, var for vanskelig sa noen, vi har allerede en sang sa andre, spennende og vi skal se på det, sa atter andre. Alf G. Strøm som skrev og fikk hovedstadskorpsene til å fremføre prinsesse Martha Louises marsj når hun ble født, og prins Haakon Magnus marsj når han ble født, fikk aldri oppleve å høre sin lokale hyllest fremført offentlig med orkester.

Stovnerfolket danser.

Det hendte også at folk i Stovnerbygda gikk på dans, og om sommeren ble alle dansetilstelningene arrangert utendørs. Det var utendørs dansegulv med scene både ved Robsrud og på Karihaugen. Steinbonn var også et sted hvor det tidligere var dans og moro, men det var mest uoffisielle lokale tilstelninger. Steinbonn var en gresslette med store partier med flate steiner som var brukbart å danse på hvis en ikke stilte for store krav. Plassen lå ved sørenden av utmarka til Stovner gård på vestsiden av Ellingsrudelva, og de mange kulpene i denne elva var også et populært sted å bade.

Øverst i Stovnerbakken ved lysløypa var det også et dansegulv. Plassen kalles fortsatt danseplassen, men da den var i bruk het det Røatoppen eller Røaplassen. Når plassen ble tatt i bruk er uklart, men det startet først med at Sørløkka var en samlingsplass for ungdommen fra år 1910 og frem mot krigsutbruddet. Et sted hvor det ofte var dans og moro inntil denne virksomheten ble flyttet litt lenger nord til enden av den nåværende lysløypa.

Den største begivenheten som denne danseplassen på Røatoppen har vært gjenstand for, var nok St. Hansfesten sommeren 1945. Da også Stovnerfolk sto midt oppe i gleden over frigjøringen, som da bare var litt over en måned gammel. Og samtidig på denne vakre og varme junikvelden, var det innvielse av det nye dansegulvet som Stovner vel hadde laget. Og den kvelden ble plassen besøkt av innpå 800 mennesker. Disse dansetilstelningene som Stovner kvinneforening var sentrale aktører i var kjent langt utover Stovnerbygda. Men tiden forandrer på folk og deres fritidsaktiviteter. Dansekveldene ble mindre besøkt og det store dansegulvet endte til slutt som byggematerialer for ungene til selvbygde hytter.

Stovnerdagen.

Stovner hadde også sin egen festdag hver sommer i 1950-årene. Der dagen ble innledet med at lastebiler pyntet med bjerkekvister og lasteplanet fylt av unger kjørte i kortesje rundt på Stovner, for til slutt å ende opp på lekeplassen som fortsatt ligger mellom Stovnerveien og Fjellstuveien. På lekeplassen fortsatte Stovnerdagen med leker for ungene, musikk og sang fra guttemusikk og mannskor. Deretter var det annen underholdning og felles hygge.

Det første møtet for å planlegge et fellesarrangement mellom Stovner vel, Stovnerkameratene, Stovnerkoret og Stovner vels kvinneforening, ble avholdt på Fjellstua kafé den 20. mai 1954. De ble enige om å arrangere den første Stovnerdagen allerede den 27. juni måneden etter. Programmet for dagen ble satt opp, og nødvendig personell og arbeidsoppgaver for gjennomføringen ble fordelt.

Stovnerdagen ble arrangert hvert år frem til 9. juni 1963 etter det samme opplegget, men arrangementskomiteen hadde etter hvert begynt å gå trett og ba seg fritatt, noe som også ble slutten på denne årlige festdagen på gamle Stovner.

Bedehus til mange formål.

Bedehuset Betel i Stovnerveien var godt besøkt av en trofast Pinsemenighet, og lystig sang og gitarspill blandet med kraftfulle halleluja rop kunne høres både sent og tidlig der inne i fra. Men hver gang det var valgdag i landet forstummet sangen, og arenaen ble overtatt av alvorlige menn og kvinner som skulle gjennomføre stemmegivningen i Stovner valgkrets. 

Bedehuset var det eneste tilgjengelige egnede lokale i Stovner stemmekrets etter år 1953 når antall stemmeberettigede økte etter hvert. Tidligere holdt det fint med å ha stemmelokale i stua til Kristian Braathen etter at Stovner ble egen valgkrets i år 1925.

I året 1945 var det 587 stemmeberettigede i valgkretsen og den økte sakte men sikkert så stua til Braathen ble for liten. Først da Stovner skole var ferdig ble stemmegivningen flyttet dit. Stovner manglet helt et egnet lokale å avholde møter og da var bedehuset god å ha til store møter som det også ble et del av gjennom årene. Da Næss åpnet Fjellstua kafé ble de verdslige møtene flyttet ditt.