Løsgjengere.

 De som på 1600- og 1700-tallet ble omtalt som løsgjengere, var ikke døgenikter (late og udugelige), men folk som heller arbeidet for dagslønn enn å ta hel- eller halvårstjeneste. Dette var noe helt annet enn det vi i dag forbinder med løsgjengeri.

Lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap av 31. mai 1900 gjorde det straffbart å drive dank, når man kunne anta at vedkommende helt eller delvis skaffet seg midler til sin livsførsel ved straffbare handlinger. Straffen for løsgjengeri var fengsel inntil tre måneder, og den domfelte kunne også plasseres i tvangsarbeid. Det var særlig kroniske alkoholikere som ble rammet av denne straffen.