Straffene for "løsaktighet" ble skjerpet i 1617. Både mann og kvinne skulle skrifte offentlig i kirken og betale bøter dersom de hadde seksuell omgang (leiermål) uten å gifte seg. Ved tredje gangs leiermål skulle kvinnen piskes. Det var dødsstraff for samleie mellom nære slektninger.
En gift person som hadde utenomekteskapelige forhold, skulle betale halvparten av sin egen og ektefellens samlede nettoformue i bot til kongen dersom ektefellen krevde skilsmisse. Altså ble også den "uskyldige part" og barna rammet økonomisk. Barnefødsler utenfor ekteskapet var en trussel mot alles velferd, og dette er en av grunnene til at myndighetene straffet utenomekteskapelig seksualitet så strengt.
På 1600-tallet prøvde styresmaktene å hindre at folk hadde seksuelt samliv før ekteskapet, blant annet fordi det ikke fantes noe hjelpeapparat for ugifte mødre. Ikke engang trolovede hadde lov til å "søke seng" med hverandre før de var gift. De som forbrøt seg, skulle straffes, både ved at de fikk formaning av presten, og ved at de ble dømt til å betale bøter til kongen. Men de som giftet seg, slapp unna med en sterkt redusert bot. De fleste valgte denne løsningen når kvinnen ble gravid.
I eldre tid var det den forurettede parten, kvinnen og hennes verge, som krevde at mannen skulle straffes for å ha hatt samleie uten å ville gifte seg. På 1600-tallet ble forholdet endret totalt: Nå var det staten som krevde straff, også for kvinnen.
Også det kirkelige ritualet skulle fremme sømmelighet. Prestene døpte ektefødte barn før prekenen, mens "horebarn" fikk prestehånden på seg etter prekenen. I sin tale skulle presten irettesette det forargelige levnet som horebarnas foreldre hadde ført, og beklage det for Gud og menigheten. Fadderne fikk som oppgave å formane foreldrene til bot og bedring.
De som forbrøt seg mot seksuallovgivningen, tapte altså ære og anseelse. Det ble skapt et skille mellom de lovlydige og de andre. "Beryktede" bruder skulle vandre alene til kirken og ikke ha følge med andre piker. Gravide bruder måtte ikke gå til kirken med utslått hår.
Fødsel i dølgsmål.
De strenge reaksjonene overfor folk som ikke giftet seg når de ventet barn, førte til at noen kvinner begikk en langt alvorligere forbrytelse. Av frykt for skam og straff prøvde de å skjule at de var med barn. Når de skulle føde, gjemte de seg bort og fødte barnet alene (i dølgsmål). Dersom barnet døde og myndighetene fikk kjennskap til det, ble moren brakt for retten og dødsdømt.
Bøddelen hugde hodet av henne med øks og satte det på stake, "andre til avsky". Myndighetene straffet seksuelle forbrytelser hardest i siste halvdel av 1600-tallet og fram til 1730-årene. Etter den tiden ble kvinner som var dømt til døden for barnefødsel i dølgsmål, ofte benådet av kongen. Straffen ble da omgjort til fengselsopphold.
"Christopher Ø. Aamot begjæret tingsvidne at en kvinde som vaar i tjeneste hos hannem var død i barselseng og tjenestedrengen Haggen Mortensen som skal være hendes barnefar er rømt af sognet."
"Jens Fjæringsby begjæret tingsvidne ang. reserve soldat Hans Nielsen som begaat leiermaal med Ellen Pedersdatter hvorledes var m. bødernes betaling. Almuen svarte at han blev skrevet til reserve soldat straks etter at leiermaalet var begaat og er intet eiende. Og Eli Pedersdatter fødde barnet i dølgsmaal og befandtes å være dødt, hvorfor hun blev rettet og hendes hoved paa en stage opsat. Var ei heller noeget eigende."