Den svenske regjering framla 9.desember 1904 forslag til likelydende lover for de to land. Det var imidlertid umulig for noe norsk parti å godta dette forslaget.
Lovene ble i Norge kalt de 6 Lydrikepunktene:
På bakgrunn av dette ble det fremdeles ført forhandlinger, men motsetningene var nå så store at statsminister Ibsen (norsk statsminister i Stockholmsdelegasjonen) 1. februar 1905 meddelte svenskene at videre forhandlinger var utelukket.
Den lange og korte lovlinje.
Det norske Storting hadde to ulike strategier for hvordan den videre skulle forfølge saken. Synspunktene delte seg etter partigrensene.
Deler av Høyre. (den lange lovlinjen)
Lov om konsulattjenester skulle tre ut av kraft etter en fastsatt tid (1.april 1906). Kongen hadde ikke absolutt veto i alminnelige stortingsvedtak. Den nye loven vedtatt av Stortinget ville da tre i funksjon etter tredje gangs veto fra kongen. da ville det fullstendige brudd med Sverige oppstå.
Samlingsregjeringen Michelsen og Venstre (den korte lovlinje/aksjonslinje)
de ville ha saken avgjort med Stortingsvedtak slik som ble forsøkt i 1892 og 93. grunnlaget er at kongen ikke har veto overhodet i stortingssaker. den 48 år gamle skipsreder og tidligere ordfører fra Bergen Christian Michelsen danner regjering mars 1905 med 6 statsråder fra Samlingspartiet og 5 statsråder fra Venstre. Løvland ble statsminister i Stockholm.
Regjeringen så det som meget viktig for Norge å gjennomføre Norges grunnlovsmessige rett til eget konsulatvesen og hevde Norges rett som fritt, og selvstendig rike.
18.mai 1905 ble konsulatloven vedtatt av Odelstinget og senere lagtinget. Saken kom opp i norsk statsråd i Stockholm 27. mai 1905 der kongen nektet å sanksjonere lovvedtaket. Statsrådsavdelingen innleverte sine avskjedssøknader - for hele regjeringen, også den del som satt i Norge.
Statsminister Michelsen ønsket at regjeringen skulle nedlegge sin myndighet i Stortingets hender, den institusjon som også ga regjeringen makt. Unionen hadde da opphørt å eksistere siden kongen ikke kunne finne en norsk regjering. Regjeringen inntrer nå i kongens sted.
Vedtaket i Stortinget 7. juni 1905 var ikke juridisk holdbart. Det var et revolusjonært vedtak. Vedtaket oppfattet unionen som en personalunion som opphørte når kongen opphørte å virke. Sverige betraktet unionen som en realunion, en gjensidig kontrakt som bare kunne sies opp av begge land i forening. (Riksakten) I hemmelige stortingsmøter 21. og 22. august 1905 gikk statsminister Michelsen inn for at Sverige skulle medvirke til opphevelse av Riksakten. Michelsen aksepterte altså svenskenes syn om en realunion.
31. august 1905 tar Karlstadforhandlingene til. Det vanskeligste punktet i disse forhandlingene var å få gjenklang for de norske protestene mot nedbyggingen av grensefestningene.
23. september 1905 ble avtalen mellom Sverige og Norge fra Karlstadforhandlingene vedtatt og undertegnet i Stortinget. 101 representanter stemte for avtalen, og 16 representanter stemte nei.