Demokratiet ble utviklet innenfor nasjonalstaten. Det gir utfordringer i en tid da mye blir bestemt på tvers av landegrensene. Forholdet til Europa er ett av de mest omstridte politiske spørsmålene i Norge i nyere tid.
Både i 1972 og i 1994 stemte et knapt flertall mot norsk medlemskap i den europeiske unionen. De største partiene, de viktigste avisene og de store organisasjonene i næringslivet var alle på ja-siden. De mente at fellesmarkedet ville fremme økonomisk vekst, og at unionen bidrog til fred i Europa. Likevel vant
nei-bevegelsen begge folkeavstemningene.
Nye allianser ble dannet mellom venstrepolitiske grupper og organisasjoner som kjempet for distriktsinteressene. De samarbeidet på tvers av partiene og utløste et bredt, folkelig engasjement. Motstanderne av EF og seinere EU forsvarte norsk sjølråderett. De mente at byråkratene i Brüssel hadde for stor makt, og at avstanden mellom de som styrte og de som ble styrt, ble altfor stor. Nei-siden ville beskytte norsk jordbruk og fiske og var redd for å miste kontroll med norske ressurser.
I 1994 kunne motstanderne juble rundt "nei-dronning" Anne Enger Lahnstein. Men Norge har forpliktet seg til å gjennomføre EUs bestemmelser på mange områder - uten at verken velgere eller folkevalgte har noen innflytelse. Slike dilemmaer oppstår stadig: Beslutningsmakten finnes ofte helt andre steder enn der folkeviljen kan komme til uttrykk.