Orknøyene og Hjaltland.

Sjøveien til Norge fra Orknøyene og Hjaltland må ha vært kjent alt omkring år 330 f. Kr., da Pytheas fra Marseille reiste den veien. Fra Marsteinen utenfor Bergen er det om lag 330 km til Hjaltland, bare litt lengre enn fra Marsteinen til Mandal.

På 600-tallet har det tatt til en innflytting av norske bønder til Orknøyene og Hjaltland. I fortsettingen av dette kom det på 800-tallet opp norske riker der og på Suderøyene, på Man og i Irland. Det kom også i stand norske nybygginger på Færøyene og på Island. Vikingene tok ikke bare med seg skikken med å blote til sine guder etter gammel sed, de innførte også den norrøne rettsskipnaden og samfunnsordningen på alle disse stedene.

Orknøyene og Hjaltland hadde lenge vært bygd da nordmennene kom dit, av et keltisk folk kalt piktere. Pikterne ble kristnet heller tidlig. De fleste nordmennene kom fra Rogaland og Agder, og selve landnåmstiden er årene 800-860. Landnåmet førte til at den eldre befolkningen ble borte, enten fordi de var få og dro seg tilbake til frender i Skottland, eller fordi de ble gjort til treller. De fleste stedsnavnene på øyene er av gammelnorsk opphav, og like ens er det med gårdsnavnene.

De gamle sagaene forteller at da Harald Hårfagre hadde satt i verk sin rikssamling, ble disse øyene et tilholdssted for vikinger som herjet i Norge. Kong Harald fór da vest over havet og la under seg Orknøyene, Hjaltland og Suderøyene, og kom helt til Man og herjet der. Alle disse stedene har det vært en gammel skyldsetting eller skattlegging av jord, og den må ha vært gjort etter en samlet plan. Dessuten er det vist til at både Man og Orknøyene er inndelt i 6 distrikter. Det er derfor grunn til i stole på det som sagaen her forteller.

Kong Harald grunnla jarledømmet Orknøyene. Den første jarlen, Sigurd, var bror til Ragnvald Mørejarl, og jarledømmet var i den ætten til 1231. Jarlene hadde både Orknøyene og Hjaltland. På 900-tallet la de under seg noe land på sørsiden av Pentlandsfjorden, nemlig Katanes (Caithness) og Suderland (Sutherland).

Fra første stund hadde jarlen til oppgave å verne landet og ta vare på landefreden. Han hadde en liten leidangsflåte og tok veitsle av folket. Det er trolig at jarlen stod under Norgeskongene alt fra Haralds Hårfagres tid.

Øyene ble kristnet av kong Olav Trygvasson (år 995). De fikk seg en biskop på 1000-tallet, og fra 1152 hørte han under erkebiskopen i Nidaros. Bispesetet for Orknøyene ble flyttet til Kirkjuvåg (Kirkwall), og der ble det bygd en katedralkirke som står den dag i dag. Den var den største domkirken i erkebispedømmet nest etter Nidarosdomen, og var innvidd til den hellige Magnus orknøyjarl (drept 1115).

Da øybeboerne hadde satt seg opp mot kong Sverre (slaget i Florvåg utenfor Bergen, 1194), tok kongen Hjaltland fra orknøyjarlen, og la det direkte under kongen.

Orknøyene.
Øyene er på 972 km² og var delt i 6 distrikter, og hver av distriktene hadde sin hovedgård til styringssete, slik var som vanlig hos Ynglinge-kongsætten. Den ene av gårdene var jarlsetet Orfjara (Orphir), og minst 4 av de andre styringsgårdene er kalt Huseby.

Orknøyene hadde sitt eget hovedting, som må ha vært et allting på denne tiden. Tingstedet var først på Rossøy (Rousay), men siden i Kirkwall. Jarlen hadde mye å si i styringen. Men en får tro at Orknøyene hadde sin egen lov, og at det alt i denne tidsepoken var lagmann og lagrett der. Kirkwall var kjøpsted, og trolig må kjøpstedet på slutten av denne tiden ha fått seg et byråd, med rådmenn.

Hjaltland (Shetland).
Landet er 1596 km² stort og hadde sitt allting på det stedet som ennå heter Tingwall (dvs. tingvollen), ved Tingholmen i Tingvollvannet. Der må lagretten ha hatt sitt sete. Et stykke der i fra er en bakke som heller mot øst. Der må de ha hatt sitt lovberg (tingbrekka). Ikke langt der i fra ligger Skålavåg (Scalloway), der tingfolket skal ha hatt bodene sine. Det er trolig at Hjaltland fikk sin egen lagmann da kong Sverre tok disse øyene inn under styring fra Norge. Men ellers er det lite en vet om retten på Hjaltland før Magnus Lagabøte.