om Oslo oppleves som en tettbygget by er bare
1/3 av arealet utbygget. Flere av øyene som ligger innerst i Oslofjorden hører
også til Oslo.
Oslo ligger innerst i Oslofjorden. Byen er omgitt av skogkledde
åser i vest, nord og øst. Selv om Oslo oppleves som en tettbygget by er bare
1/3 av arealet utbygget. Flere av øyene som ligger innerst i Oslofjorden hører
også til Oslo.
Blant disse er Hovedøya, Langøyene og Malmøya. I Oslo møtes fjord og skog. Plante- og dyrelivet er derfor svært variert.
Byen har litt over en halv million innbyggere, 507 467 er det nøyaktige innbyggertallet for året 2000. Svært mange av disse er innflyttere fra andre deler av Norge.Siden 1960-årene har også mange flyttet hit fra andre land. Oslo er derfor en smeltedigel med innflyttere fra Norge og hele verden. Det setter et spennende preg på byen, og det store mangfoldet av ideer, interesser og kulturuttrykk blant oslofolk gjør dette til den eneste egentlige storbyen i Norge.
Mange har forsøkt å gi en forklaring på hva Oslo egentlig
betyr. Men forskerne er fremdeles 
ikke helt sikre på hvordan vi skal forstå
navnet. “Os” kan bety høydedrag eller førkristen gud, mens etterleddet “
lo” kanskje betyr slette. Oslo kan altså både stå for gudenes slette eller
sletta under åsen - men ingen vet sikkert hva som er rett.
Fra 1624 fikk byen navnet Christiania etter Christian IV Fra midten av 1870-tallet ble det vanlig å skrive navnet som Kristiania. Etter unionsoppløsningen i 1905 var den nasjonale tankegangen sterk, og mange likte ikke at Norges hovedstad hadde navn etter en dansk konge. Byen fikk derfor i 1925 tilbake Oslo-navnet etter vedtak i Stortinget.
Byen brant ned flere ganger, bebyggelsen bestod nemlig for det meste av trehus med torvtak. Etter en storbrann i 1624 besluttet kong Christian IV at byen skulle flyttes til området rundt Akershus festning.
Det var en moderne by kong Christian IV lånte navnet sitt til. Han var selv med under planleggingen, og bestemte hvordan gatene i den nye byen skulle ligge.
De skulle være 15 meter brede , og ble plassert vinkelrett på hverandre. Forbildet var andre europeiske byer. For å gjøre Christiania lett å forsvare, ble det bygget høye voller rundt byen. Tre byporter ledet inn til Christiania. Men utenfor vollene levde de fattige i usle forhold. De hadde nemlig ikke råd til å skaffe seg et sted å bo innenfor selve bymuren. I området som i dag kalles Kvadraturen kan vi finne gater og bygninger fra 1600-tallet. Ett eksempel er byens eldste rådhus - det ble oppført i 1641.
Harald Hardråde er regnet som Oslos grunnlegger. Snorre skriver at kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo ca 1050.
Men
de første tegn på bymessig bebyggelse går tilbake til ca år 900. Det viser
utgravninger i bydelen vi i dag kaller Gamlebyen.
Beliggenheten, med gode ferdselsveier både på land og over sjø, var nok den viktigste grunnen til at det ble bosetning her.
Midt på 1000-tallet satte Harald Hardråde i gang arbeidet med en kongsgård og en kirke ved utløpet av Alnaelva. Snart stod andre kirker og kongelige bygg også ferdige. Blant disse var Clemenskirken, Mariakirken og Bispegården. I Gamlebyen kan man besøke ruinene av noen av disse bygningene.
Da Håkon V Magnusson satte i gang arbeidet med Akershus slott
og festning rundt 1300 var 
Oslo allerede en viktig handelsby. Det var mange håndverkere
i byen; som bakere, slaktere og skomakere - men også våpensmeder. Munker og
nonner var et annet vanlig “yrke”.
Men da pesten svartedauden kom til Oslo rundt 1349 ble det dårlige tider både for handelsmenn og den øvrige befolkning i byen. Nedgangstidene varte lenge etter at pesten hadde herjet fra seg. Folketallet sank og både kirker og kongelige bygg forfalt.
Christiania ble igjen Norges hovedstad i 1814, da Norge fikk sin selvstendighet. På begynnelsen av 1800-tallet var ikke byen stort mer enn et lite tettsted. Men som en følge av den økonomiske oppgangen for byen fra midten av 1800-tallet vokste byen kraftig.
Fra hele 
Norge flyttet folk inn til
Christiania, i håp om arbeid og bedre tider.
Byen fikk gassverk og offentlige lykter, telegraf og jernbaner og begynte
etter hvert å ligne mer på det vi i dag forbinder med begrepet “by”.
Fra 1850 og frem til 1900 vokste antallet innbyggere fra 30 000 til 220 000. Mange arbeidet på de nye fabrikkene som var dukket opp.
Den raske veksten i innbyggertallet skapte stor bolignød, og mange av arbeiderne bodde under dårlige forhold.
I 1948 ble de to kommunene Oslo og Aker slått sammen, og Oslo økte arealet fra 16,9 km2 til 453,4 km2. Innbyggertallet økte med ca. 135 000. Etter den annen verdenskrig var bolignøden igjen stor i Oslo. Det ble satt i gang boligbygging i stor skala, og flere drabantbyer, f.eks. Lambertseter, så dagens lys i utkanten av byen. Kollektivtrafikken ble bygd ut, slik at beboerne raskt kunne komme til og fra sentrum.
Antallet biler har likevel økt kraftig, og mange i Oslo er plaget av støy
og forurensing skapt av biltrafikken. Det er satset svært mye på utbygging av
bedre løsninger både for biltrafikken og kollektivtrafikken. Men mange
oslofolk må trolig leve med støy og forurensing også i årene fremover.
En av de nyeste “bydelene” i det moderne Oslo er Aker Brygge. Området var en gang et skipsverft og er i dag et levende symbol på hva god bykultur kan være: Et bilfritt miljø med kafeer, kulturtilbud og forretninger. Og med nærkontakt med fjorden - akkurat som de første bosetningene i Oslo.
