Stenderordningen tillot en viss form for sosial mobilitet. Kongen kunne løfte folk fra andre stender opp i adelsstanden, og det var ikke noe i veien for at bondesønner kunne oppnå de høyeste stillingene i presteskapet o.l. Den økonomiske utviklingen bidrog etter hvert til å uthule stendersamfunnet, rikdom ble viktigere enn fødsel.
Den eneveldige kongen innførte snart en ny måte å gruppere folk på, ut fra rang. Dessuten opprettet han en ny høyadel med større rettigheter enn den gamle adelen, som bare var født til sin posisjon. De nye høyadelige kunne bare oppnå sin privilegerte posisjon ved kongens gunst.
Disse bestemmelsene var selvsagt rettet mot den gamle adelen og dens særretter og skulle understreke kongens makt. Han var ikke bundet av folks fødsel. Kongen skulle kunne heve og senke folks status etter eget forgodtbefinnende. Det ble opprettet et finmasket system med nummerering av de ulike rangklassene, og innenfor hver klasse fantes en rekke titler som ble gruppert i rekkefølge. Her skal nevnes noen titler plassert etter rang: geheimeråd, kammerherre, konferenseråd, virkelig justisråd, konsistorialråd, assistensråd, virkelig krigsassessor.
Folks titler bestemte bordplassering, hvordan man ble tiltalt, hva slags pynt man fikk gå med osv. Kvinnenens rang var avhengig av ektemannens posisjon, og ble selvsagt endret ved omgifte. Rang var ikke arvelig, og gjaldt bare i vedkommendes levetid. Kongen tildelte rangtittel som påskjønnelse for innsats, men det var også mulig å kjøpe seg titler. Derfor kan man under eneveldet se at de mest velstående kjøpmenn kunne briske seg med fine titler.