Soldaten var som oftest en tjenestekar eller husmann, og skulle gjøre tjeneste i ni år. Han måtte være minst 22 år gammel og minst 155 cm høy. Han hadde plikt til å møte i kirken hver søndag. Etter kirketid var det eksersis og våpenøvelser på kirkebakken. Militært utstyr ble oppbevart i selve kirken. Senere ble det opprettet egne hus for dette formålet (Telthus).
Den norske krigsflåten var underlagt felles dansk-norsk kommando i København. Rekruttering av mannskap til krigsflåten foregikk på tilsvarende måte som for soldatene, gjennom sjølegder. En soldat stod som regel ti år i legda før han var fritatt for tjeneste. Legda var forpliktet til å skaffe ham det han trengte når han var på mønstringer og eksersis.
Men enda større var byrdene når det ble ufred. Soldaten skulle utrustes med mat for en måned, og hvis han falt i strid, døde av sykdom eller ble så sterkt skadet at han ikke var stridsdyktig, måtte legda stille ny mann.
I en langvarig krig ble denne forpliktelsen en alvorlig påkjenning. Mange gårder stod igjen uten arbeidsdyktige mannfolk i den travleste tiden på året. Det er forståelig at folk spekulerte ut metoder til å slippe militærtjeneste.
I oktober 1712, under den store nordiske krig, grep myndighetene for eksempel inn for å gjøre slutt på at bondesønner skrev seg inn ved latinskolene for å unngå krigstjeneste. Ingen bondesønn skulle fritas for å bli soldat om han skrev seg inn som elev ved en latinskole etter at han fylte atten år.