Sagbruket trakk til seg arbeidsfolk som verken brukte gård eller husmannsplass, men levde av sagbruket alene og bodde i hus og hytter bygd opp omkring bruket. Ved Stalsbergbruket i Skedsmo fortalte arbeiderne selv i 1693 at de fleste av dem verken hadde gård eller grunn, men "har værelser i våre prinsipalers hus ved sagene". Om arbeiderne het det i 1720 at de har "ingen avling eller gårdsdrift, men alene nærer seg derav". Og om bordfløterne sies det at de "ingen annen næring eller avling har".
Vi ser altså for det første at der fantes rene lønnsarbeidere, men for det annet er det grunn til å legge merke til at dette fremheves, åpenbart som noe uvanlig og, synes det, noe beklagelig eller uheldig. Det siste kommer tydelig fram i en uttalelse fra brukseierne i Fredrikshald i 1708 om de fattige folk som "bor på sidene av tvenne store bjerge udi noen ringe hytter, hvor Tistedals- og Skåningsfoss-elven, der driver det hele bruk igjennemløper".
De har intet annet å ernære seg med enn det som hører til sagbruket, som de lever av de fire til seks måneder sagene går. "Når dette er passert og ei mere skjæres, nyder de intet av de sagbrukende, men derimot om vinteren mestedelen behjelper seg (med) å opphugge bakhuner (...) hvilke en del for armods skyld selv neddrar på små sleder å selge her i byen (...) og således hensliter deres liv udi stort armod og et meget hårdt arbeid både dag og natt".
Når sagene ikke har arbeid for dem, "nyder de intet av sagbrukende": Arbeidsgiverne har altså kunnet regne med at det alltid var arbeidsfolk nok å få tak i. Om noen av forrige sesongs arbeidere strøk med av sult og kulde om vinteren, kunne de erstattes av andre.
Der var alltid i by og bygd slike arbeidsfolk som levde et usikkert liv, uten fast årstilknytning til noen arbeidsgiver, og som måtte ernære seg ved betling når alt annet slo feil. Men bruks- og verkseierne kunne ikke basere seg på et så lettvint forhold til hele arbeidsstokken.
Vi kan se en brukseier skrive om "våre", det vil si de faste som han tar på seg et slags ansvar for, i motsetning til "de fremmede", som han bruker når han trenger dem, men ellers ikke har noe forhold til. Mange arbeidere hadde en fagkyndighet som det var i arbeidsgiverens egeninteresse å ta vare på.
En god sagmester var en verdifull mann. En sagdreng burde holdes ved sagen år etter år, så han kunne bli mester i sin tur. Ved bergverk og glassverk var det mange kvalifiserte arbeidere og teknikere som ikke uten videre kunne erstattes, og der var det dessuten mer helårs og nesten helårs arbeid enn i sagbruket.