Demokrati er ikke bare et spørsmål om flertallsstyre, men handler også om minoritetenes rettigheter. I Norge har samene en spesiell folkerettslig stilling som urfolk. Åpningen av det første sametinget 9. oktober 1989 var en seier for deres krav om anerkjennelse og medbestemmelse.
Den norske staten førte lenge en hardhendt fornorskingspolitikk overfor samer og andre minoriteter. Målet var at de skulle gå opp i den norske befolkningen. Den kulturelle undertrykkingen og trusler mot samiske næringsinteresser førte til at det oppsto en samisk motbevegelse, som ble særlig sterk på 1970-tallet.
Samene krevde å få bevare og utvikle samisk språk og kultur. De krevde rett til land og vann i de samiske områdene og anerkjennelse som en egen politisk enhet innenfor den norske staten. Kampen om Alta-vassdraget ble et vendepunkt. På 1980-tallet ble samenes rettigheter slått fast i Sameloven, i Grunnlovens § 110a, og gjennom opprettelsen av Sametinget der Ole Henrik Magga ble den første presidenten.
I tillegg til samene finnes flere historiske minoriteter i Norge, som kvener og reisende. Dessuten har det alltid kommet folk til landet med ulike etniske bakgrunner. Staten rommer et mangfold av folkegrupper. Da må også det nasjonale fellesskapet bygge på noe annet og mer enn "det norske".