Høybråten som med sin samtidige utbygging fra 1900-tallet, fikk etter hvert alle de servicetilbudene som Stovnerfolk var avhengig av, som skolen, kirken, kinoen, legene, og poståpneriet. Bygdas to forsamlingshus, Folkvang og Vardeheim lå også på Høybråten. Så Høybråten ble dermed et sentrum for hele bygda både når det gjaldt tjenester og for kultur og sosialt samkvem.
Distriktets bibliotek hadde sine lokaler på Høybråten skole og hadde åpent en kveld i uka, men var et tilbud som ble tatt i mot med takknemlighet av lesehungrige barn og voksne. Det eneste som Høybråten og Stovner på en måte hadde felles og som lå på nøytral grunn, var Høybråten jernbanestasjon.
Alle kirkelige handlinger for nybyggerne på Høybråten og Stovner foregikk i Grorud kirke frem til år 1932. Høybråten fikk sin egen kirke etter at den ble innviet 30. juni 1932, og delte da selvfølgelig denne kirken med Stovnerbeboerne.
De som hadde andre behov for Herrens ord kunne etter året 1925 oppsøke bedehuset som indremisjonen hadde bygget i Bergtunveien 2 på Høybråten.
Høybråten kirkegård hvor mange Stovnerbeboere i dag har sine foreldre, naboer og venner gravlagt, ble ferdig omtrent samtidig. Alle kirkelige handlinger kunne nå foregå i eget distrikt. Men fortsatt så hørte Høybråten kirke og Stovnerbygda til Grorud sokn med status som kapelldistrikt. Og var en del av Grorud sokn helt frem til år 1966 da Høybråten og Stovner ble eget sokn. Fossum- Rommen og Tokerudgårdene tilhørte fortsatt Grorud menighet på denne tiden, først i år 1958 ble disse gårdene lagt til Høybråten menighet.
Men når folk noen år senere, på høsten 1971, kunne lese om kommunens planer om å nedlegge Høybråten kirkegård og flytte denne til Nordre Lindeberg på Furuset, hadde byplankontoret greid å erte på seg bygdefolket igjen. Etter at en mengde sinte folk hadde fått rast ut litt, tok stedets velforeninger straks kontakt med byplankontoret hvor det ble protestert mot disse planene. Byplankontoret skjønte fort at de hadde trampet godt i salaten, for det gikk ikke lenge før vellene fikk et brev om at planene var henlagt på grunn av den sterke reaksjonen fra stedets foreninger og befolkning.
Det var to leger som etablerte seg med egen praksis på Høybråten rett etter krigen. Lege Hans J. Gotaas hadde sitt legekontor i Høybråtenveien 79, i bygningen til kjøpmann Iversen. Mens lege Thorleif Knutzen hadde sin praksis i annen etasje i sitt hjem i Kringveien 1.
Begge var trofaste i sin gjerning for sine pasienter og de var ikke vanskelige å tilkalle hjem heller ved sykdom. Men alderen krever sitt og etter å ha holdt det gående frem til år 1982 måtte Hans J. Gotaas legge opp 72 år gammel. Thorleif Knutzen som den siste huslegen i bygda måtte legge opp i år 1993.
Nå var det riktignok to leger til på Høybråten, Tannlege Erling Svalland hadde sin praksis i annen etasje over lokalene til Høybråten og Stovner Samvirkelag som hadde forretning i Bergtunveien 7. I tillegg til å være tannlege var han også allmennpraktiserende lege. Doktor Magnus Holen som bodde i Bergtunveien rett over skolen hadde kontor på samme sted inntil han flyttet kontoret til byen, selv om han også fortsatt tok imot utvalgte pasienter hjemme.
Høybråten bad - et treffsted.
Høybråten hadde ikke noe form for kafé, hvor en kunne sette seg ned og treffe naboer slik som de hadde på Stovner fra år 1952. Høybråten hadde en annen form for arena, noe som for distriktet på en måte var en god erstatning for kafeen, men med helt andre forutsetninger. I kjelleren på Høybråten skole hadde befolkningen et badetilbud, der det var badedager hver onsdag og fredag på kvelden for damene, og torsdag og lørdag for herrene.
Folkebadet som ble tatt i bruk i år 1925 hadde tilbud om karbad, dusj og badstue var egentlig et bad som tilhørte skolen, men hadde en egen inngang fra Bergtunveien med egen billett luke, skolens gymnastikksal hadde egen nedgang inne fra skolen. Dusjbad var mest benyttet for da fikk folk med seg noe av det sosiale, for både i garderoben og i badstua gikk praten livlig, for det var jo en hel uke siden sist de badende hadde snakket med hverandre.
Det var som oftest de samme som badet til bestemte tider, og det gjaldt å bli oppdatert med hva som hadde hendt siden sist. Og kunne også komme godt med å få litt utløp for frustrasjon uten at dette var forpliktende for noen, og litt moralsk støtte i personlige kriser kunne det også være godt å ta med seg.
De ivrigste sto allerede og ventet utenfor når badevakten låste opp for de badende, og på lørdager allerede klokken 11. Badet hadde en betydelig misjon i et strøk hvor baderom var bare noe som bygdefolket bare så på bilder. Noen hus både på Høybråten og Stovner hadde bad, men der det var flere i familien strakk ikke varmtvannet til.
Nå er nok dette et problem for enkelte familier også i dag, men de problemene er luksusproblemer i forhold til de små varmtvannsberederne på 15-20 liter som mange hadde. Men de fleste måtte varme vann på komfyren og benytte vaskevannsfat for den daglige kroppshygiene.
Høybråten bad var et sosialt samlingspunkt langt inn i 1980-årene. Og det ble løst mange "verdensproblemer" i badstua opp igjennom årene. Av forståelige grunner var det atskilte dager for damer og herrer, slik at samtalene var enten helt mannsdominert eller helt kvinnedominert.
Om dette var en ulempe eller ikke for de mange beslutninger som ble tatt i denne badstuen skal være usagt. Det interessante var at selv om befolkningen etter hvert fikk sitt eget bad hjemme, så fortsatte en del av disse å bruke badet fremover men da mest for å besøke badstuen, til det ble nedlagt fra januar 1983 på grunn av lite besøk.
Nå var det også et bad på Skillebekk som Stovnerfolk kunne benytte, badet som også hadde badstue var åpent for damer på fredager, og for menn på lørdager. Men det var få fra Stovner som benyttet denne muligheten. Dette badet som var innredet i en egen trebygning, ble revet i slutten av 1960-årene.